The Black Keys begynte i sin tid med to kompiser, en liten bil, enkel backline og brennende lidenskap for musikk. Etter å vokst seg fra rockeklubb til stadion kan Dan og Patrick nå velge fra øverste hylle av samarbeidspartnere. Den ikke helt ukjente Beck ble invitert til å delta kreativt på Ohio Players, som er bandets album nummer tolv. En produksjon som treffer flere smaksløker uten å videre smake godt.

This Is Nowhere kan umiddelbart minne om god, gammeldags The Black Keys. Det er sløyt, svalt og melodiøst. Men for mye synth og atmosfære bidrar til at dette føles anonymt og monotont, og det er vel der Beck har fått spillerom tenker jeg.

Don’t Let Me Go holder på stemning fra første spor. Litt mer stadion-dynamikk på refrenget og Dan Auerbachs signatur-gitar løfter denne noe. Derimot ikke nok til at jeg får lyst å høre låten en gang til.

Beautiful People (Stay High) viser mer til da The Black Keys lekte med soul og roots. Her er det også lett å bli dratt med i lyrikk og allsang. En av de gode skiveutglidningene på skivebommen. Denne minner også om Dan Auerbachs suksessfulle sideprosjekt, The Arcs.



On The Game er albumets første ballade og et samarbeid med Noel Gallagher. Dan Auerbachs metalliske vokal guider oss beroligende fram mot et delikat og mollstemt refreng.

Only Love Matters tar opp tråden fra de første låtene. En mer redusert instrumentering gir låten luft og markerte overganger. Det liker jeg, men ikke godt nok.

På Candy And Her Friends blir vi introdusert for Lil Noid på vokal. Her faller jeg skikkelig av. Låten har et rolig grunge-groove, med melodi som kan minne om barnesang. Plutselig brytes alt opp uten forvarsel. Lil Noid tar over roret og styrer skuta rett mot Hip Hop.

I Forgot To Be Your Lover er en coverlåt av William Bell. Den vugger oss betryggende tilbake til struktur med vers, bridge og refreng kulørt med soul. Låten er litt for bakpå og flyter forbi i stillhet.

På Please Me (Till I’m Satisfied) har heldigvis Patrick Carney fått mer plass i lydbildet. Herlig underdelt tamming over svulstige bassriff gjør at dette er det eneste låten på albumet jeg kunne vurdert å høre en gang til.

You’ll Pay prøver seg på samme rytmiske stimuli, men klarer ikke å fenge like mye. Føles litt ut som plankekjøring fra Dan Auerbach, som whu-huer seg gjennom låta.

På Paper Crown får Beck lov å synge, i tillegg til Juicy J. Her føles det rett og slett ut som The Black Keys er nedgradert til backingbandet til Beck. Midt i låta halveres tempoet og Juicy J utøver sin rythm and flow. Igjen sitter jeg fortumlet og lurer på om jeg hører på rett album.

Live Till I Die prøver halvhjertet å føre oss tilbake i segmentet av rock. Låten mangler energi og høres ut som utdatert U2. Det er mulig at The Black Keys også har en forbruksdato.

Read Em And Weep spiller på western og galoppering som virkemidler. Akkurat som vi ikke har blitt presentert nok musikalske uttrykk. Western, why not?

Fever Tree prøver å berge utgangen på albumet, ved å overbevise oss om at dette er The Black Keys. Befriende lite synth og ambiens, mer gitar, batteri og duo-dynamikk.

Every Time You Leave avslutter denne halvannen fullengderen. Denne låten har en av de mest interessante melodiene og komposisjonene på albumet. Synd det er låt nummer fjorten!

Etter 23 år som medmusikanter vet Patrick Carney og Dan Auerbach å tøye strikken på oppskrift og tålmodighet. Diskografien sier sitt og bandet har utvist en naturlig utvikling fra album til album, både som band og hver for seg med andre artister. På Ohio Players savner jeg en rød tråd, kill your darlings i det minste. Å bli kastet rundt mellom flere sjangrer på 44 minutter er ikke noe jeg verdsetter. Denne skiva var tung å pløye gjennom og blir nok aldri hørt på igjen, igjen og igjen som diverse andre album av The Black Keys.