Jenny Hval ser ut til å være en av de artistene som vil gjøre alt: Være forfatter, artist, sanger, låtskriver etc. Og resultatet har opp gjennom årene gitt vært vakkert, fascinerende og utfordrende. På det forrige albumet var hun tilnærmet mainstream, men her på platen som har tatt tittelen etter en duft utviklet for det franske parfymehuset Serge Lutens i 1994, er vi mer tilbake i landskapet hun var i på The Practice of Love i 2019.

Det betyr en fin blanding av ambiente lydlandskap med herlig analog-klingende synth(I Want to Start at the Beginning, hviskende passasjer med ASMR-lignende vokal og monolog og hypnotiske rytmer. Om ikke sensuelt, så i hvert fall sensibelt. Lay Down åpner albumet og er en blanding av AURORA og Massive Attack ala Protection-tida.



Det blir mer perkusjon og lekne vokale takter i To Be A Rose. Her synger Hval at lukten av sigarettrøyk minner henne om moren. Den lettere jazzete All NIght Long bringer i hvert fall tankene til røykfulle jazzklubber og beat club-aktig poesi.

You Died er en nesten en enkel poplåt, men det ligger så mye mer bak, og så mye stemning, alt backet av en aldeles nydelig vokal med flerstemt sang, at den blir noe mer. I Spirit Mist får mer monolog, som blir avløst av Kraftwerk-aktig elektronika på slutten, før I Don’t Know What Free is tar oss med til Cafe del Mar. The Artist is Absent er alt for kort, der den tar oss med på 90-tallsklubb og en rekke slike kortere spor gjør platen litt fragmentert. Eventuelt kan man late som at det er én sammenhengende komposisjon, bare delt opp i kapitler.

Nå har jeg ikke lest boken som er en del av prosjektet, men med I Want the End to Sound Like This har hun i hvert fall lykkes med å lage et spor som kommer til å være på ønskelisten til en rekke film- og tv-serieskapere framover. Når det kommer på, er det bare å slå på og la seg flyte med.