Foto: Stian Andersen, Helge Brekke
Trioen som utgjør Witch Club Satan dannet bandet i 2022, og har siden da på kort tid vekket både beundring og avsky. Allerede har de spilt på store scener og festivaler som Tons of Rock, Øya og Roskilde. 8. mars, på Kvinnedagen, slippes det selv-titulerte debutalbumet, samtidig som bandet starter sin release turné på Rockefeller Scene.
- Først av alt, gratulerer med debutalbum! Hvordan er det å gi ut sin første plate uten label?
Victoria: - Tusen takk! Det har vært veldig viktig for oss å lage vårt første album uten å være bundet til et plateselskap. Nettopp for å kunne ha full kunstnerisk frihet. At det er vi som definerer alt. Det har vært viktig for oss å finne vårt eget uttrykk helt uten den type påvirkning. Så det kjennes veldig riktig at vi har gjort det sånn.
- Særlig siden dere er et så nytt band også.
Nikoline: - Ja, og veldig ferske i musikkverdenen for øvrig, med alle de spillereglene som gjelder der. Så jeg tror det var veldig viktig for oss å ha full kontroll på at dette prosjektet ble oss. At vi fikk lov å skape oss selv, at det var våre stemmer.
Johanna: - Ja, få muligheten til å skape vår egen sound, som kanskje ville ha ført til konflikter hvis vi skulle gjort det på en annen måte, mange har nemlig en idé om hvordan ting skal låte. Vi definerer på mange måter et uttrykk på nytt. Det er det vi opplever nå når vi hører på albumet vårt, at det er noe vi ikke har hørt før. Dette kommer både på godt og vondt i denne musikk-sjangeren, men vi gleder oss veldig til å høre hva folk syns om albumet!
Når ut til "jomfru-lyttere"
- Dere nevnte i pressemeldingen at dere har nådd ut til mange såkalte jomfru-lyttere som ellers kanskje ikke ville hørt så mye på metal, fordi dere er litt på utsiden og ikke har blitt tatt helt inn i varmen av hele metalmiljøet enda. Jeg er faktisk en av disse såkalte jomfrulytterne som har blitt litt frelst av musikken deres! Jeg hører på dere når jeg kjenner meg sint eller frustrert og så blir jeg ganske umiddelbart rolig igjen.
Nikoline: - Så fint å høre! Det er jo drømmen vår, at det kan ha en sånn type effekt hos våre lyttere. Og at folk kan finne litt nye veier inn i metal-musikken, at vi kan være en vei inn til en sjanger som vi selv har opplevd at fungerer som en god ventil for å bearbeide verdenssituasjoner og vanskelige følelser. Det har vært drømmen egentlig, å kunne påvirke på den måten.
- Vet dere om dere har flere kvinnelige lyttere enn menn?
Nikoline: - Tallene våre viser at vi har en større andel mannlige lyttere. Jeg vet ikke hvordan det ser ut generelt i metal, men jeg vil tro at vi likevel har en noe større andel kvinnelige lyttere enn det andre metal-band har.
Johanna: - Vi ser også på konsertene våre at vi har et veldig bredt publikum.
Victoria: - Vi kom jo litt inn fra sidelinja. Vi har tidligere vært i teater og performance, og har dermed fått en del publikum og fans fra det miljøet, i tillegg til andre typer folk. Så det er spennende at vi har et så pass variert publikum. Og vi håper mangfoldet oppleves positivt også for dem som er tilstede på våre konserter.
- Det gjør det kanskje litt lettere for nye lyttere å komme inn i varmen om de ikke føler seg som de eneste på utsiden.
Victoria: - Ja, det er plass til alle typer outsidere hos oss!
Johanna: - Men når det er sagt så forsøker vi på ingen måte å gjøre sjangeren eller musikken vår utvannet! Her har vi i bandet vært litt uenige til tider. Jeg har lurt på hvorfor vi ikke har fått mer respons fra metalmiljøet for eksempel, og blitt ganske sint på grunn av det. Men så har de andre minnet meg på at det er bra at det er noen som er «gatekeepers» i metal-miljøet.
- Metal har en tradisjon for at musikken skal være ivaretagende og ekte. Så det er fint å tenke på at vi har laget musikk som vi tar på alvor. Okei, så har vi kanskje ikke totalt overbevist deler av metal-miljøet i starten. Men vi håper at vi til slutt klarer å overbevise dem som er skeptiske at vi har lagt ned et ekte stykke arbeid og at vi er kommet for å bli.
Nikoline: - Ja, det er som du sier Johanna, noe veldig vakkert over den fankulturen som finnes i black metal. Det er også en del grums i dette miljøet, en god blanding kan man si. Men det er veldig fint med folk som bryr seg så jævlig hardt. Det er noe veldig forlokkende med det. At vi må bruke litt tid på å bevise at vi mener alvor, det kan jeg forstå. Det er fair.
Johanna: - Vi håper jo at lytterne tar oss alvorlig. At de ikke lytter til musikken vår med den overbevisning om at det bare er en «gimmick», at dette bare er noen damer som ikke vet hva de holder på med. Vi ønsker seriøsitet og tilstedeværelse fra våre lyttere!
Nikoline: - Det er nok to aspekter som gjør at vi kanskje har blitt ansett som litt skumle og i tillegg blitt utelukka fra noen arenaer. Det ene er at vi har teaterbakgrunn og at vi tar det teatrale i metal-sjangeren veldig på alvor. Vi utfolder det (teatrale) mer i sjangeren enn det mange andre gjør. Og så er det det at vi er tre damer. I tillegg hadde vi bare gitt ut to singler før vi fikk spille på Roskilde, og så ble det kjempe-hype. Jeg skjønner jo at det kan vekke skepsis hos mange.
Victoria: - Og jeg tror det er akkurat de samme tingene noen folk er skeptiske til, som andre blir veldig tiltrukket av hos Witch Club Satan. De som elsker prosjektet vårt, elsker de samme tingene ved det som andre blir skeptiske til.
Johanna: - Jeg tror vi er inne på noe jeg, når vi skaper en sånn splid på midten.
- Ja, absolutt. Dere følger ikke bare strømmen!
Trio av produsenter
- Dere spilte inn debutalbumet i studioet til Anders Odden på Tomb. Hvordan var den opplevelsen?
Nikoline: - Det var et veldig trygt rom for oss å kunne utfolde oss kreativt i. Anders er ekstremt god til å heie på de kvalitetene vi har, og han så de ganske tidlig i prosjektet vårt. Og så hadde han respekt nok til å ikke blande seg for mye eller begynne å «mansplaine» til oss. Vi gikk inn med en trio av produsenter, som er en ganske uvanlig ting. I tillegg til Anders hadde vi Sindre Nicolaisen, som har vært aktiv i black metal-miljøet i Bodø i mange år, og har god nese spesielt for black metal.
Victoria: - Sindre er også vår faste lydtekniker, så han vet veldig godt hvordan vi skal høres ut!
Nikoline: - Så hadde vi også med oss Vetle Junker, som kommer fra helt andre siden av skalaen!
- Ja, han har vel produsert mest pop?
Johanna: - Pop og jazz, ja. Han har en enorm spennvidde, og sinnssykt bra ører! Så det har vært veldig kult å sette de tre sammen. Og de jobbet veldig bra i lag!
Nikoline: - Det ble en skikkelig fin trekløver. I starten var vi var nervøse og spente på hvordan det ville gå, for det er ikke en vanlig måte å jobbe på (med tre produsenter).
Victoria: - Ja, hvordan skulle vi alle finne våre roller, og hvordan kunne vi klare å dra i samme retning med de ulike utgangspunktene våre. Men det hele skjedde på en så fin måte, det gikk over all forventning.
Nikoline: - Det var magisk og organisk.
Victoria: - Vi bodde på gården til Anders sammen med familien hans. Vi spiste middager sammen, og jobbet hele dagen. Ja, vi var fullt og helt i prosjektet hele veien. Det hadde nok mye å si for at resultatet ble som det ble.
Johanna: - Innspillingen tok en kort uke. Det var jævlig intenst! Men det var nok til å knuse noen leggben og sprute blod!
Nikoline: . Stemmen ble borte, i hvert fall!
Victoria: - Men alle låtene var jo ferdigskrevet fra før. Bortsett fra en låt, var de alle låter vi allerede har spilt live, og som vi hadde ganske under huden.
En historisk runddans
- La oss snakke om selve albumet. Åpningslåten er Birth, som er en passende symbolsk tittel! I sangen synger dere; “I'm a ball, round and round I go.”
Dere har tidligere nevnt at dere synger for våre forfedre/mødre. Så med den ball metaforen kommer jeg til å tenke på den historiske runddansen som kvinner ikke helt kommer seg ut av. Selv om vi ser mange forbedringer, så er det også mye dritt som reproduseres. Tenker dere at vi har kommet noe videre eller går vi rundt i en slags sirkel?
Nikoline: - Birth speiler følelsen av at man som kvinne kan føle seg litt som en maskin som må produsere verden. Det kommer også av det å føde.
Victoria: - Og alle de oppgavene kvinner påtar seg i det stille. Ting som får hele systemet til å funke uten at noen helt legger merke til det.
Nikoline: - Så akkurat den låten prøver nok å si at vi ikke har kommet helt ut av sirkelen. Alle låtene på albumet tar opp ulike feministiske temaer, eller i hvert fall et feminint perspektiv på ting.
Johanna: - Det er mye ambivalens i det, som jeg tror vi alle kjenner på. På et vis kjenner man at man er i den runddansen konstant, men så plutselig får man en følelse av at det kunne ikke vært bedre å være kvinne enn det er akkurat nå. Vi har så mange hemmeligheter i oss!
Victoria: - Våre historier er fra kvinnelige perspektiver, men de er også universelt relevante for alle kjønn. Likevel kommer historiene fra strukturer og historiske forhold som har vært spesifikke for kvinner.
Johanna: - Ja, vi er jo tre kvinner som har laget dette albumet, så det er kvinnelige historier. Vi har også vært nysgjerrige på å gå inn i den feminine energien, noe som alle har litt av i seg. Det har vært spennende å utforske hvordan vi kan tukle litt med sjangeren. Hva skjer når vi tar den helt ned? Eller når vi skriker det høyeste vi kan?
Nikoline: - Vi har prøvd å fange en slags intimitet. Det er et personlig album. Tekstene er bearbeidet av alle tre. De har gått i en slags sirkel mellom oss. Vi har en egen prosess, hvor en av oss starter, så blir den sendt videre til en annen, og til en tredje. Slik får tekstene sin form. Den prosessen fjerner sangene litt fra en personfiksering.
Johanna: - Sånn sett blir det ikke direkte biografisk.
Nikoline: - Nei, men samtidig er det veldig intimt. Man inviterer lyttere inn i sine nærmeste tanker.
Victoria: - Og dette med å være personlig handler jo om selvopplevde ting som man reflekterer over og er opptatt av. Men det omfatter også fantasien vår. Jeg består ikke bare av den historiske og biografiske meg, men også av fantasien min. Og det har vi virkelig tatt på alvor.
Johanna: - Det er kun i dette rommet som vi har skapt at vi får lov til å gå til det grenseløse. Det er her vi kan tillate oss å se for oss ting som i det daglige livet kan virke hårreisende. Av og til føler vi på skam når vi kjenner på disse tingene. Det har vært en heftig prosess, for eksempel å gå inn i dagbøkene våre, hvor vi har skrevet veldig personlig, og se hva som kommer ut av dem.
- Det må også være noe utrolig frigjørende med å ha den muligheten til ikke å ha noen hemninger. Å ha et rom hvor man kan si og gjøre ting som man ikke kan ellers i dagliglivet.
Johanna: - Ja, det er nettopp det som gjør denne sjangeren litt sexy, synes jeg. Og jeg tipper at veldig mange som er i metal-sjangeren fra før kunne gått enda lenger inn i ting. Det er her vi kan gjøre det, det er her vi kan bringe teatraliteten inn.
- Folk blir provosert av at vi turte å by på oss selv fra starten
- Neste låt på platen er Fresh Blood, Fresh Pussy, som kom ut for en ukes tid siden. På Instagram har dere nevnt at dere allerede har fått en del tilbakemeldinger på låten. Dere har nevnt at metal-miljøet i Norge er rimelig gubbete. Så jeg er nysgjerrig på hva slags tilbakemeldinger dere har fått på denne låten, særlig fra menn i metalmiljøet.
Nikoline: - På den sangen er det mye tommel opp egentlig. Den er ganske direkte, og pubertal på et vis. Jeg har i hvert fall ikke hørt noe negativt om den.
Johanna: - Den går jo fort nok og er eksplosiv!
Victoria: - Jeg opplever ikke at det er temaer som kvinnekropp og blod folk har reagert mest på. Jeg tror egentlig at folk har syntes det har vært litt deilig at vi synger om disse tingene.
Johanna: - Folk blir nok heller mer provosert av at vi turte å by på oss selv før vi i det hele tatt kunne spille. Nå har vi i tillegg blitt anmeldt av et av de største metal-magasinene i Storbritannia. Og de digger musikken vår! De hører bare på musikken, kanskje uten å kjenne så mye til bakgrunnshistorien vår, eller vite hva som er premissene her hjemme. Mens andre kanskje har vært mer farget av historien vår, og velger å se fremfor å høre på oss.
Nikoline: - Det har vært spennende for oss å se hva som har vært sjokkerende for andre. Fresh Blood, Fresh Pussy har veldig eksplisitt tekst. Vi sammenligner den med Cardi B sin låt WAP, med litt glimt i øyet. Vi tenkte at innholdet i låten kunne bli litt voldsomt for folk. Men folk reagerer på emner som Satan eller pupper, som vi selv ikke tenkte over som noe særlig provoserende.
Det var også derfor Anders Odden tok kontakt med oss. Fordi det er et eller annet med oss som er provoserende. Det er ikke alltid vi skjønner hvorfor, og vi jakter ikke nødvendigvis på å være provoserende.
Victoria: - Nei, men vi jakter på en ærlighet og på å være tro til våre prinsipper og verdier! Det var nok det Anders ble fascinert av. At vi klarer å dra frem noen reaksjoner i folk.
Nikoline: - Ja, for det er mange i metal-miljøet som forsøker å provosere, men ikke klarer det. Anders har sammen med bandet sitt Cadaver, laget albumet The Age of the Offended. Der har de gått aktivt inn og forsket på hva det er som folk synes er provoserende. Og det er nok ikke så forutsigbart lenger hva som provoserer. Så det er deilig for oss å være i en posisjon hvor vi skaper reaksjoner, selv om det ikke er hovedmålet vårt.
Johanna: - Det er også litt av poenget med kunsten, at du ikke skal vite på forhånd hva som provoserer. Når folk blir jævlig sinte så er det et tegn på at noe er i utvikling. Når man plutselig reagerer på noe så er det en grunn til det. Og derfra kan vi jo begynne å snakke.
- Ja, for det er jo noe i det å vekke reaksjoner i folk. Og der kommer vi inn i låten Black Metal is Krig. Noen av oss går rundt i litt sånn zombie-modus i dagens samfunn. Og da er det fint når folk, som du sier Johanna, reagerer kraftig på noe. Det er et tegn på at folk fortsatt følger med!
Johanna: - Ja, jeg husker da jeg var tenåring og hadde et behov for å demonstrere eller gjøre oppgjør. Og hvis man da ikke blir lagt merke til av foreldre eller en lærer, ikke klarer å vekke en reaksjon og gjøre noen forbanna, så er det ganske jævlig egentlig. Å føle at handlingene dine er betydningsløse, at du er uanselig i verden. Man ønsker jo å føle seg hørt, å føle at man har en rekkevidde og en evne til å påvirke. Det er det som skaper grobunn for humanitet!
Victoria: - Det skjer så ekstreme ting i verden. Det verste som kan skje er at vi bare slutter å reagere. At vi blir helt vant til å se bilder av døde barn. Da er det jo noe som er grunnleggende feil!
Nikoline: - Vi har brukt Black metal is Krig som en kampsang. Den har vært med fra starten, en av de låtene som kom tidlig. Vi har en intro før låten, og den har vi brukt til å adressere problemer i verden, og det har vært forskjellige utfordringer i fokus på ulike konserter. Det har vært om nazi salutasjoner i Finland, om krigen i Ukraina, og nyligst om det pågående folkemordet i Palestina.
Johanna: - Vi leker med ulike typer retorikk. For eksempel kan man starte en konsert med Black Metal is Krig, som fremstår nærmest som en proklamasjon. Så går for eksempel en av oss frem og enten roper eller nesten hvisker at Vladimir Putin skal til sengs med meg i natt så jeg kan lære ham hvordan elske. Vi har ulike innganger. Hvis vi har bråket mye så kan vi si at nå tar vi det helt ned og benytter oss av kjærlighetsspråket.
Victoria: - Det å jobbe med dynamikk på musikalsk vis som vi gjør, skaper mer muligheter for publikum å holde seg våken. Hvis det bare kommer en lydvegg som blir der, så blir man jo vant til den på et tidspunkt.
Nikoline: - Ja, vi prøver å være uforutsigbare og holde folk på vakt.
- Sinne setter ting i bevegelse
- Sinne er et interessant tema. Vi lever i et samfunn hvor man i stor grad må håndtere eget sinne bak lukkede dører. Hvordan tenker dere sinne kan være hjelpsomt i kampen mot urett? Og kan sinne være konstruktivt?
Nikoline: - Ja man kan lure på hva noen vil med et så brutalt og aggressivt uttrykk. Men dette med konstruktivt sinne var en av grunnene til at vi gikk inn i dette prosjektet. Vi hadde ikke gjort det om vi ikke hadde troen på at det var noe forløsende med det. Hvis det ikke hadde vært noe kraft i det.
Johanna: - For det er jo en bevegelse.
Victoria: - Vi vil skape noe fint med det.
Nikoline: - Vi er veldig i den troen at sinne er en av de sterkeste følelsene vi har, at det setter ting i bevegelse i oss. Det skyver ting frem. Jeg tror vi alle reagerer med sinne når vi føler på urett. Det er en veldig sunn ting, noe det trengs mer av. Sinne kan brukes som en ren kraft og motivasjon til å gjøre noe bedre. Men det er også, som du sier, en ting man ofte innestenger, og det er veldig farlig. Når det blir lukket inn i oss, og det kan føre til ting som partnerdrap.
- Det å være et helt menneske er også å kjenne på sinne. Sinnet må få lov til å eksistere i trygge rammer. Det funker aldri å skjule og gjemme bort noe som alltid vil finnes. Det er livsfarlig. Så vi tenker at dette er viktig arbeid. Og en del av den feministiske kampen handler om å vise det kvinnelige sinnet, og gi det rett til å eksistere.
Johanna: - Men det finnes også steder hvor man regulerer disse følelsene, for det hadde jo ikke gått hvis alle skulle skrike og utagere i gatene. Så man må finne ut av hvor det er rettmessig å vise sinne.
Victoria: - Finne ut av hvor man kan kanalisere det!
- Og da blir jo metal et naturlig sted for å gjøre dette.
Nikoline: - Ja, det er en perfekt boksering på den måten.
- Har dere alltid lyttet på metal?
Nikoline: - Der er vi litt forskjellige. Metal har vært en del av både meg og Victoria sin ungdomskultur. Mens Johanna har en litt annen bakgrunn.
Johanna: - Men metal passer likevel veldig godt inn i historien min. Jeg kommer fra en klassisk jazz-skolert familie, og metal bærer også preg av klassisk og teknisk riktig musikk, hvor det finnes regler for hva man kan lytte til. Jeg lyttet til musikk i smug da jeg vokste opp, for det var visse ting som ikke var godkjent i vår familie. Og da vokser rebellen frem i et hvert barn. Det er jo også der man ser at rock-musikken vinner så mange følgere. Vi lokkes mot den, vi som føler at vi må gjøre ting litt i skjul, eller kanskje lengter etter noe.
Tar fra punken
- Var det helt enstemmig at dere skulle bli et metal-band? Eller var det mulighet for at det ble en annen sjanger?
Nikoline: - Vi skjønte vel at det vi ville formidle trengte en helt ekstrem sjanger. Men vi var faktisk innom indie-techno-rap før vi landet på metal!
Victoria: - Vi har et annet band fra før, sammen med to andre. Det startet som et slags punk-prosjekt, litt i samme ånd som Witch Club Satan, hvor vi mikser teater og musikk. Med Witch Club Satan fant vi ut at det var i svartmetallen vi måtte være. Svartmetallen er ekstremversjonen av punk. Så energien fra punken har vi ivaretatt i dette prosjektet.
Nikoline: - Ja, punk er jo oss. Det er litt rart å oppdage det i 30-årene. Men jeg tror vi alle fikk litt den aha-opplevelsen at vi i bunn og grunn er veldig punk. Punk betyr å leve hardt i samtiden og være politisk bevisst, samt å være fri og rå. Å tørre å være annerledes. Outsideren i oss har fått blomstre i denne sjangeren.
Johanna: - Og så har det vært fint å hoppe over disse «barnesykdommene» fordi vi er så pass gamle. Vi har alle det politiske i oss som kommer av at vi har vært i livet alle tre, og har masse forskjellige erfaringer. Og så startet vi dette prosjektet, ja kanskje litt sent, men med en annen type berettigelse enn hvis vi hadde vært 20 år. Og så kan jo folk si at da mister vi litt av den ungdommelige nerven, men jeg tror også på samme tid at det er –
- Dere har jo opplevd mye mer enn noen på 20 år har!
Victoria: - Og så er det en frihet for oss å si at vi er over 30 og starter band, og vi håper den friheten smitter over på publikum.
- Jeg tenker på pop-sjangeren, hvor man fortsatt blir matet med idéen om at hvis du er en kvinnelig artist som forsøker å starte en karriere i 30-årene, så kan du bare glemme det. Mens metal er kanskje ikke like kvinnefiendtlig?
Nikoline: - Vi har ikke like mange kvinnelige forbilder som man har i andre sjangre, så vi må i hvert fall definere historien vår litt selv.
Johanna: - Men det er også en del «babes» på metal-scener som er vokalister, og som tilbes av salen. Da kan man lure på hva det er som tilbes? Er det skjønnheten, eller det seksualiserte?
Nikoline: - Men det er definitivt mindre av den aldersdiskrimeringen og seksualiseringen i metal-miljøet ja.
Johanna: - Når det er sagt så har vi ikke sett så mange 60- og 70-åringer på scenen. Vi har sett lite til kvinnelige artister som tar med barna sine eller fremfører gravide på scenen for eksempel.
Nikoline: - Altså, jeg gleder meg til å gå på scenen med hengepupper! Det som er digg med dette prosjektet, er at vi kan bare bli bedre. Vi sier jo at vi er hekser, og en heks blir beskrevet som en gammel kjerring. Vi kan jo bare bli mer oss selv med alderen sånn sett.
Johanna: - Og vi bryter jo jævlig med normen og skjønnhetsidealene når vi står på scenen. Vi ser ikke veldig skjønne ut når vi opptrer! Grimheten er kjempeviktig for oss, og den har vi jobbet for å få enda mer på plass. Til tider har jeg nesten sett litt pen ut på scenen, og slik kan vi ikke ha det, ha ha! Vi har hatt diskusjoner innad hvor vi har sagt at nå ser vi for pene ut! Vi skal ikke bli revet med av idealene!
Nikoline: - Jeg tenker på Patti Smith. Hun har aldri vært kulere enn hun er nå. Jeg tror det er noe der... Hvem vet hva vi gjør om 40 år, men det hadde vært jævlig kult å bare bli noen gamle og skrøpelige hekser!
Johanna: - Det finnes også noe i dette prosjektet som foreviger det ungdommelige. Det er noe veldig ungdommelig med det å være i konstant bevegelse. Vi opplever hele tiden at vi ombestemmer oss om ting. Det er et kjennetegn på at vi er i bevegelse som kunstnere. Den bevegelsen er jo noe man ofte mister når man blir gammel.
Victoria: - Og samme om vi er 30, 50 eller 15, den fleksibiliteten og bastantheten man har når man er ungdom har vi lyst til å beholde! Både det å kunne være i en diskusjon og se ting fra nye perspektiver, men også å ikke være redd for å ta et standpunkt! Det er lett å slutte med det jo eldre man blir, å slutte å se verden med alle dets nyanser.
Johanna: - Hvis vi en dag bestemmer oss for at vi tror på noe og ingenting kan endre på det synspunktet, da er det bare å takke for seg i bandet! Vi driver med Witch Club Satan for å være konstant på vakt og speile vår tid. Hvis vi ikke klarer det lengre så får noen andre overta. Dette skal være en bevegelse. Det handler ikke bare om oss tre på scenen. Vi vil ikke vekke beundring, men gjenkjennelse!
- Ja, fellesskapet virker å være veldig viktig for dere.
Nikoline: - Absolutt. Vi har lyst til å åpne opp prosjektet, og lage et større fellesskap. På releasekonserten kommer vi til å ha med oss et heksekor for eksempel, og vi ønsker å videreutvikle oss på den måten. Blant annet ved å invitere til flere kunstneriske samarbeid på scenen, men også ved å lage andre fellesskap for vårt publikum.
Victoria: - Vi har lyst til at folk skal føle tilhørighet, uansett om man er med én gang eller flere ganger. Vi vil skape et nettverk av folk.
Johanna: - Det var en i nettverket vårt som forklarte det på en veldig fin måte. Hun følte at vi var edderkoppene som spant et nett som hun ikke følte seg fanget i. For det er fort gjort å føle at når man bestemmer seg for å følge noen, så er det på deres premisser. Så de som er med i nettverket vårt kjenner at hos oss er det litt digg, at de kan føle seg mer frie her.
Nikoline: - Ja, de skal kunne leve sitt liv uten at vi skal dirigere det. Det er målet.
Victoria: - Og å få med oss hekser av alle kjønn.
Hekser og vannprøver
- La oss prate om låten Mother Sea. Den er nydelig, og veldig rolig! Jeg fikk litt sånn kirkekor-vibber av den. Og den skiller seg nok litt ut fra det man hører i mannlige metal band. Den trekker frem litt mer feminine kvaliteter, som vi snakket litt om tidligere.
Victoria: - I Mother Sea kommer fortellingen om de historiske heksene frem, altså de som ble stemplet og brent som hekser for noen århundrer siden. De er en stor del av dette prosjektet, og vi føler oss på en måte forpliktet til å fortelle deres historier.
Nikoline: - Selv under de verste omstendighetene.
Victoria: - Låten knyttes opp mot vannprøvene som dem som ble stemplet som hekser ofte ble utsatt for.
- Interessant! Jeg tenkte nemlig mest på fostervann da jeg hørte låten.
Nikoline: - Det er også en del av saken! Når vi spiller låten live, så har vi en tekst vi fremfører som kontekstualiserer historien litt mer, da gjennom en karakter som er en slags vannkvinne. Hun hører til havet, og er i tillegg denne historiske heksen som blir druknet under en vannprøve. Ofte gikk disse vannprøvene fryktelig galt. Om havet støtet deg vekk fra seg og du fløt, da var du en heks. Hvis havet tok deg imot så var du uskyldig, men ofte endte man da med å drukne fordi man ikke ble reddet i tide.
- Når menneskeheten er så brutale mot hverandre, så er det en slags trøst i at vi alle skal til jord og vann til slutt, at vi skal videre inn i et kretsløp hvor vi blir en del av naturen. Naturen tar over på et tidspunkt og gir alt en ny sjanse. Så det er både en slags sørgesang, en trøst og en bønn.
- Hva er det dere forbinder med feminin energi?
Nikoline: - Det er noe vi snakker mye om. Du, Johanna, bruker ofte ordet sensibilitet. Biologisk sett så handler kvinnekroppen mye om å skape nytt liv, som er en ganske syk ting egentlig. Kulturelt sett har kvinner også på mange måter vært bærere av å bygge opp ting, passe på, beskytte og skape. Dette har blitt betegnet som kvinnelige kvaliteter, som vi har blitt gode på. Det er kvaliteter som har blitt gitt vårt kjønn av samfunnet.
- Men det er alltid vanskelig med kjønn. Jo mer man snakker om det, jo mer kan det bli en splittende ting. For oss er det veldig viktig å si at vår form for feminisme handler om likeverd og humanisme. Vi vil legge til rette for at vi på sikt ikke trenger å være så opptatt av kjønn. At det ikke trenger å være så viktig hva som er feminine eller maskuline kvaliteter, eller hvilket kjønn man lander på, men at alle mennesker består av en blanding av disse. Det viktigste er å frigjøre seg fra de forventningene som finnes til ens kjønn.
Victoria: - Å kunne være et helt menneske, å ha plass til alle kvalitetene i seg selv. Det er det viktigste.
- Ja, dere nevnte jo tidligere at det er ikke slik at alt dere synger om kun relaterer til kvinner heller.
Victoria: - Det er viktige historier uavhengig av hvem vi snakker om. Samtidig så er det ikke til å unngå at noen grupper i samfunnet faktisk har fått mindre tale tid. Og de historiene har vi lyst til å finne måter å gi plass til.
Nikoline: - Likestilling handler også om likevekt. Det er en ekstrem underrepresentasjon av damer i metal. Dermed er det viktig å skrike litt høyere om disse historiene. Men målet på sikt er jo at ting skal være mer jevnt. Og da blir det kanskje mer naturlig å synge om andre temaer.
- Og så er det viktig å si at det er andre grupper som er enda mer underrepresentert i metal enn det vi damer er. Transpersoner eller ikke-binære for eksempel. Vi heier veldig på Rosa Faenskap, som er et queer metalband. Og hvis man ser på hudfarge, så er det jo helt tåpelig i metal sjangeren! Metal er veldig hvitt i Norge.
Victoria: - Det er dessverre et sted hvor ikke alle føler seg velkomne. Og det er et stort problem. Det har ikke blitt gjort en god nok ryddejobb etter at noen kom og ødela med drittholdninger. Farlige holdninger!
Nikoline: - Det er et stort problem at Norge som er et så fargerikt og multikulturelt samfunn, har en veldig ensformig gruppe metal-tilhengere. Her kan ikke vi bidra så mye, vi er hvite alle tre. Men vi håper at når en underrepresentert gruppe får plass i miljøet, så kan det være til hjelp for de andre gruppene som fortsatt står utenfor.
Victoria: - Og vi kjenner at vi må være jævlig tydelige på hvor vi står. Det føles banalt å måtte si, men det er viktig å understreke at vi er et anti-nazistisk prosjekt!
Nikoline: Ja, anti-rasistisk og anti-fasistisk.
Johanna: Anti, anti, anti!
Johanna: - Vi må hele tiden rettferdiggjøre det vi gjør. For eksempel kan vi bli veldig fasinert av Satan som en kulturell skikkelse, men det betyr ikke at vi drives av han i vårt daglige liv. Vi må bruke mye tid på å forklare og rettferdiggjøre prosjektet vårt til folk.
Victoria: - Det er vel egentlig det eneste jeg er redd for med dette prosjektet, at det ikke skal være tydelig på hvor vi står når det gjelder disse tingene. Og ellers kan folk mene hva de vil om musikken for øvrig.
Johanna: - Og det skal ikke være mulig å misforstå hvis vi bare får lov å komme til uttrykk. Det er på tide at enda flere får plass i metal-verdenen. Det er mange som har rett til å være sinte, ikke bare de privilegerte.
- Absolutt!
- Som kvinner må vi kunne ha plass til alt
- Dere synger en del om ytterpunkter. Horen og madonnaen, skitten og ren, også videre. Hva er det som tiltrekker dere mot disse ekstreme ytterpunktene?
Victoria: - Som kvinner handler det om å ha plass til alt.
Nikoline: - Det er vår motstand mot skammen. I Reverse this Fuck synger vi om voldtekt. Det er en anti-voldtekts sang. Det er et hat mot det at noen tar seg til rette, og det er dessverre ofte en kvinnekropp som blir utsatt mot egen vilje.
Victoria: - Vi synger også om den dragningen mot ønsket om å ha et fritt seksuelt liv, men også ønsket om å lage nytt liv.
Johanna: - Det er jo det som skjer når vi åpner for det som kommer inn, da skapes livet! Det er egentlig forferdelig å tenke på, at vi må beskytte oss i et sett for å slippe unna det(å lage nytt liv). Det er ganske ekkelt å tenke på, at det ikke er så lenge siden vi klarte å utvikle midler for å slippe å ha barn om vi ikke ønsket. Før det så var det ikke mye nytelse man kunne ha før det gikk til helvete! Ha ha!
- Så er det enormt fascinerende å dissekere kvinnekroppen. Hva er det egentlig? På en side har kvinnekroppen et visst utseende, en viss tiltrekning. På den annen side er den noe som skal skape liv. Og historisk sett har man mistet så mye liv for å skape liv. Det er en sinnssyk ting å tenke på! Og det er jo kvinnekroppen det går utover, uansett hvor mye man vil at det skal være likestilt.
Nikoline: - Jeg tror vi alle har et ganske ambivalent forhold til kvinnelig seksualitet. Det er alltid masse negative opplevelser, men også masse positivt. Det viktigste vi prøver å gjøre er å fjerne den skammen, så man kan føle seg fri og leve sitt seksuelle liv på sin egen måte. Uavhengig av alle de her forventningene, kravene og presset. Vi sier, okei så er jeg både hore og Madonna, vi kødder litt med de merkelappene.
Victoria: - Så må det også sies at vi er opptatt av frigjøring i kvinners seksualitet, men det er et annet prosjekt enn det prosjektet vi jobber med nå, som handler om å eie kroppen sin som en ikke-seksualisert ting.
- Nå har det blitt ganske normalisert å snakke om kvinners seksualitet, og på noen arenaer har det ironisk nok ført oss tilbake til en overseksualisering av kvinnekroppen, for eksempel i pop-sjangeren.
Victoria: - Ja, og noen ganger er det lett å miste kontroll på hva som er selvdefinert seksualitet og når man seksualiserer seg selv med påvirkning utenfra.
Nikoline: - Noe av det skumleste du kan være som kvinne i dagens samfunn, er frastøtende. Stygg, ekkel, skitten.
- En heks!
Nikoline: - Nettopp! Og det tror jeg vi alle tre kjenner på, at det kan være en personlig risiko for oss å uttrykke oss på den måten. Men vi må huske på at sex også er natur. At kvinnekroppen er mye blod og gørr. Og det tror jeg er en side av kvinnekroppen som ikke er så representert i det pop-glansbildet. Men det kan både være frastøtende og sexy på samme tid. Den der råskapen.
Morskap og tabuer
- Vi må snakke litt om Mother. Jeg forbinder den litt med åpningslåten Birth. Igjen kommer det sirkulære temaet opp. Jeg tenker på generasjoner av sinne og misbruk som føres ned blodslinjene fra mor til datter. Ja, det kan nesten føles som en slags forbannelse. Er mødre og døtre fanget i en slags evig forbannelse, og finnes det i så fall noen vei ut?
Victoria: - Ja, det er det sikkert. Noe av det vi ønsker å belyse med den sangen er kompleksiteten i et mor-datter-forhold, som er noe som er ganske lite snakket om generelt. Det er så mange kjempevakre, men også kompliserte ting i et slikt forhold, som vi prøver å sette ord på, men som vi aller mest prøver å skrike ut.
Nikoline: - Ingen av oss tre er mødre, men i vår alder kunne vi lett vært det. Vi utforsker om vi vil bli mødre? Hva skal til for at vi skal ville det? Ønsker vi å være en del av kretsløpet og den smerten som følger med det? Vi er halvveis med i sirkelen, og da er spørsmålet skal vi fortsette å følge den eller skal vi bryte vekk? Det har vært mange personlige utforskninger for oss gjennom disse låtene. Det kommer også litt fra et barns perspektiv, den følelsen av at noen må passe på oss!
Victoria: - Ja, jeg er 33 år og føler fortsatt at mamma er en livslinje for meg. Det slutter aldri. Selv etter at hun er død så kommer jeg fortsatt til å være datteren hennes.
Nikoline: - Det er heftig tematikk. Låtene våre artikulerer det nok bedre enn det vi selv klarer.
Johanna: - Og så må vi la kompleksiteten i dette få bli. Vi må ikke alltid forklare alt. Noen kan komme til å si at denne sangen er veldig voldelig mot mødre og tolke det slik. Men man kan også velge å dvele ved kompleksiteten i det hele. For det er komplekst å være menneske! Det er jo veldig fint med dette prosjektet, at det er en slik massiv kompleksitet i det. Det er utrolig deilig å være i et slikt rom.
Nikoline: - Ja, vi er veldig åpne til prosjektet. Det har vist oss mange nye ting og sider av oss selv, og inspirert oss til å være annerledes. Vi har ingen svar til vårt publikum, eller fasit på hvordan noen skal leve sitt liv. Med en gang du føler at svaret finnes, da er du fortapt. Da vil du alltid bli skuffet av de endringene som kommer av seg selv fra naturen.
Johanna: - Hva er vitsen med å leve hvis vi vet at det er uendelig? Det er jo jævlig trist å tenke på at vi bare er her en kort stund, men vi hadde aldri gjort noen ting av verdi hvis vi ikke levde på lånt tid. Vi må alle vise at vi har vært innom! Ha ha!
- Enig! Så er det låten Hex.
Victoria: - Det er en slags kjærlighetssang eller ballade. Men den handler om kjærlighet ut over den romantiske kjærligheten. Alle typer kjærlighet som har en transformativ, endrende og meningsfull kraft.
Johanna: - I låten synger vi; «Hex my eyes to truly see». Hvis ikke vi hadde noe av det underliggjørende eller ritualistiske i oss, hvordan ville vi sett på verden da?
Victoria: - Vi tror på ekte på at musikken har en endrende kraft. Og det er i hvert fall ingen tvil om at kjærligheten har det.
- Jeg ser en slags kobling mellom Hex og Black Metal is Krig. I at de begge handler om å åpne øynene til det som er rundt, å søke kjærlighet, medlidenhet og endring.
Nikoline: - Ja! Det er også en bønn om at gode krefter skal få ta over.
Johanna: - Når man blir elsket så opphøyes livet. Hvis vi klarer å finne flere måter å opphøye livet på, så vil det kanskje være lettere å manøvrere. Jeg tror mange føler at de har mistet litt føringen i den verden vi lever i nå.
- Det blir vel også lettere å bry seg om andre, hvis man selv har kjærlighet i livet.
Johanna: - Ja, man trenger å føle seg viktig, på et vis. Samtidig, forsøker vi veldig å unngå at folk tilber oss på scenen. Vi føler oss viktig i dette prosjektet, men det kommer av at det er en viktighet i å dele, i det å stå sammen med to andre mennesker man ser veldig opp til. Fellesskap er så jævlig undervurdert, også i kunstfeltet. Det å bare sitte for seg selv og skape individuelle prosjekter, det har jeg ikke så stor tro på.
- Den kollektiviteten dere har, det er jo veldig punk.
Nikoline: - Absolutt. Og det er fint å finne kollektivitet på usannsynlige steder. Vi tre er veldig forskjellige. Selv om vi har vært venner gjennom lang tid, så er vi ikke en soleklar match fra utsiden. Men jeg tror det er noe av det som gjør at vi kan virkelig tro på dette prosjektet på ekte. At man kan komme sammen fra ulike hold og styrke hverandre, bli kulere i lag.
Johanna: - Det er et kjempeviktig poeng. Vi er så forskjellige at det hadde ikke gått om bare én av oss skulle bestemme. Hvis vi skal skape bevegelse, må vi vite at alle er med. Og alle har hver sin originalitet i dette. Det kreves mot å gjøre oppgjør. Når man da kan være tre personer, er vi sterkere enn én. Vi har både individualiteten, men også det kollektive. Jeg føler jo på en måte at dette er mitt opprør fordi jeg har lagt så mye av min personlighet i det, men jeg hadde aldri turt å gjøre det alene!
