Hoi! Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne med det nye Aurora-albumet, What Happened to the Heart?. Ikke bare er det seksten sanger, og over en time, langt. Det er også fylt med gjesteartister som Ane Brun, Matias Tellez, Tom Rowlands fra The Chemical Brothers, Chris Greatti (Yungblud, , Blink-182, Pussy Riot), Dave Hamelin (Beyonce, King Princess and Zara Larsso, i tillegg til Magnus Skylstad, som har vært med siden starten. På toppen av det hele beskriver Aurora det som sitt vanskeligste og mest personlige album. Hun tvang seg selv til å skrive på andre plasser enn i skogen, hvor hun føler seg trygg, og albumet er spilt inn i Norge, Tyskland, London og Los Angeles.

Hovedtemaet er natur, miljøvern, feminisme, helbredelse og koplingen mellom jorden og hjertet. Ifølge Aurora er det et introvert album. Alt dette skal jeg altså ta inn over meg mens jeg hører og noterer meg gjennom det.

Åpningssporet Echoes of my Shadow er som en blanding av en folkeballade og en salme. Arrangementet blir etter hvert en slags merkelig blanding mellom mektig og minimalistisk. Og med hennes stemme på toppen er det gåsehudfremkallende og som en drøm.

Da er det passende at neste låt er drømmepop. To Be Alright har et refreng som er pur Bel Canto og låten er som om den har tatt det beste av 80-tallet og 90-tallet og mikset det sammen i en magisk eventyrblanding.



Your Blood har allerede vært ute på single og er kjent for de fleste Aurora-fans. Det er også den mest Aurora-aktige låten, hvor hun er i et lydbilde og landskap vi har hørt henne i før. Og det er slett ikke et dårlig landskap å være i. Akkurat som Some Type of Skin inviterer låten til å løfte armene i været, lukke øynene, drite i at noen ser på, og bare bevege kroppen og hoppe opp og ned. Dette blir det stemning av på konsertene i sommer.

Aurora liker å samarbeide med folk som gjør mye elektronisk fiksfakseri både på vokalarrangement og komp og beat. Derfor er det ekstra koselig at den svært enkle, og lettere latino-inspirerte, The Essence, som stort sett har vokal og akustisk gitar, gjør sin entré. Det er også en fin hvilepause i platen. Og den stemmen…

På toppen av det hele har hun nå en velutviklet Aurora-stil som gjør at når det kommer en låt som Earthly Delight med en drivende beat, Enya-lignende mmm-ing i bakgrunnen og hennes lyse stemme, så bare vet du at dette er Aurora. Selv om det er en type låt hun ikke har gjort før.

Den tribal-aktige The Dark Dresses Lightly viser at Billie Eilish kanskje også har påvirket Aurora, ikke bare omvendt. Det er en helt strålende låt med et refreng som sitter midt i blinken. Vi flyr deretter rett over i A Soul With No King som er en blanding av Dead Can Dance, Waterboys og heavy metal. Vokalskrikingen i bakgrunnen ville også gjort Siouxsie and the Banshees stolte.



Alt dette, og vi er bare litt over halvveis albumet. Har vi gått lei enda? Overhodet ikke! Selv låter som Dreams som kan lure deg med å tro at de er litt stillestående og kjedelige tar plutselig en svingom og fyller øregangene dine med vokalharmonier som frambringer enorm gåsehud. For ikke å snakke om gåsehuden som kommer når Ane Brun gjør sin entré på My Name, som hun også har vært med på å skrive. Pur elektronika i bakgrunnen, pur nytelse av melodi og vokal i forgrunnen.

Det blir party igjen på Do You Feel som med den bassgangen kunne vært hentet rett ut fra mer sofistikert pop på 80-tallet. Og jeg sitter egentlig og venter på at noe skal dra ned inntrykket av albumet. Men dette er en skattekiste full av mesterverk. Det er umulig ikke å like My Body is not Mine, med sin hardtslående elektronisk forvrengning. Tenk Björk ala Homogenic. Og den avslutter med en rave som jeg bare vet at Aurora kommer til å danse helt vil til på konsertene framover.

Etter den opplevelsen er det bare å sette seg ned og slappe av med Invisible Wounds, som er som en symfoni, uten symfoniorkester. En perfekt avslutning på et perfekt album. Aurora befester med dette at hun fortsatt er dronningen i dronningdømmet sitt.