Decade of Regression er GBZ sitt sjuende album i katalogen. I kjent skandirock-modus dras vi baklengs inn i fuglekassen, med referanser til pionerer innen samme sjanger som Turbonegro, Gluecifer og selveste AC/DC. Lyrisk sett så raljeres det over at frontfigurene i samme referanser har blitt for slitne for å rølpe rundt i turnébuss.

Before And After sparker det hele i gang med en av tidenes mørkeste og mest obskøne komikere, George Carlin. Hele inngangen på låten minner om skaperne av dødspunk, anno comeback-perioden. Lettspiselige riff med høy oppfordring til allsang og synkron hopping.

Walk Around The Porridge dundrer videre i vei med god punk-spirit. Dette er albumets singel og skiller seg dynamisk ut fra resten. En låt hvor GBZ viser at de har sittet i samme buss og stått på samme scene i halvannet tiår. #rutine

D.I.S.E spiller på punken sin trosbekjennelse: Do It Yourself! Den spiller også på punkens musikalske triks med gjenkjennelig riff over tre akkorder og frenetisk slagverk. Vokalen strekker seg mer i mot hardcore som sjanger. Det kan til og med minne om svenske referanser, av typen samme dress i kontrastfarge.

Krank it up! minner derimot mer om rocketoget fra Australia. En klassisk rockelåt av fomaliteter og klisjeer, krydret med Ivar Nikolaisen sin scream-vokal. En oppkvikkende komposisjon, delikat anført av sologitar, som mangler panorering og slap-back for å signere.

Abscession skrur opp tempoet radikalt på alle parametre. Låten er ikke lengre enn på snaue minuttet. Daukjøtt på albumet i min preferanse av oppmerksomhet.

Classic Oslo Attitude spiller på identitetsproblemene folk kan ha i Oslo. Igjen minner sakens kjerne om TRBNGR, som i sin tid ville slippe en atombombe i Bogstadveien. Musikalsk er vi tilbake i skandirocken.

På A Couple Of Dudes høres det ut som om Biff Malibu og Hank Von Hell inngikk et homofilt ekteskap og adopterte en kid. Her lekes det skamløst med referanser, fra både andre utgivelser og hendelser i universet av norsk rock.

Going Postal har noe genuint og simplistisk over seg, som får meg til å tenke på Iggy Pop And The Stooges. Fengende melodi, men ikke nok til at jeg synger eller henger med.

I Hate Conversations pulserer godt når lufta går ut av ballongen-stil. Riffet er grymt nok men melodien mangler umpf. Om dette er en låt-idé, som er av eldre og forglemt opprinnelse, så burde den ha holdt seg der.

VelCro-Mags avslutter hele ballet. En mollstemt rockelåt, som har noen frekke gitarlicks og bakgrunnskoringer. Drivet er der, men det høres ut som bandet vil mer enn vokalisten.

The Good The Bad And The Zugly tar stafettpinnen videre når det gjelder å stimulere alle som tenker: fuck it! Her er det ikke mye pretensiøsitet eller virtuositet. Ord som ikke har noe med rock eller punk å gjøre. Likevel klarer jeg ikke la være å tenke på at referansene Decade of Regression spiller på nettopp er: pretensiøs (Gluecifer - Kings of Rock) og virtuost (Turbonegro - Knut Schreiner). GBZ kjører sin egen stil og vri med en blanding av hardcore i miksen. At Ivar Nikolaisen er frontfigur i to av Norges mestselgende rockeband er heller ikke feil men kombinasjon av A, B og C-låter gjør at jeg ikke knipser med tærne.