Foto: Promo
- Livet der ute er både spennende og kjedelig, det gir energi, men er slitsomt. Du møter folk du aldri vil møte igjen og du etablerer vennskap som varer i lang tid, og du spiller fantastiske show som gjør deg så høy at alt arbeidet bak er glemt. Og du har kvelder hvor ting bare ikke funker og det føles verre enn nesten noe annet, fortel trommis Ask (Ty Ulvhedin Bergli Arctander) om livet på vegen. Kampfar er i disse dagar ute på Indie Tour 2016, Profane Solstice From The North, saman med Vreid og Dreamarcher. Fredag 28.10. kjem dei til John Dee.
- Det er langt mellom de dårlige kveldene, og de gode kommer som perler på snor. Noen ganger oppdager man sågar et band som blir en viktig del av livet fremover, som for meg med Krakow for fem år siden, eller Velnias som nå er delt i flere band, som er fire karer jeg har mye kontakt med fortsatt.
Det heile starta tilbake i 1994 då den norske svartmetallen var på alle sine lepper. Dolk (Per-Joar Spydevold) forlot då bandet Mock og skreiv låta Kampfar på bassen sin, men trengte ein gitarist for å få spelt den inn. Thomas Andreassen (som slutta i 2010) blei redninga. Dei var likevel ikkje klare for å gå på scena som duo, so det var ikkje før i 2004 etter at Ask på trommer og Jon (Bakker) på bass hadde blitt med at dei spelte sin fyrste konsert.
I 2014 ga Kampfar ut albumet Djevelmakt og sa då at dei ønskte å trå ut av komfortsona og tøye grensene. Det er alltid spanande å finne ut kva det betyr når band skal «tøye grenser».
- Vel, vi har hatt den tankegangen ganske lenge, men det var virkelig med Mare-innspillingen i 2010 at vi stilte oss et stykke utenfor komfortsonen. Og siden har vi fortsatt å pushe grensene for hva vi er klare for, og hvis det føles krevende vet vi ofte at vi er på riktig vei. Sånn fortsetter vi og det er en pågående prosess, på alle fronter. Mye av det handler om å finne de riktige folkene som kan ta våre idéer videre, og da handler det om å stole på dem, og stole på at vi har klart å formidle hva vi er ute etter. Og det har vi hatt mye suksess med. Og for oss selv handler det om at det skal være fett å holde på med det her. Vi lager jo ikke musikk for å sitte og høre på den tre år senere, vi lager musikk for den kreative prosessens del. Da er det ikke mye å hente om man går på rutine og opptråkkede stier.
Foto: Promo
Svartmetall er ein sjanger som frå utsida virkar å vere veldig reindyrka og nesten elitistisk. Frå den spede begynnelsen har det vore mykje avisskriverier om satanisme og streng intern justis. Nokre band framstår sågar ofte som barnlege og veldig sjølvhøgtidlege. Korleis ser de på denne sjangeren?
- Aner ikke, kunne ikke brydd meg mindre om «sjangeren», «subkulturen» eller «ideologien». Dette er musikk, laget av små konstellasjoner av individer som tolker det de har behov for å si gjennom sin musikk, sine tekster og sitt visuelle uttrykk. Hører fint lite på metall, og har ingen plass til andre folks meninger om rett og galt og hva som er god og dårlig musikk. Vi lager musikk for vår egen del, er heldige med at det treffer en del folk både på plate og live, og har ingen behov for å være en del av en større paraply av tung musikk. I den grad jeg får med meg noe er det vel de som har kommet inn i senere tid som har de sterkeste meningene her; la dem holde på.
På forrige album, Profan, brukte Kampfar både fløyte, kor, didgeridoo og strupesong. Er dette ein del av det å tøye grensene? Ofte pøser svartmetallband på med orkester og symfoniske element og plantar beina solid over i det pompøse. Heldigvis klarte de å halde dykk utanfor det. Korleis klarer de å balansere dette?
- Det er ingen helhetlig tankegang her, vi jobber med hver låt som en isolert komposisjon, pøser gjerne på med idéer i form av ekstra spor og tar da heller vekk ting til vi finner den rette balansen mellom råheten i de fire hovedinstrumentene og resten av krydderet. Didgeridooen for eksempel er jo en greie som hinter tilbake til andreskiva, noe vi nylig hadde tatt med inn i et par liveshow i form av en bauta av en mann ved navn Geir Torgersen. På Daimon var det akkurat den stygge, gutturale frekvensen som manglet, så vi hentet ham inn og han nailet det på et par tagninger. Fløyta er jo en kontrast til det råtne, det er rottenes overmann, tilsynelatende tynn og spinkel, men med en enorm kraft i den rette sammenheng.
Norsk har blitt daglegdags i songar her på berget og Kampfar er ikkje noko unntak. Men dei skriv ikkje utelukkande på norsk. Eg har alltid spurt meg sjølv kvifor dei har nokre låtar på norsk og nokre på engelsk. Det virkar litt rart; som om dei ikkje heilt klarer å bestemme seg.
- Det er ikke alt som fungerer på norsk, og det er ikke alt som fungerer på engelsk. For oss er det ikke mer bak det en at man «føler» at dette er en låt som passer best til denne typen tekst. Det norske språket er noe hardere enn engelsk, og det er vel med og spiller en rolle, samt at man bare har fraser og linjer liggende som man bygger ut fra, og sånne ting kommer på begge språk.
Det er store endringar i musikkbransjen for tida som følge av digitalisering. Det forskast både i inn- og utland på denne omveltinga. Førsteamanuensis Daniel Nordgård har i si doktorgrad gjennomført ei kvalitativ studie av bransjen si handtering av denne endringa. Han har studert store endringar i struktur, dynamikk og maktforhold. Han har fulgt bransjen i fleire år for å sjå korleis dei møter hindringar i opphavsrett, lisensiering og poltikk. Korleis ser Kampfar på det å vere band i denne nye, digitale kvardagen?
- Jeg skal ikke påberope meg for mye innsikt i dette temaet, men vi klarer oss nå bra i hvert fall. Det er klart at studiobudsjetter presses ned og royalties er noe man bare ser i form av noen små utbetalinger, men vi tar mye igjen på livefronten. Dette handler jo ikke om penger, men det koster å drive band, det koster å kjøre en skikkelig produksjon, og det koster å jobbe med dyktige folk, men det trenger ikke koste så mye som enkelte vil ha det til. Personlig bruker jeg en tjeneste som Spotify aktivt, men den fungerer mest som testarena for det jeg så kjøper i fysisk format. Vi ser også at metall-sjangeren har et solid antall platesamlere, samt mange som verdsetter ritualet det er å sette på en god gammeldags plate, så vi er veldig fornøyd med at vi selger godt med plater store nok til at lyden kommer frem best mulig og det visuelle får skinne på best mulig måte.
I lys av den ferske litteraturprisen til Bob Dylan er det nærliggande å spør om tekstar. Har Kampfar nokon bodskap dei vil ha ut til verda? Svartmetallen har ofte tema som krig, satan og opprør og hentar mykje inspirasjon frå det mørke.
- Budskap … Man har vel sine tanker om verdens mekanismer og sine idéer om hva som betyr noe, og slikt former jo tekster og det visuelle. Men i hovedsak handler det bare om motstand, og ikke bare motstand mot det metallen tradisjonelt har vært mot, men også ens egne sirkler og kamper. Inspirasjonen kommer innenfra og fra hverandre. Vi pisker hverandre fremover hele tiden; dette er ikke noe lett band å være i, men det er et utrolig givende kollektiv av kreative sjeler, også i den forlengede sirkelen med crew, illustratører, filmskapere og andre bidragsytere. Alle fokuserer i den samme retningen, og det er mer inspirerende enn noe annet. Men så er det også mye god inspirasjon å finne i en god fjelltur, en våt høstkveld eller et godt glass med eldgammel skotsk.
Kampfar er eit geografisk delt band. Korleis fungerar dette med innspeling av musikk?
- Ole (Hartvitgsen) og jeg bor i Bergen, hvor øvingslokalet er, så vi jobber en del mellom der og studioet hans. Så går en del ting på mail med de på Østlandet, og vi tar helger i Hemsedal med innspilling og særlig vokalarbeid. Alle er veldig involvert, men vi er ikke lenger så opptatt av at alle skal være med på alt, vi vet hvor hver og en av oss har noe å bidra med. Ole har vært et veldig sunt tilskudd til stammen i så måte, det hjelper å jobbe med noen som faktisk er organisert ...
Sidan debuten med Mellom skogledde aaser i 1997 har dei gjett ut sju studioalbum. Det har ikkje vore noko fast intervall mellom albumen, men Djevelmakt kom i 2014 og Profan i 2015. Betyr dette at vi kan håpe på eit nytt album i 2017?
- Nei. Vi skal spille live så mye vi makter, så får vi se om det kommer inspirasjon til å skrive noe nytt. Det er ingen poeng i å skrive musikk bare for å ri på en bølge, vi spiller kun inn plate om vi kan skape noe som gir oss den følelsen de siste platene har gitt, noe som betyr at det heller ikke vil bli en kopi av noe vi har gjort før, vi må vekk fra det vi har gjort og finne nye måter å uttrykke greia vår på.
Kampfar på Hulen
