Foto: Alyssa Nilsen

Den britiske kvartetten Django Django slapp i 2012 sitt selvtitulerte debutalbum til strålende kritikker og en Mercury Music Award-nominasjon. Oppfølgeren, 'Born Under Saturn' fra 2015 ble like opphypet, og guttene befant seg plutselig på de største festivalscenene og på konstante turnéer.

Nå treffer bandets tredje album, Marble Skies butikkhyllene og streamingplattformene, og i den forbindelse tok vi en prat med to av guttene i studioet deres nord i London.

Sittende mellom vegger dekket av vinyler, et gulv dekket av kabler, og all verdens instrumenter, kunne guttene fortelle at denne gangen har de gått tilbake til DIY-metoden de brukte da de lagde sitt første album.

"Det første albumet var 100% Do It Yourself", forteller keyboardist Tommy Grace. "Det andre var i helt andre enden av spekteret, vi brukte masse tid og penger i studio, så denne gangen kunne vi se tilbake på hva som var bra ved hver tilnærming og velge hva vi ville gjøre med hver låt. Og alt ble spilt inn av oss fire akkurat her i dette studioet".

Han forteller at den store utfordringen denne gangen var å ta med seg alle erfaringene fra tidligere, uten å fatisk gjenta seg selv. Å videreføre kunnskap, uten å bruke den på akkurat samme måte som forrige gang. "Det blir som en masseprodusert kinesisk vase. Den aller første er vakker, og hver kopi av den inneholder bare bittesmå variasjoner, men når man sammenligner den siste med den første, så er den første fortsatt mye vakrere".



Tommy forteller at det meste av låtskrivingen også har skjedd i samme studio. Å skrive nye låter på veien er vanskelig, det er lite privatliv og lite tid til å sette seg ned i fred og ro. Derfor blir det gjerne til at man samler sammen inspirasjon gjennom alt man opplever på turné, og så blir låtene til i etterkant.

"Høres ut som en unnskyldning for å slippe å sette seg ned og jobbe", gliser bassist Jimmy Dixon og Tommy flirer litt beskjemmet, "Jeg bare absorbeeeerer, tar alt inn… noe sånt, haha".

Forgjengeren til dette albumet, Born Under Saturn, hadde en god del mørke sider ved seg. Introen er illevarslende, det er låter om å selge sjelen sin djevelen, og store deler av albumet er inspirert av en fascinasjon for det okkulte, ouijaboards og mørke. Dermed er kontrasten til Marble Skies ganske så stor, her er det lekenhet, lyse netter, partybåter, lekne melodier og dansbare rytmer som står i fokus. Men bandet forsikrer oss om at det har vel så mye med låtskrivingen å gjøre, som hvor de er og var hen i livet sånn helt personlig.

"Første album ble for det meste skrevet av Dave, mens da vi lagde forrige album var det oss andre tre som skrev sammen, og det var første gang vi hadde gjort det. Det tok litt tid å finne ut hvordan vi skulle få det til å fungere", forteller Jimmy. "Denne gangen slapp vi å bruke tid på det, vi slapp å være i et massivt studio med masse tidsfrister og penger involvert, og i tillegg hadde vi allerede to suksessalbum så det var mindre press der… jeg tror alt dette påvirket humøret og tonen på låtene. Hele prossessen føltes lysere og lettere og mindre stressende".

"Oh shit!" hører vi plutselig fra hjørnet, hvor trommis og produsent Dave Maclean har kommet inn, og klart å feie frokosten til Tommy ned på gulvet - til Tommy’s store forlystelse.

På spørsmål om låtene deres føles litt som musikalske snapshot over livet deres de siste årene, funderer Tommy litt: "De er definitivt snapshots over hvor vi var musikalsk da de ble skrevet men.. jeg… " Han begynner å fnise ukontrollert: "Jeg hører egentlig ikke på musikken vår, hihi! Jeg kommer sikkert til å gjøre det etterhvert og da blir det sikkert sånn som med lukter, at det tar meg tilbake til spesifikke tider".

"Og plutselig blir du rød og blank i øynene… og litt blek", hjelper Jimmy til, og setter igang et nytt fniseanfall hos Tommy.

"Men det er jo det som er så fantastisk med musikk", fortsetter Tommy når han får samlet seg litt. Han knipser med fingrene: "Du hører en låt og plutselig er du tilbake til en sommer som barn da du hørte den for første gang. Akkurat som med lukter. Og hvis man har lagt så lite igjen av seg selv i låta at man ikke har noe forhold til når og hvor man skrev den, da har ett eller annet gått galt", humrer han.

"Jeg leste akkurat noe", bryter Jimmy inn: "David Bowie kunne ikke huske å ha skrevet og spilt inn Station to Station i det hele tatt!"

"Joa, men…. asså…" Tommy klukker av latter.

"Jeg vet", smiler Jimmy, "Jeg ser for meg at den innspillingsprossessen var nok litt villere enn å sitte her i studio og drikke en Guinness før vi reiser hjem til jul".



Et av øyeblikkene som musikken deres nok vil føre guttene tilbake til, var båtturen som inspirerte låta 'Champagne'. Bandets franske plateselskap hadde klart å få guttene nominert til en pris i en prisutdeling (guttene er ikke engang selv sikre på hvilken) og i følge bandet var dette lite populært i Frankrike i og med at guttene ikke selv er franske.

"Det var den merkeligste opplevelsen noensinne", forteller Jimmy mens Tommy og Dave flirer ved minnet. "Vi putret rundt på en partybåt på Seinen og alle ble totalt drita. Jeg kan ikke engang… Lydmannen vår ringte meg klokka fem om morgenen og hadde glemt alle tingene sine på båten og skulle ta et fly klokken syv. Så han ringte meg og lurte på hvor vi hadde forlatt båten, og jeg bare 'Jeg aner ikke Paul, ett eller annet sted langs elven i Paris', så han hadde lånt brillene til en eller annen person, funnet båten, brutt seg inn, og klarte å finne bagen sin med pass og det hele. Hele natta er skikkelig tåkete. Men det var der teksten i låta kom fra. Å drikke Champagne på en båt på Seinen".

"Det var litt Apocalypse Now", nikker Dave, "Å seile inn i galskap. Eller mørke. Men det var moro da".

Jimmy fniser fortsatt: "Jeg ser ham bare for meg med disse lånte tykke flaskebrunn-brillene mens han bryter seg inn på en båt i Paris midt på natten".

På spørsmål om det kan tenkes vi får se Django Django i Norge etterhvert, utløses en ti minutters diskusjon innad i bandet på om de har spilt live i Norge før. "Men var det ikke i Norge vi spilte på en festival hvor Snoop Dogg ble arrestert for dop?" undrer Tommy.

"Jo, shit!" utbryter Jimmy i dét det går opp et lys for ham, og han bryter ut i latter: "Det var noen som jobbet der for første gang som hadde fått i oppgave av ham å skaffe marihuana, og så ble han busta! Denne stakkars personen var helt utrøstelig, og sikker på aldri å få jobbe der igjen".

"Men vi må tilbake til Norge igjen ja", nikker Jimmy. "Er tydeligvis altfor lenge siden sist!"


'Marble Skies' er ute nå.