Foto: Terje Dokken

Årets beste booking i Tønsberg må da være walisiske Manic Street Preachers, som fortsatt er store i Storbritannia og sjelden har spilt i Norge. Og for en konsert de holdt for et nesten fullt Foynhagen i sentrum! Stemmen og gitarspillet til James Dean Bradfield ble bare bedre og bedre, og settlista var preget av låtene folk ville høre.

De spilte bare to låter fra sitt årets Critical Thinking, som er et bra album. Og vi fikk en hyllest til Blondies nylig avdøde trommis Clem Burke på 1979-hiten Union City Blue, der jeg syns Bradfield sang ganske likt Debbie Harry!

Og bandets forsvunne gitarist Richey Edwards ble hyllet med She Is Suffering (1994), som han skrev teksta til. Han ble kalt et poesigeni av Nicky Wire, som lenge har skrevet de fleste av bandets tekster (og så ut som en million dollars i sin hvite dress med funklende bassgitarreim). Wire virket lei da han sa at dette var årets siste konsert for Manics.



Både Wire og Bradfield mintes Manic Street Preachers' første norgeskonsert (Alaska, 1992), som var et av deres aller første utenlandsbesøk. Sean Moore spilte som vanlig stødig på trommer, mens turnégitarist siden 2006, Wayne Murray, sto for det meste av koringa. Keyboards ble spilt av selveste Dave Eringa, som jo har produsert de fleste Manics-albumene siden det store gjennombruddet i 1996.

Bak scenen var det et lerret der det konstant ble vist levende bilder, og ikke minst slagord med store bokstaver (Nicky Wires spesialitet). Konserten begynte med bandets første store hit, Motorcycle Emptiness (1992), komplett med overbevisende heavyriff av James Dean Bradfield. Men lyden var ullen på denne og neste låt. Allerede nå merket vi at det var mange store fans til stede, for allsangen var massiv. Enda bedre var stemningen på klassikeren You Stole The Sun From My Heart (1999).



La Tristesse Durera (Scream to a Sigh) (1993) fikk en a cappella intro der publikum straks var med på oppfordringa til rytmisk klapping, og vi mot slutten fikk en rå gitarsolo. Nicky Wire sang og spilte akustisk gitar på den ferske Hiding In Plain Sight og mot slutten kastet rosa papirbiter over seg.

Fra og med Ocean Spray (2001) var konserten aldeles fantastisk. James Dean Bradfield hadde fått sunget seg opp slik at han nådde gamle dagers stemmehøyder, og briljerte på gitar. Og for ei imponerende hitrekke de bød på: Autumnsong, A Design for Life, Your Love Alone Is Not Enough (der vi ikke savnet stemmen til Nina Persson) og avslutningslåta If You Tolerate This Your Children Will Be Next. Da sto stemningen i (telt)taket til Foynhagen!



Innimellom disse fikk vi høre bandets 2. single, You Love Us (1990), Bradfields personlige sang Tsunami (som han framførte solo på kassegitar) og The Everlasting, som han startet alene akustisk, før bandet entret scenen og ga oss en uforglemmelig utblåsning.

I nesten halvannen time spilte Manic Street Preachers en glimrende konsert for et entuasiastisk publikum. Og hadde de pleid å gjøre ekstranumre, kunne de også spilt hits som Kevin Carter, Everything Must Go og The Masses against the Classes. Men dette er pirk, for de hadde jo vist seg fra sin aller beste side denne seinsommerkvelden - 36 år etter platedebuten.