12-13 (de lærde strides her) album på syv år. The Beatles var produktive i løpet av den relativt korte tida de spilte inn plater. Og for noen innspillinger det er! Det finnes nesten ikke én dårlig låt i katalogen. De fire vennene fra Liverpool hadde en helt egen musikalsk kjemi, hvor de utfylte hverandre kreativt, var banebrytende og sammen skapte unik musikkhistorie. Mot slutten av 1960-tallet oppstod det imidlertid gnisninger. The Beatles leverte på plate, men bak kulissene var det slitasje og uro. Verdens beste band sang på siste verset.

Let It Be
I januar 1969 gikk The Beatles inn i Twickenham Studios for å øve til en planlagt dokumentarfilm ment å vise bandets comeback til livescenen. Målet var et litt enklere rocka opplegg, et forsøk på å rykke tilbake til start. Det gikk ikke helt etter planen. George Harrison var surkete og ikke særlig sugen på å spille konsert igjen. Han forlot bandet, men vendte etter ti dager tilbake med nye krav: Bytte lokale, droppe konsert. Kompromisset ble å fortsette øvinga i Apple Studio og gjøre en kort konsert på taket av studiobygninga. Men låtene de jobba med havna i arkivet. Istedenfor spilte de inn og ga ut Abbey Road senere dette året, noe som sier litt om hva The Beatles var i stand til. Det skulle bli mai 1970 før låter fra Apple-seansen ble miksa og utgitt som albumet Let It Be.

Noen uker tidligere lanserte Paul McCartney sin selvtitulerte solodebut og offentliggjorde at han slutta i bandet. Dette ble tolka som et pr-stunt, og misnøyen var stor hos de tre øvrige medlemmene. Flere Beatles-album i framtida virka vanskelig, men ikke helt utelukka. I juni-nummeret av Mojo vises det til et radiointervju der Harrison mente bandmedlemmene i det minste kunne komme sammen noen måneder i løpet av et år og spille inn et par album som The Beatles. Ifølge boka som følger med den remastra vinylboksen av Beatles-albumene, uttalte John Lennon at The Beatles enten ville forbli borte eller gjenoppstå, mest sannsynlig det siste. McCartney lukka heller ikke døra, selv om han på dette tidspunktet ikke kunne se for seg at bandet fant sammen igjen. I år er det femti år siden kvartettens svanesang, men det er også for alvor begynnelsen på the fab four sine karrierer som soloartister.



Let It Be hadde en trang fødsel. Tekniker Glyn Johns fikk først oppgaven med å ferdigstille albumet under tittelen Get Back, men resultatet ble ikke godkjent. Omsider ble trollmannen Phil Spector hyra inn for å gjøre det ferdig. I kjent Spector-stil, motsatt av hva The Beatles hadde intensjon om i utgangspunktet, ble det lagt på overdubs, blant anna korarrangement på flere låter og strykere på The Long And Winding Road, en låt McCartney selv ønska skulle være en rein pianoballade. Spector løfta McCartney/Lennon-duetten Two Of Us, utvida Harrisons I Me Mine, som ble innspilt på bandets siste innspilling sammen, men uten Lennon, og han trylla fram en ny og utmerka versjon av Lennons Across The Universe. Han pøste på med ekko på Starrs hi-hat og la til et ekstra vers i tittelsporet. Flere låter, som Dig A Pony, I´ve Got A Feeling og The One After 909, stammer fra giggen på taket av Apple-bygninga.

Let It Be gikk ikke overraskende til topps på listene i både England og USA. Det var likevel delte meninger om Spectors håndverk. Responsen fra musikkpressen var lunken, og mange mente dette var langt under pari fra et band av The Beatles´ kaliber. Mottakelsen kan nok henge sammen med at Let It Be kom ut nokså kort tid etter Abbey Road, og derfor ble vurdert som en nedtur sammenlignet med dét. I ettertid har Let It Be i rettferdighetens navn fått en bedre status blant kritikere, og det figurerer på lister over tidenes album.

Blant The Beatles-medlemmene var McCartney den som var mest misfornøyd med Spectors arbeid, primært over måten produsenten behandla The Long And Winding Road på. Lennon og Harrison var sånn tålig fornøyde. I et intervju med Lennon og Yoko Ono, som Rolling Stone-grunnlegger Jann S. Wenner gjorde i 1970, og som er utgitt i bokform under tittelen Lennon Remembers, sier Lennon at Spector fikk noe ut av materialet han hadde til rådighet. Det var ikke fantastisk, mente Lennon, men han måtte heller ikke spy da han hørte det. Slik han så det, var Spector-miksen god nok til å bli utgitt. Dessuten ville albumet ifølge Lennon kunne bidra til å knuse en del myter om The Beatles og vise fansen at: This is what we´re like with our trousers off.

McCartney
Etter at The Beatles hadde fullført innspillinga av Abbey Road, tok John Lennon høsten 1969 en pause fra bandet. Dette gikk hardt inn på Paul McCartney. Han mista gnisten og gikk inn en dyp depresjon. Hans daværende kone, avdøde Linda McCartney, motiverte ham til å etablere en karriere uten The Beatles. Slik begynte han i hemmelighet å leke med skisser og gjorde opptak på en firespors båndopptaker. Etter en stund tok han med seg opptakene i studio og ferdigstilte et album..

Ringo Starr forsøkte på vegne av The Beatles å få McCartney til å utsette utgivelsen til etter at Let It Be var utgitt, men McCartney nekta. En pressemelding i forkant av albumet inneholdt spørsmål og svar han selv hadde skrevet. Slik tok han kontroll over strategien. Samme dag som lanseringa kontakta McCartney Lennon og sa at han kom til å forlate bandet. Dagen etter hadde Daily Mirror nyheten: «Paul McCartney slutter i The Beatles!»



Uka etter presselanseringa, og knappe tre uker før Let It Be, var McCartney ute. Albumet solgte godt, men fikk blanda mottakelse av musikkritikere. Mesteparten av kritikken gikk ut på at albumet virka uferdig. Harrison og Lennon var heller ikke særlig begeistra. Harrison trakk fram et par låter som gode, deriblant Maybe I'm Amazed og That Would Be Something, mens Lennon i Lennon Remembers gir uttrykk for at han ikke likte albumet. Han var likevel overbevist om at McCartney fortsatte hadde det i seg å skrive gode låter. Til Wenner sa Lennon at han trodde McCartney ville la seg inspirere av hans nye album til å lage noe enda bedre, som igjen ville motivere Lennon til å overgå McCartney osv. Akkurat slik vennene opererte sammen som låtskrivere i The Beatles.

Sentimental Journey
Der McCartney fikk kjeft for timinga av sin soloplate, var det ingen innvendinger mot Ringo Starrs album, Sentimental Journey, som kom ut i slutten av mars 1970. Lanseringa av albumet ble riktignok framskynda for å ikke kollidere med Let It Be, men det var vel ingen som vurderte utgivelsen som en direkte konkurrent til et The Beatles-album.

Sentimental Journey er et coveralbum med standardlåter som i stor grad var favorittsanger til Starrs mor. Albumet er produsert av George Martin og hver sang er arrangert av ulike musikere, blant anna McCartney som gjør sin greie på Carmichael og Parish-låta Stardust. Omslaget viser et foto av The Empress pub, som ligger i kort avstand fra der Starr vokste opp i Liverpool, et populært fotoobjekt for turister på Magical Mystery Tour.

Flere kritiske røster stussa over at Starr, med sine begrensa vokalferdigheter, ga ut et album som Sentimental Journey, men salgstallene var ålreite og albumet klatra inn på den engelske topp ti-lista. Harrison likte det, mens Lennon Ikke var spesielt positiv. For Starr selv var arbeidet med skiva viktig for å få i gang en solokarriere, og allerede på høsten 1970 kom oppfølgeren, Beaucoups of Blues, som har en mer country-feeling og som også fikk en bedre mottakelse.



All Things Must Pass
To soloutgivelser og ett Beatles-album var altså fasiten før halve 1970 var unnagjort. I løpet av de to siste månedene var det George Harrison og John Lennons tur til å vise omverden hva de kunne få til på egenhånd.

Harrisons debut, trippelalbumet All Things Must Pass, kom ut i november. I motsetning til McCartney, som gjorde alt selv på sin debut, hadde Harrison med seg et stjernelag på innspillinga. Blant flere bidragsytere finner vi Ringo Starr, Alan White (Yes), Klaus Voorman, Eric Clapton, Billy Preston og Dave Mason (Traffic). Selv Phil Collins var innom og spilte congas på en låt. Til Mojo forteller Voorman at det var trangt om plassen i studio med alle musikerne til stede, men han erindrer samtidig at stemninga for det meste var god.

Som produsent engasjerte Harrison Phil Spector. De samarbeida godt i starten og Spector fikk virkelig det beste ut av Harrisons ferdigheter som musiker, sanger og låtskriver. Albumet bærer helt klart preg av Spectors ´Wall of Sound´-formel, men etter hvert som alkoholkonsumet til produsenten økte, ble Harrison selv nødt til å innta en mer aktiv rolle i produsentstolen. Voorman antyder til Mojo at mye av utfordringa var at Spectors metode ikke alltid var forenlig med Harrisons måte å jobbe på. Spector jobba kjapt og intenst, mens Harrison tok seg tid og var mer perfeksjonistisk. Dette kjeda Spector som dermed fortsatte å drikke for å få tiden til å gå.

Før albumet ble ferdig, reiste Spector tilbake til USA, noe Voorman mener var vanskelig for Harrison. Han skulle så gjerne hatt Spector med seg i avslutningsfasen. Spector fikk imidlertid høre råmiksene og returnerte et langt brev til Harrison med forslag til forbedringer. Sometimes we´d listen to them, sometimes we´d ignore them, sier tekniker Ken Scott til Mojo.



All Things Must Pass ble hylla av kritikerne. Endelig fikk Harrison ut sitt potensiale som låtskriver over et helt album. Alle visste hva han var kapabel til som låtskriver i The Beatles, men nå fikk han briljere selv og det attpåtil over tre plater. På første forsøk lagde Harrison et mesterverk som ble ansett som nyskapende og som utfordra lytterne. Det toppa listene og er stadig ansett som ett av tidenes album.

Lennon skal ha sagt at han syntes albumet var ok, men at det var for langt. For bassist Klaus Voorman står All Things Must Pass fortsatt fjellstøtt. Til Mojo sier han at det fremdeles gir en god følelse å lytte til skiva, mens han legger til: I loved being around the songs and the music that was happening.

John Lennon/Plastic Ono Band
Samtidig som The Beatles ble oppløst, starta John Lennon i primalterapi sammen med Yoko Ono. Denne terapiformen er ifølge Store norske leksikon en psykologisk behandlingsform der målet er å få pasienten til «å skrike ut all den angst og smerte som han ikke fikk gitt uttrykk for som barn.» Lennon, som hadde en fraværende far og mista mora si i ung alder, hadde mye innestengt sinne som denne behandlingsmåten bidro til å forløse. Han brukte terapien til å kanalisere sinnet sitt ut gjennom musikken, og skrev låter til det som senere skulle bli hans ordentlige solodebut, John Lennon/Plastic Ono Band.

Innspillinga foregikk i Abbey Road Studios med Phil Spector som co-produsent, Ringo Starr på trommer, Klaus Voorman på bass og Billy Preston på piano. Albumet ble lansert til gode kritikker 11. desember 1970. Spesielt produksjonen og Lennons vokalprestasjoner ble fremheva av kritikerne. Albumet var inne på topp ti i England og USA, og er ofte nevnt på lister over legendariske album.



Av de fire soloutgivelsene til The Beatles-medlemmene, er nok Lennons den mest personlige og politiske. Allerede i åpningslåta, Mother, aner vi resultatet av Lennons primalterapi. Måten han åpner på med den såre setninga Mother, you had me but I never had you, og hvordan aggresjonen stiger mot slutten der Lennon gjentagende synger Mama don´t go, daddy come home.

På John Lennon/Plastic Ono Band finner vi også Working Class Hero, en låt som femti år senere har en hyperaktuell appell:

As soon as you're born, they make you feel small
By giving you no time instead of it all
Till the pain is so big you feel nothing at all

I Lennon Remembers snakker Lennon om Working Class Hero som en revolusjonær låt, som omhandler klassekamp og som oppstod i forlengelsen av fredslåta, Give Peace A Chance, innspilt i 69.

I låta God synger Lennon de sterke ordene: I don't believe in Beatles, I just believe in me. Til Wenner sier han at han ikke er en beatle, men seg selv. Han er tydelig på at The Beatles er et band, der alle fire hadde forskjellige roller, og at ingen, verken han, Paul, George eller Ringo er The Beatles i kraft av bare seg selv. I don´t believe in the Beatles myth (...) It was a dream. That´s all. I don´t believe in the dream anymore, understreket Lennon i intervjuet..



Kilder: Mojo juni 2020, Lennon Remembers av Jann S. Wenner (Verso 2000), The Beatles av Kevin Howlett (2012), Wikipedia og Store norske leksikon.