Foto: Ciara McMullan

Fredag sto britiske Tom Odell på scenen i Unity Arena for andre gang i år. Sist han spilte her var det som oppvarming for Billie Eilish, men denne gangen står han her som headliner på sin “Wonderful Life Tour”. En turné der han feirer sitt syvende album med samme navn. Artisten, som blant annet er kjent for hitsangen “Another Love” som gjorde det stort på TikTok for noen år tilbake, er ikke helt ukjent for det norske publikum. I løpet av de siste 12 årene har han spilt konserter og festivaler i Norge omtrent 13 ganger, men dette er den største solokonserten han har gjort her så langt.

Til kontrast fra sist han spilte her var Unity Arena halvert denne kvelden, men stemningen virket likevel på topp. Rundt meg har det summet samtaler om forventninger til konserten. Det virket som få av publikummerne faktisk kunne andre sanger enn Another Love og Heal fra samme album, men de gledet seg likevel.

Et hvitt sceneteppe dekker scenen, og etter to oppvarmingsartister entret Odell scenen litt utradisjonelt til playback av “Somewhere Over The Rainbow”. Sceneteppet åpnet seg til en liten glippe, og et stort, sort piano ble det eneste som kom til syne. Sangen fra 1939 ble kuttet midt i, idet Odell har fått satt seg ved pianoet og begynner på “Can two Lovers ever just be Friends” fra hans nyeste album.

Det hele startet nedpå og rolig, og slik fortsatte det da han gled over i de to neste snagene “ugly” og “Best day of my life”. Det var noe nostalgisk og melankolsk over stemningen allerede fra start, og selv om tempoet ble skrudd opp på flere låter senere i konserten, ble dette følelsesregisteret værende som et bakteppe gjennom hele kvelden.

Foto: Ciara McMullan



Musikalsk beveger Odell seg i feltet mellom piano­drevet indiepop, alternativ pop/rock og singer/songwriter-tradisjon. Med store pianoballader og nakne tekster som kjernen i uttrykket hans, var det denne kombinasjonen av enkel komposisjon og emosjonell råhet som trolig gjorde at han fikk gjennomslag, først i Storbritannia, og senere internasjonalt. Allerede etter de tre første sangene noterte jeg “det er vanskelig å vite om Tom kler pianoet, eller pianoet kler Tom”, for formidlingen som kommer frem når han får sitte der å spille er ikke til å ta feil av. Denne kombinasjonen er mer rett enn hånd i hanske, og det understreker han gang på gang gjennom konserten.

Stemningen ble løftet da “Grow Old With Me” ble spilt, og sceneteppet ble trukket helt til side slik at man endelig så hele bandet kom entret scenen og ble med underveis på å løfte opp sangen. Det er ingen tvil om at briten hadde med seg dyktige musikere, men dessverre ødela lyden i Unity helhetsfølelsen av hvor bra dette kunne blitt. Når bandet og Tom virkelig slo seg løs skar lyden og druknet det som ellers ville vært klimakset i mange av sangene. Likevel smittet energien. Man både så og hørte at alle koste seg på scenen, selv på de mindre glade låtene i settet.

Men til tross for at lyden ødela en del av inntrykket, var det ingen tvil om at formidlingen likevel var der. Stemmen til artisten sviktet aldri, og var like nær og ærlig som på plate, om ikke mer. Det var også noe forfriskende med en artist som fokuserte på det musikalske og ikke tullet det bort i morsom snakk eller små scener laget for sosiale medier. Istede brukte Odell pratingen sin stort sett på å takke det norske publikum for gjestfriheten sin og for at han fikk fortsette å komme tilbake. Når han ikke satt ved pianoet, beveget han seg på en tynn utstikker foran scenen og flørtet med publikum mens han sang, noe som ga den følelsen av nærhet mange av dagens konsertgjengere er på utkikk etter.

Kveldens første store høydepunkter var “Black Friday”. Den såre sangen fra albumet med samme navn startet rolig, men tok helt av etter hvert – både musikalsk og visuelt. Det var nesten umulig å ikke føle noe her. Sinne, raseri, tristhet, men også litt eufori presset seg frem, og selv skjærende lyd kunne ikke dekke over dette. En annet nevneverdig høydepunkt ble “Spinning”, en mindre kjent sang fra Black Friday albumet. Under låten leverte to dansere en ektefølt koreografi helt bakerst i konsertlokalet, i lyset fra en enkel spot, og gjorde en litt forglemmelig sang uforglemmelig.

Foto: Ciara McMullan



Til tross for dette er det ingen overraskelse at kveldens absolutte høydepunkt ble “Another Love”. Sangen fikk en glidende overgang på piano etter det som var kveldens mest ektefølte fremførte sang, “Wonderful Life”. Idet publikum skjønte hvilken låt som kom, tok det helt av – både i sang og i lys fra tusenvis av telefoner som ble løftet for å filme. Oppbyggingen fra rolig piano til fullt band som ga alt, var et mesterverk, og skuffet ikke til tross for at sangen er blitt godt spilt de siste årene.

Tom Odell var en sterk formidler og det gjorde mye av konserten, særlig når lyden sviktet. Hans nærvær på scenen var nesten ubeskrivelig, og det ble vanskelig å se et piano uten å tenke på ham. Jeg skulle nesten ønske at alle sangene hadde et lite nakent parti med bare stemmen hans og pianoet, for det var helt klart i de øyeblikkene at stemmen, formidlingen og ikke minst lyden fikk vist seg fra sin beste side.

Tom Odell var kanskje ikke en entertainer eller showman som mange andre vokalister, men han var likevel en av de mest ærlige artistene der ute, både tekstmessig og fremføringsmessig. Det er noe friskt og undervurdert ved det, selv om han absolutt ikke er like undervurdert lengre. Selv om lyden delvis sto i veien for det kvelden kunne vært, gjør bandet og ikke minst artisten selv alt det de kan for å overgå dette. Sceneshowet er heller ikke glamorøst og fancy. Det er enkelt og understreker ærligheten og råskapen i konserten. Alt i alt er konserten pakket inn i et image som fokuserer på hva slags følelser musikk kan vekke, og det er dette Tom Odell vinner på.