Foto: Per-Otto Oppi Christiansen



Detroit var kjent som bilindustriens mekka i USA. Den statusen har falmet betraktelig med årene, men byen er også kjent for å ha fostret store navn innen musikkverdenen. Det er for så vidt nok å nevne navn som Iggy Pop og MC5, men også artister som Aretha Franklin og Stevie Wonder kommer fra denne industri- og musikkbyen. Ett av de siste tilskuddene i den musikalske rekken, er Protomartyr. Skal man beskrive musikken til bandet, er det lov å bruke begrep som postpunk og industri-rock. Navn som Joy Division og Wedding Present dukker uvilkårlig opp i hjernebarken når man hører musikken til Protomartyr. Det som imidlertid slår meg på åpningslåten My Children, er at stemmen til vokalist Joe Casey minner veldig mye om stemmen til salige Mark E. Smith (RIP) i The Fall.



Gitarist Greg Ahee vever spennende gitarmønster gjennom hele konserten. På Corpses In Regalia høres rytmespillet ut omtrent som Jørn Christensen i glansdagene i DePress (Transparent Telephone). Bassist Scott Davidson og trommis Alex Leonard spiller med muskler og stor energi.
Når alt dette er sagt; Protomartyr står helt fint på egne postpunkbein. De har åpenbart sine inspirasjonskilder, men de har også heldigvis sin egen stil. Det siste albumet, Relatives In Descent (2017), har høstet lovord over hele linja.

Don’t go to Anacita er en av låtene undertegnede setter størst pris på i settet til Protomartyr. Låten handler om amerikansk småbyangst i byer der polititettheten er forholdsvis større enn folketallet skulle tilsi, og der troen på en gud som skal beskytte pengene til de som har mest er fremtredende.

Behind their walls and gates the people fear a thief
That would steal money god put in their pockets
Their god is such a strange, vindictive beast
He only blesses those who prosper


I det hele tatt har Protomartyr flere låter som er verdt å lytte til. Som f.eks Male Plague som tar opp staheten som ligger i det patriarkalske selvbildet til noen menn.

Hey figurehead, what you gonna do?
Her truth moves too fast for you


De gode låtene til Protomartyr er virkelig gode, men så har de noen låter som for undertegnede framstår litt som fyllstoff. Det var også det som trakk noe ned på konserten på Blå. Låtene føles litt like i live-innpakning. Det er massivt, men det er også en smule monotont. Når det er sagt, vil jeg absolutt anbefale platene til Protomartyr. De skal ellers ha for å avslutte med stil: Som ekstranummer spilte de to låter fra de tidligere platene. Låtene Why Does It Shake? og Scum, Rise! oppsummerer Protomartyr som sinte og engasjerte menn. Det er ikke dårlig bare det.

P.S. Oppvarmingsbandet Tyvek – som også er fra Detroit – kjørte et kort sett med låter i landskapet indie/punk. Et godt og friskt band med en herlig nerdete stil. Sjekk dem gjerne ut!