Foto: Alex Hoel
Å følge etter Åge Aleksandersen og Sambandet er ingen liten oppgave, men den har falt på Bel Canto i kveld, samtidig som de i tillegg konkurrerer med Valkyrien Allstars på DnB-scenen. Dermed er det kanskje ikke så rart at det ikke er en stor gruppe som har satt seg klare for å se duoen. Når de derimot sparker i gang med sin dansbare elektropop, trekker det smått flere og flere nedover skråningen.
Til å begynne med er det noe småmagisk med hvordan de danser inn natten med «Unicorn» mens de siste solstrålene titter over skråningen. Om de bare hadde holdt seg til dette, den litt funky dance-popen de brøt ut med på tampen av 80-tallet, kunne nok magien holdt konserten ut. Men dansegulvet lar vente på seg, imens duoen, med band og korist, sjonglerer mellom ulike sjangre og inntrykk i det litt over halvtimes lange settet.
De prøver på mye, både tysk i nyslupne «Erlkonig», ørkenvibber og et snev av magedans i «Bombay», og et vokalspekter fra vokalist Anneli Drecker som beveger seg fra opera til på grensa til growling. Det er definitivt unikt, og det merkes blant folkemengden at mye av det er for de spesielt interesserte. Selv om folk følger med der de tar seg en pustepause før Dumdum Boys i skråningen, er det ikke mye respons eller dansing utover konserten i mens Bel Canto gjør sin greie.
De er jo heller ikke et band, men en duo som har fått med seg litt drahjelp på scenen, og det merkes i et snevert samspill mellom gruppa. De virker som en litt tilfeldig sammensatt gjeng musikere som backingband i mens Drecker får boltre seg i fred på scenen med sitt særpreg. Selv om de av og til så smått anerkjenner hverandre med et smil eller to.
Foto: Alex Hoel
Mot slutten av konserten drar de med seg Sondre Lerche ut på scenen for «Virgina» fra det nyslupne albumet Radiant Green, og også han virker noe malplassert. Dette er også tydeligvis generelt en dag hvor det er flust av musikere å hente på Grefsenkollen da så og si hvert band til nå har dratt ut en eller to artister på scenen. Briskeby med Metteson, Åge Aleksandersen med Joddski, og nå Bel Canto med Sondre Lerche.
Akkurat i det de fleste begynner å vende nesa mot Amfiscenen og Dumdum Boys får Bel Canto en liten opptur mot slutten når de fyrer igang funky «Rumour» og «Shimmering, Warm & Bright» som faktisk klarer å skape et realt dansegulv. Til og med de som sitter opp langs skråningen på Skogsscenen karrer seg opp på beina og rister løs. En lur avslutning av Bel Canto, som gjør at en raskt nesten glemmer den noe middelmådige konserten som kom før dette, og husker hvorfor en var gira på dem til å begynne med.
Det er definitivt denne funky drømmepopen som treffer best totalt sett, og der de burde holde seg videre. Forhåpentligvis med et noe mer definert uttrykk og et litt sterkere fellesskap på scenen, om de ønsker å slå an live i framtiden.
