Hei, og velkommen til Oslo! Er det deilig å være tilbake på veien?
-Ja, det er godt. Det blir jo ikke så mye ennå, men noen spillinger nå, så noen neste helg igjen. Det blir stort sett helgespillinger. Og siden vi synger på svensk begrenser det seg jo også hvor vi turnerer. Det blir Sverige, Norge, Danmark…
Men til høsten skal Invasionen gi ut plata si på engelsk, og da blir det fort noen turer lenger ut i Europa:
-Vi skriver fortsatt sanger på svensk og vi skal skrive sangene på svensk. På den forrige skiva var vi godt fornøyd med å bare spille i Sverige, men med denne skiva har vi fått så god respons at der oppstått en interesse også utenfor Sverige og Norge.
Det er vokalist Dennis Lyxzén som skriver tekstene til Invasionen.
-Det er jo annerledes å skrive tekster på svensk og på engelsk. Men så sa jeg: Jeg prøver å oversette tekstene til engelsk og så ser vi hvordan det funker. Hadde det ikke funka hadde vi bare droppa det, men det funka bra. Så nå skal vi bare finne noen som vil gi det ut i utlandet, og så blir det det gode gamle. Punkturné.
Invasionen har fått god respons fra publikum på konsertene under by:Larm, sjøl om de færreste kanskje har hørt på den nye plata, eller bandet i det hele tatt.
-I starten var vi litt urolige, for den nye plata er ganske annerledes fra den forrige. Sist gang var det mer rett fram punk, mens denne gangen går det litt roligere og låtene er mer dynamiske. Jeg måtte stå og rope ”spela snabbare” under konsertene, haha! Men nå har vi akseptert at låtene er bra, og at vi ikke trenger kaos eller at det skal gå fort. Folk er mer nysgjerrige nå. Men her på by:Larm har vi så kort tid så her har vi kjørt steinhardt. Men vi har fått god respons, kanskje spesielt på konserten på John Dee.
Gitarist Rickard Österman forteller om flere fornøyde publikummere:
-Det var fullt når vi starta å spille, og det var fullt gjennom hele konserten. Folk kom bort til oss etterpå og sa de likte det, og vi kunne se på publikum underveis at de var med. Så det var veldig gøy. De var nysgjerrige.
Hele opplegget med at by:Larm er et bransjetreff har ikke Invasionen merket noe til. For dem har det bare vært vanlige spillejobber, vanlige dager på jobben.
-Vi vet jo ikke hvem noen er her. Hadde det vært i Sverige hvor vi kanskje hadde kjent igjen folk fra den og den avisen eller noe, hadde det kanskje vært annerledes, men her vet vi ikke hvem noen er, så det har vært helt vanlige spillinger for oss, utdyper trommeslager André Sandström, som også spilte i Invasionens forløper The Lost Patrol Band.
Siden alle bandene til Dennis Lyxzén har vært svært politiske band kommer vi etter hvert inn på Statoil-stipendet og problematikken rundt det å bli sponset av kommersielle selskaper. Invasionen kunne aldri tatt imot Statoil-stipendet.
-Man må jo ha penger for å overleve, og jeg forstår på en måte Statoil som tenker det er bra greie å støtte norsk musikk og få de ut og frem, men vi vil alltid være helt fri for sånne sponsorgreier. Hadde det vært det Norske Kulturråd eller noe hadde det vært en helt annen sak, men Statoil er et selskap som er ute etter å tjene mest mulig penger og ikke bare har rent mjøl i posen, så vi kunne aldri tatt imot penger fra de. Vi har alltid takket nei til all reklame. Det er viktig for oss å ha ryggen fri, at vi kan mene og si akkurat det vi vil. Men jeg forstår at det er vanskelig å si nei takk til en million kroner for band i oppstartsfasen.
Dennis Lyxzén er jo på mange måter en kultfigur i den nordiske punkscenen, for ikke å si over hele verden, på grunn av Refused først og fremst. Men det er ikke noe de andre i bandet tenker over når de nå spiller i et nytt band sammen.
-Det er jo klart at vi sikkert får noen ekstra spillinger og ekstra oppmerksomhet på grunn av Dennis, og det er jo utelukkende positivt, men det kommer også folk som er forutinntatte. Folk som synes Refused er verdens beste band og så kommer vi og de hater oss. Det får jo stå for deres regning, sier Österman.
For noen uker siden spilte Invasionen for 150 mennesker på Café 44 en dag, og dagen etter spilte de på åpningen av Gøteborg Filmfestival hvor folk gikk rundt og drakk champagne og spiste kanapeér. Kontrastene kan være store.
-Jeg synes det er litt deilig å begynne på nytt, måtte jobbe oss opp fra ingenting. Jeg syns det er kult å kunne spille på små klubber, slik som Café 44 i Stockholm eller Blitz her i Oslo, rene punkeklubber. Men samtidig er det kult å spille for 10 000 mennesker også. Kombinasjonen der er det kuleste, ikke det ene eller det andre, forteller Lyxzén.
-Det er godt å kjenne at man fortjener noe, at man jobber hardt for alt man får, synes jeg, legger Sandström til.
Til sommeren får i hvert fall Dennis Lyxzén muligheten til å være rockestjerne igjen, da han kommer på Øyafestivalen med sitt legendariske Refused. Fram til da er det Invasionen som gjelder.
Invasionen på nett
