«Paul McCartney kan takke Kanye og Rihanna for at han nå får en karriere».

Etter FourFiveSeconds ble sluppet tidligere i år, og ble en massiv hit, ble det tydelig at alle vet faktisk ikke hvem «Macca» er. Det er ikke alle som har sunget hans sanger på barneskolen, eller blitt dynket med The Beatles-låter i oppveksten.

Men tre generasjoner sitter i Telenor Arena. De som vokste opp i Fab Fours storhetstid, de som oppdaget den helt unike katalogen til McCartney fra å grave i foreldrenes platesamlinger, og de som kanskje ufrivillig dras med av mor og far og sovner på klappstolen før konserten begynner.

Publikum er dog definitivt en del av eldrebølgen. Som i en kirke, reiser alle seg når paven selv dukker opp, og setter seg når han begynner å spille Eight Days A Week. Det hadde nok vært litt mer futt i folk om han åpnet med Magical Mystery Tour, som på Roskilde.

Og folk blir sittende. Rart det der, det norske publikumet. McCartney dra hva som helst ut av sjarmørboka, og folk ler og klapper, men reiser seg ikke for denne legenden som står foran dem. Selve definisjonen på en legende.

Demotiverende er det ikke for han heller. I 2004 ble «Macca» omtalt av enkelte anmeldere som hes, og at han ikke traff tonene. 11 års senere er det ordentlig trøkk i ham. Blackbird utføres like vakkert som Helter Skelter og Band On The Run.

Solomaterialet hans appellerer ikke nødvendigvis til meg. The Beatles for meg er udiskutabelt et av verdens beste band gjennom historien, sannsynligvis det beste, med tanke på hva de oppnådde på ti år. Det har ingen klart siden.

Men klart jeg setter pris på at han gir noe for absolutt alle som har kommet. 40 låter vies til hele karrieren, som en museumstur i levende live. Litt tullete kanskje at han velger å spille låta han lagde til spillet Destiny, men han drar fram noe fra alt, og vier sjeldenheten Birthday til Ringo og faren.

Det må understrekes for god form denne mannen er, og hvor bra bandet hans er, som utfører hans låtarv plettfritt, og korer strålende når det trengs. Han får folk til å danse, synge med på Hey Jude selv etter han forlater scenen for en pause, drar med ei ung jente på scena som vil tatovere autografen hans på armen, og avslutter så og si perfekt når valget faller på The End-medleyen fra Abbey Road. Han kan få folk til å holde rundt hverandre Yesterday og rocke med av Back In The USSR. Hyllesten til George Harrison, Something og Can't Buy Me Love, er et av flere klare høydepunkt (les: alt av The Beatles og Wings). De ferskeste singlene New og Queenie Eye imponerer også stort.

Igjen: denne mannen er 73 år.

Er det låter jeg savner? Naturligvis. Så klart er det låter som ville løftet min personlige opplevelse. Men hvordan kan ikke denne kvelden bli komplett, med 40 låter over nesten tre timer, frontet av én av århundrets beste musikere, som på toppen av det hele vitser, forteller anekdoter fra Beatles-tiden og leser norsk (overraskende godt) fra en lapp?

Et enkelt og billig knep, men han prøver, og vil at vi skal kose oss slik som han gjør.

Si hva du vil om Paul McCartney, sammenlignet med Bob Dylan, Stones, Springsteen og de andre sekstitalls-heltene som fortsatt karrer seg opp på scenen.

Ingen gjør det med det hans katalog, hans genuine sjarm, og energi og formidlingsevne i en alder av 73 år, selv låtene han skrev for 50 (!) år siden. For en vitalitet.

Hvordan kan det ikke bli en toppkarakter? For det var ikke den beste konserten jeg har vært på. Men faderrullan så bra det var.

Blir det bli større enn dette?

Foto: Terje Dokken