Tom Odell stormet inn på musikkscenen med sin første EP Songs From Another Love i 2012, og havnet rett på BBCs relativt prestisjetunge BBC Sound of 2013, som en av 15 finalister. Sitt store internasjonale gjennombrudd fikk han med singelen Another Love, som ble en av sommeren 2013s store hits, også her til lands. Låta kom fra albumet Long Way Down som ble sluppet den sommeren, og som kritikere enten hatet eller jublet over, og som den tidlige fansen mente var litt for nedtonet og langt unna det de hadde hørt fra Odell tidligere. Suksess ble det likevel, og Odell spilte et fantastisk sett på Slottsfjell i juli samme år. I tillegg solgte han ut Rockefeller og spilte på Bergenfest året etter.

Et par år senere er det endelig på tide med nytt album fra Odell. I dag kommer skiva Wrong Crowd, som man - til tross for noe mindre hype - allerede har fått høre mange smakebiter fra online i oppkjøringa til albumslipp. Her har han tatt et temmelig stort skritt tilbake til utgangspunktet - noe som for de aller fleste likevel vil oppfattes som et stort skritt fremover. Det er fortsatt pianobasert pop, men mye mer rytmisk og med et til tider enormt driv i forhold til debuten.

Albumet braker løs med tittellåta Wrong Crowd, som er full av rytmer som kjører låta fremover, og med det klassiske Odell-pianospillet og gospel-aktige koring i bakgrunnen. Det hele føles nesten litt illevarslende, men det er bare til singelen Magnetised tar over og inviterer til vill dans. Dette er nærmest en EDM-flørt av Odell; borte er det organiske nedtonede uttrykket og isteden får vi en ultradansbar hit som kan komme til å få konsertsaler og discogulv til å gynge utover sommeren, og folk til å gaule: “keep me hanging on”.

Mot midten av skiva roes det hele litt i overkant ned med mange typiske pianobaserte “Odell-ballader” på rad, noe som nok vil glede de som elsket førstealbumet, men som muligens ikke vil hjelpe til med å dra inn nye fans i Odell-universet. Det hele blir litt trått, litt for mye hjerte-smerte, og altfor likt fra låt til låt. Piano-introen, så stemmen, og så koret - det er samme oppskrift på hver eneste låt! Null variasjon! Constellations, Still Getting Used To Being On My Own, og Jealousy er hver for seg ålreite låter, men så tett på hverandre, etter en så flashy start, gjør at det danner seg en lomme av kjedsomhet midt i albumet. Hadde man spredt dem utover skiva hadde de nok vært litt lettere å fordøye, men slik det er nå, blir det for tregt, for tungt, og altfor langdrygt. Ymtende Concrete er et funky unntak, mens en fin liten overraskelse er søte Silhouette, med rytmisk retrofølelse og fine melodier. En potensiell sommerhit?

Dramatiske Daddy føles som om den drar det hele inn på riktig spor igjen, og bidrar til at skiva avsluttes nesten like sterkt som den begynte. Det er skivas desidert mest rocka spor, og selv om vokalen, koret og pianoet er nøyaktig det samme som på hele resten av skiva, suppleres det her med drivende gitarer, bass, og Muse-aktige riff. Here I Am er nok en rytmisk fengende låt, ikke på linje med Magnetised men den hjelper til med å drive plata fremover, noe som nok hadde trengtes mer midt i albumet enn nest sist. Det hele avsluttes nemlig med Somehow, en svært nedtonet men sjelfull ballade, som fungerer fint som finale på et album med store variasjoner i tempo, inntrykk og intensjon.

Tom Odell er fortsatt en svært talentfull ung mann, med et stort spenn i reportoiret sitt. At hovedfokuset hans ligger på låter med sterkt fokus på piano og stemme er hverken en overraskelse, eller i og for seg noe galt, men de som vil oppdage ham gjennom dette albumet, kommer nok heller til å gjøre det gjennom de mer up-tempo låtene, som det vil bli spennende å høre live utover sommeren og høsten.

Tom Odell spiller på Rockefeller 21. november.