-Quit trying to be everyone's friend and start trying to be everyone's enemy, sier Johnny Rotten i rockumentaryen som oppsummerer godt hva Sex Pistols sto for. Bandet fra Londons røffe østkant-område Shepherd's Bush holdt bare på i to år og ga kun ut en studioplate, Never mind the Bullocks i 1977, men i kjølvannet har et tosifret antall samleplater og liveplater kommet ut. I år er det 45 år siden denne banebrytende plata som inneholdt 12 låter ble lansert. Dokumentarfilmen The Filth and the Fury følger synspunktet fra bandmedlemmenes ståsted, og gir både et godt innblikk i bandet, såvel som miljøet de kom fra.

Heroinvrak på bass

Denne rockumentaren kom ut i 2000, og holder seg godt. Spilletiden på 108 minutter er akkurat passelig; den blir aldri kjedelig. Tidligere har regissør Julian Temple laget The great rock n roll swindle (1980). som bl.a har blitt kritisert fordi at den ga for mye taletid til den omstridte og forhatte manageren Malcolm McLaren. Naturligvis er det frontfigur og vokalist Johnny Rotten (John Lydon) som får mest screen time. Trommeslager Paul Cook og Steve Jones på gitar får sagt noen kommentarer, men kunne gjerne fått mer taletid. Lydon har et åpenbart et stort ego, men han er forholdsvis veltalende og fremdeles ganske sint, både på plateselskapet EMI som sparket dem og ikke minst på manager Malcom McLaren, som var kynisk og tidvis manipulerende. Vi får også en del arkivopptak med den beryktede Sid Vicious, som døde av heroinoverdose i New York i 1979. Lydon tar også litt selvkritikk for at han introduserte den unge bassisten for den destruktive prostituerte junkien Nancy Spungen, som døde av skader etter knivsår tre måneder før Vicious. - All's I can tell you is I could take on England, but I couldn't take on one heroin addict, sier Lydon.

Samtidig er det også interessant å høre refleksjoner fra Glen Matlock, som spilte bass i bandet før Vicious, men ble sparket fordi at han var for snill og likte Beatles. - When you talk like an asshole ,and look like an asshole, you're an asshole, er Lydons dom over Matlock. Men den første bassisten kunne faktisk både spille og skrive låter, og han er kredittert for de fleste låtene på platen deres. Julian Temples film får også frem den aggressive arbeiderklasse-stemningen som preget nyhetsbildet i England i 1976 og 1977.

Energiske konserter

At filmen inneholder flere energiske liveversjoner fra deres mest kjente låter fra svette og intime konsertlokaler i England med utagerende publikum, er essensielt for å forstå bandet. Til slutt var det visst bare en strippeklubb som ville booke dem; bandet var for kaotiske. Vi får også litt info om bakgrunnen for hvordan de skrev dem, som Anarchy in the UK, Pretty Vacant, Holidays in the Sun og God saves the Queen. Sistnevnte kom på førsteplass på listene, men var såpass kontroversiell at den ikke kunne spilles på radio. Deres provokative PR-gimmick for Dronningens jubileum i 1977 er selvsagt også en del av film-materialet som vises. For meg var det nytt at Lydon fikk såpass mye voldelige reaksjoner på låten. At Liar faktisk handlet om statsminister Harold Wilson er kanskje også nytt for noen. Her er også flere artige anekdoter om bandet og medlemmene, og inspirasjonen til Johnny Rottens scenepersonlighet og Vicious sitt brutale kallenavn. Intervju med John Lydons mor i Shepherd's Bush, London, er kanskje filmens mest sjarmerende. Faktisk hadde hun en del musikksmak til felles med sin rebelske sønn.

Den siste turneen

Arkivbildene fra de skandaløse konsertene i England og USA-turneen deres i 1978, hvor de måtte hyre inn livvakter, er også interessant. Deres aller siste konsert var i San Fransisco i februar 1978, og herfra vises en del video-materiale. - Vi innså at vi var på vei mot ingensteds, sier Lydon tørt. Bandet ble oppløst etter USA-turneen. Da hadde McLaren stukket av med alle pengene og Vicious sang på siste verset som heroinvrak. Lydon mener de kunne ha holdt på lengre om det ikke var for deres grådige manager. Sex Pistols var uansett punk-pionerer og har inspirert en rekke band med sin alle kan stå på en scene og spille-attitude. Denne filmen er den beste dokumentaren om bandet.



Filmen vises på Cinemateket i Bergen 12. januar 2022, og den er verd å se på stort lerret.

Foto: Cinemateket