Året er 2002. Det er quartfestival, med et spennende program og ingen prater om konkurs. Ulike medier har allerede begynt å forhåndshype utvalgte band, og i all diskusjonen er de enige i at Rival Schools er årets store ”må se” band. Etter å ha gitt ut albumet United By Fate til unisont gode kritikker, fant platen også veien til min platehylle. Dermed er det med stor forventning jeg står helt framme i Bendiksbukta den 3 juli 2002, når bandet går på scenen. En kombinasjon av å være mørbanket, svett og glad forlater jeg området en time etterpå. Jeg tok imot vokalisten sin stagediving og fikk utvekslet noen nervøse ord med gitaristen etter konserten. Jeg hadde fått et nytt favorittband.

Og hva skjedde? De forsvant. Om de tok en pause eller ble oppløst vet jeg ikke, men de ble bare borte. Men så kom beskjeden i vår. Rival schools er gjennforent og skal spille på Hovefestivalen. Dermed var det obligatorisk oppmøte for min del.

Guttene, som er blitt merkbart eldre, dukket opp i sommersola og kjørte i gang med låtene fra United By Fate. Ikke har de hypen eller publikumsappellen som vokste rundt dem for 6 år siden, men det fungere helt greit fra scenen. Det ser ut som et pliktløp, men de viser også at de er dyktige musikkere og spiller meget tight og proft. Humøret har de i alle fall og det er en viss stigning utover i konserten. Med hovefokus på sitt eneste album, mikset med noen nye sanger blir det et hyggelig gjensyn og det blir artig å se om de kommer noe nytt materiale i løpet av året. En låt som Favorite Star er enda skikkelig bra. Og når de avslutter med Used for Glue våkner publikum til liv og det er mulig å skimte potensialet Rival Schools en gang hadde. For da er det skikkelig morsomt i Amfiet. Ikke en veldig engasjerende konsert, men det var vel ikke forventningen heller.

Mine gamle helter er ikke like store helter. Konserten i Amfiet i går overbeviste meg ikke nok til å ta dem helt inn i varmen. Quarten er konkurs, men Rival Schools halter i alle fall enda videre. Kanskje de kommer sterkt tilbake?

5/10