Foto: Terje Dokken



Øyafestivalen har vært veldig tilbakeholden med informasjonen rundt denne konserten, bortsett fra at vi veit det er et bestillingsverk. Verket har blitt fremført en gang før, på Olavsfestdagene. De forteller at bestillingsverket er inspirert av bildekunsten til Håkon Gullvåg. Han har gjort albumcover for de to siste platene til Motorpsycho, og har filmen som vises under konserten er animasjoner tav hans kunst.

Bestillingsverket The World (Save Me Or Save Us)

Vennene til Motorpsycho er Jaga Jazzist-sjef Lars Horntvedt og Ola Kvernberg. De setter begge sitt preg på musikken allerede fra start. Ut fra pling plong og svevende lyder kommer noe som minner om en folketone. Gullvågs bilder vises på en gardin foran bandet, mens musikken går over i mer vant Motorpsycho-landskap. Fuzz fra gitarer og pling plong i stilen til Jaga Jazzist. Felen er fortsatt med, men mindre fremtredende. De samme basstonene går igjen fra Sæther over lenger tid, men det lekes mye med lyder over det. Det er schwung i gitaren, mens Horntvedt leker frem en melodi med tangentene. Først flere minutter uti låta kommer vokalen inn, og den forsvinner ganske raskt.

Gradvis blir det mer trommer, og gitaren går over i hvinende, men melodiøst gitarspill. Nå er vi over i et mer jazza parti. Hammondorgel er fremtredende, og trommene har marsjerende rytmer. Motorpsycho-guttas bass og gitar er nå mest komp, før de tar noen forsiktige eskapader. Disse blir mindre forsiktige etterhvert, og tar over melodien. Orgel og synth er mer på notene. Nå er Kvernberg også på tangenter. Etterhvert blir det mer fuzz i gitaren. Gitaren er syngende, og bandet gir på ganske mye for det roer seg igjen.
Når de nå går over i et svevende lydbilde, er fela tilbake, men det er tangentene som er i sentrum. Vokalen er forsiktig. De synger, etterhvert i duett «Save Me Save Me» messende. Verket som utgjør første del av konserten heter også The World (Save Me Or SaveUs). Når musikken så tar seg seg opp igjen i intensitet, vises video av noe som ligner hans coverart til The Crucible. Det er mye trommer og rytmer. En orgelsolo spilles men go\itar og bass igjen er et tilbakeholdent komp. Det er litt stillestående før trommene tar av. Det høres ut som at det spilles blikktrommer i tillegg til trommene, men det ser jeg ikke på scenen. Fele og sang kommer inn i låta igjen. Nå med en helt annen melodi på sangen enn sist. Vokalen er mer intens og fremtredende enn før. Sæther gir på med bassen. Det er mye lyd nå. Hans Magnus Ryan går over fra å synge til å spille en gitarsolo. Fele er med, men ikke alltid like fremtredende. Trommene piskes hardt av Tomas Järmyr, mens synthen er svevende. Mot slutten av verket, minner musikken om samtidsmusikk, men med et gjenkjennelig Motorpsychosk lydbilde. Denne låta er et så komplekst musikalsk verk, at de må ha øvd en stund før de to konsertene der verket fremføres.

The Crucible

De gir ikke helt slipp på Gullvåg, selv om bestillingsverket er over. Bandet fortsetter med The Crucible, tittellåta til Motorpsychos siste plate. Den ganske progressive låta starter med trommer og bass, før gitar og fele spiller åpningsriffet til låta sammen. Järmyr holder rytmen i gang. Trommene piskes intenst, for rytmnene er ikke enkle. Den Trondhjemsbaserte svensken gjør en meget god med stikkene. Låta har innslag av jazz og klassisk. Noe høres ut som obo en stund, men det er ikke noen obo på scenen. Det er sikkert en av Horntvedts påfunn. Bandet gir på og vi får høre en gitarsolo, og både bass og tangenter blir med på. Etter nok en solo roes det litt ned før et dypt bassriff. Det synges melodiøs, mens bandet spiller svevende og Bent Sæthers bass brummer faretruende. Melodien er nå enklere, men fengende. Det går over i et mer støyende parti, før låta går overi en gitarsolo over en mer ordnet melodi. Når det roer det ned med lett gitarspill, trekkes gardinene til siden. Det vises coverkunst fra plata på storskjermen bak bandet. Bandet gir på veldig, og crescendoet understrekes av bruk av strober. Frenetisk tromming og brummende bass holder takten til en fin melodi sunget av Bent Sæther. Det går over i et lett riff, før bandet avslutter låta med å gi på litt.

The Tower

Bandet introduseres. Ansvarlige på lyd og lys får sinn velfortjente oppmerksomhet sammen med Gullvåg. Bandet avslutter konserten med den mer direkte rockeren The Tower. Det er god futt i denne. Fela passer fint inn i låta. Her er den et like fint tilskudd til lydbildet som den er hos Gåte. Bandet gir på med full styrke. Bassen lyder direkte fett. Ryan leker seg til en solo, og får med seg Kvernberg. Lars Horntvedt gir mye atmosfære og fylde i lydbildet, men Järmyr holder rytmen gående. Det låter avansert, voldsomt og flott, før de roer litt ned. Det rolige partiet er litt repeterende, før Horntvedt er regissør for nok en utblåsning. Det er litt rolig før det gis full gass. Sæther og Ryan synger en var og lekker duett før det hele avsluttes og Øyafestivalen er over for i år.

Det er vanskelig å gi en dom over et så monumentalt verk som første del av konserten er, men når en blir blåst vekk og helt bergtatt er det vel bare å konkludere med at dette er nesten like bra som da et utvidet Motorpsycho spilte hele Demon Box på Slottsfjell 2015.