Som nevnt i en tidligere anmeldelse kan en slik setting fort bli monoton. Men González kunne triksene for å skape variasjon og dynamikk. Ved hjelp av Loop-station tok han opp både gitarspilling, rytmetramping og vokal underveis, og så kjører han det i loop mens han enten legger nye spor oppå, eller han synger noe nytt oppå.
Dette er ikke lett å holde styr på live, men González takler det helt supert. På toppen av det hele er han en suveren gitarist, og den lett latino-inspirerte spillestilen hans passet perfekt inn i miksen han gjorde av egenskrevne låter, og coverlåtene han dro.
Stemningen steg jevnt utover konserten, og da han kjørte en rekke intrikate soloer, med flerstemt vokal og fottramping som perkusjon, og loopet alt oppå hverandre, ble det full taktklapping fra publikum. Det hele endte med stormende jubel.
Siste låt ble en aldeles fabelaktig versjon av Massive Attacks sykt vakre Teardrops som ga både gåsehud og tårer i øynene. De kunne man skjule i regnet da man forlot Svømmehallen scene etter en time i Gonzalés’ selskap.
