Foto: Kai Chen


Kvelden sparkes i gang av 19 år gamle Hillari, Norges nye stjerneskudd, og det blir raskt tydelig hvorfor hun definitivt er et navn å merke seg. Hun bringer en jordnærhet og kraft til scenen, samt en klokkeren vokal, hvor hun med en overraskende letthet til å være ny artist klarer å fylle hele scenen med kun seg selv.

Det samme kan nok dessverre ikke sies om andremann ut, amerikanske Tanerélle. Det eneste blikkfanget med henne er den glitrende bodysuiten, mens resten av showet faller ganske flatt, både hun selv og musikken. Space age som hun omtaler musikken sin tar seg nok bedre ut på Spotify som bakgrunnsmusikk enn på en live scene, og kontrasten mellom scenepersonlighetene til henne og Hillari er som dag og natt.

Det skal dog nevnes at noe av mangelen ved showet til Tanerélle også kan legges på et meget snakkesalig publikum. Slik det ofte er med nordmenn på hakket mer alternative sjangre, hvor en stor prosentdel av salen mest sannsynlig har blitt dratt med av sin ene musikkinteresserte venn. Skulle trodd en snart skulle klare å snu denne respektløse livemusikkulturen, men det kreves tydeligvis fortsatt å påminne folk om en smule høflighet også på konsert.

Pratinga dabber heldigvis av og erstattes med storslått jubel da Masego litt over ni spankulerer ut med saksofonen sin og fyrer i gang «Navajo». Allerede på denne og de to etterfølgende låtene, «Queen Tings» og «Old Age» er den jamaikansk-amerikanske artisten omfavnet av allsang, dans og applaus.

Micah Davis, som Masego egentlig heter, debuterte tilbake i 2016 med EP-en Pink Polo EP og debutalbumet Loose Thoughts . Gjennombruddet kom derimot i 2018, med albumet Lady Lady og hitlåten «Tadow» som fikk han opp på hitlistene og gjorde Masego internasjonalt til et navn å kjenne til. 30-åringen har alltid vært vanskelig å plassere i en spesifikk sjanger, så han skapte like gjerne sin egen såkalte traphousejazz. Gjennom å inkorporere jazzelementer og saksofon i sin mer morderne blanding av trap og house bringer han den klassiske New Orleans-jazzen fra starten av 1900-tallet inn i det moderne lys.

En rød tråd i showet er overraskende nok at han som regel aldri spiller låtene sine i sin helhet og ofte endrer noe på egne tekster for å kunne passe bedre til allsangmomenter. Kanskje velger han dette for å putte så mange låter inn i et show som mulig eller for å ha mer tid til å leke rundt på scenen og med publikum, ikke vet jeg. Uansett er det tydeligvis mer enn nok for publikum som spiser hver låt som serveres opp med glede.

Masego er den typen artist som holder publikum i sin hule hånd, og har den stjernekvaliteten på scenen en ikke kan jobbe seg opp men må være født med. Noe det selvlærte vidunderbarnet definitivt er. Masego lærte seg nemlig både trommer, saksofon og det å lage musikk helt på egen hånd, og talentet hans kommer nok aldri så tydelig fram som da han halvveis i showet velger å komponere en helt ny låt direkte fra scenen. Å være vitne til slik musikalitet må en bare måpe av.

Kvelden fortsetter med både «Mystery lady», «Two Sides (I’m So Gemini)», «Black Anime» og «Yamz». Det er momenter i løpet av showet under hans noe mindre populære låter som «Veg Out (Wasting Thyme)», hvor publikums oppmerksomhet tidvis sklir litt ut der han med solbriller går fram og tilbake på scenen. Helhetlig er dog ikke disse få instansene nok til å trekke showet særlig ned da han raskt henter publikum inn igjen. Det er jo også vanskelig å bære på et musikalsk arsenal med kun hitlåter, så noen fyll låter som ikke sparker like bra må vi bare tillate oss.

I en og en halv time holder Masego på energien han entret scenen til å begynne med, og publikum er forlengst solgt, om de ikke allerede var det før de ankom Sentrum Scene denne onsdagskvelden. Rundt kvart på ti applauderes han ut etter encore med «Tadow» etter en vel gjennomført hjemkomst til Sentrum Scene etter å ha solgt det ut også i fjor.