illustratør: Torgrim Nærland/ Storyland.no
Bob Dylan har utestengt alle telefoner, kameraer, klokker og andre finurlige smartdingser som har mulighet for å ta opptak eller bilder av konserten hans i Oslo spektrum. For en sutrende gammel kjiping am-i-rite??? Eller kan mobilforbudet være et fruktbart grep for å skape en mer konsentrert, tilstedeværende og fullkommen konsertopplevelse?På grunn av det totale fotoforbudet fikk vi illustratør Torgrim Nærland til å forevige den levende legenden.
Da jeg ankommer inngangen får jeg utdelt en
Det er uvant å ikke ha et konkret holdepunkt å feste oppmerksomheten min til. ProSec sirkler rundt og skuer utover salen med argusøyne. De er klare for å gå i sklitakling og headlock dersom de spotter en publikummer med telefonlys i pannen.
Jeg sitter ved siden av noen som forteller at de har sett Dylan 10-12 ganger. Wow, de må jo være blodfans, tenker jeg. Likevel er det en slags bitter undertone som bærer stemmen deres. De har liksom ikke så høye forventninger til konserten. Som om Dylan har sveket dem før.
«Og forresten, ikke forvent noe forrykende sceneshow.» Takk, noted.
Et par minutter forsinket kommer Dylan traskende på scenen. Han har med seg fem musikere. Scenen er lyst opp av en dus oransjefarge, og publikum blir truffet av pastellturkis. Han har på seg en svart bukse og en svart underdel. Han åpner med låta "Watching the River Flow", og poserer litt med gitaren, men spiller ikke. Han setter seg heller bak pianoet.
illustratør: Torgrim Nærland/ Storyland.no
Og der blir han.
Det vil si; han reiser seg et par ganger for å strekke litt på de stive gamle hoftene, men ellers gjemmer han seg bak tangentene mens han synger låtene sine i en hakkete stakkato-variant. Og apropos hofter; til min store skuffelse fikk vi dessverre ikke se den klassiske Dylan-dansen - den hvor han roterer albuene rundt overkroppen mens han vrikker sakte på hoftene. På "Black Rider" reiser han seg opp og stiller seg ved siden av pianoet, og drar til i vokalbåndet.
Og hvordan er egentlig stemmen til Dylan i dag? Etter 81 år og over 3800 konserter må vel mesteparten av stemmebåndet hans være erodert bort. Hans dype, raspete røst sender vibrasjoner utover spektrum. På et punkt var stemmen så grov at jeg tok meg selv i å harke på hans vegne. Det er ingen tvil om at Dylan har en levd stemme. Stemmen hans bæres av et fremragende band, hvor han har med seg trommer, gitar og bass, men også bl.a steelgitar og fiolin.
Det er lett å forstå Dylans frustrasjon rundt mobilbruk- og annet teknologisk utstyr. Artister står ovenfor betydelige økonomiske tap hvis fans filmer konsertene deres og laster de opp til forskjellige sosiale medier. Kamera- og telefonforbudet er derfor en effektiv måte å beskytte artistens kommersielle interesser. Men trenger vi virkelig å bli tvunget til å legge telefonene i låste lommer? Telefonen fungerer også som en symbolsk skillelinje mellom artisten og publikum; når publikum tar bilde av artisten plasserer de en seks-tommers skillelinje mellom seg selv og artisten. Kanskje mobilforbudet kan bringe oss nærmere artisten? Selv tror jeg at publikum helt fint respekterer Dylans ønske om å ikke bli tatt bilde av. Men kanskje en totalitær mobilforbud-praksis er nødvendig for at folk ikke skal ta bilder.
Dylan avslutter kvelden med "Every Grain of Sand". Publikum reiser seg, og det er stående applaus i salen. Han går lengre fram på scenen og kikker utover salen. Hans ungdommelige aura gløder rundt han. Det blir mørkt, og konserten er over. Plutselig er han borte. Jeg håper vi ses igjen.
