Alle foto: Hogne Bø Pettersen

Visste du at Norge har en soloartist som høres ut som en blanding av Roy Orbison, Elvis, Nick Cave og Chris Isaak? Ikke jeg heller. Men det har vi! Og han er en skatt jeg herved beordrer deg til å gå på konsert med om du ser at han skal opptre et sted i nærheten av deg.

- Å, som jeg misunner deg som skal høre ham solo for aller første gang, sa en musikkinteressert kompis av meg da jeg på chat tidligere på dagen sa jeg skulle sjekke ut Dag Vagle på Parkenfestivalen i Bodø fredag.

Rett før konsertstart traff jeg også på musikkjournalist Egon Holstad, som ble sitert i programmet til Parken om Vagle.

- Han er rett og slett bare et geni, denne fyren, var hans tilbakemelding til meg.

- At denne fyren ikke er større enn han er... Det er bare utrolig!

En skulle jo tro at forventningene nå var lagt så høyt at dette måtte bli nedtur. Men i denne saken var ikke paven katolikk. For jeg fikk bakoversveis av det denne mannen, som ser ut som en blanding av en ung Lemmy, den australske standupkomikeren Steve Hughes og en biker fra amerikanske 70-tallsfilmer, framførte.

Det var lavmælt og akustisk country og Americana. Kun han og en kassegitar, som han klimpret så fint på med et nydelig klangbilde. Han presenterte både coverlåter og egenskrevet materiale. Sistnevnte var fra soloplaten han sier han har lovet skal komme ut i over fem år nå. Han har gitt ut flere album som medlem av bandene Helldorado og The Tramps, hvor ikke bare er låtskriver og spiller alle slags strengeinstrumenter. Han spiller også fløyte og bouzouki.

Skrev jeg lavmælt? Joda, han er i både framtoning og framføring på gitar lavmælt. Men så er det stemmen. Denne stemmen som umiddelbart gir meg assosiasjoner til alle de tidligere nevnte vokalister. Han er i det ene øyeblikk høyt (nesten i fistel) og i neste øyeblikk lavt (nesten Nick Cave) for i neste øyeblikk synge nesten hviskende. Det er en stemmekontroll og et register som er helt utrolig. Og selv om alle låtene er i rolig tempo og ballader, så blir det ikke et øyeblikk kjedelig. For du er rett og slett for opptatt med å hive etter pusten, tørke rusk ut av øyet og få gåsehud.

Dag Vagle på scenen med gitar mens han synger inn i en mikrofon

Og akkurat i det jeg ikke tror det kan bli finere, inviterer han Vilde Bye ut på scenen. Dette unge supertalentet fra Tromsø anmeldte jeg i fjor og skrev lovord om. Og hennes særegne og spesielle stemme, mikset med Vagles, utgjør en kombinasjon som jeg nekter å tro noensinne har vært gjort bedre av noen som helst her i Svømmehallen (hvor alle innendørskonsertene som ikke hører hjemme på utendørsscener foregår under festivalen).

Det var vanskelig å beskrive hvor stor fallhøyden er når man skal forsøke å gjøre en cover av Roy Orbison. Og det er nok grunnen til at du ser så få rocke- og countrystjerner gjøre nettopp det. Dag gir seg vel faen, og gjør en versjon av Crying som gjør at jeg angrer på at jeg ikke tok med min gamle far på denne konserten. Hildrande du! Det er som å høre Roy sjøl der framme på scenen.

Etter tre kvarter takker Dag forsiktig for seg, til stormende jubel, så klart. Mannen ved siden av meg snur seg (jeg har aldri snakket med ham før,),ser på meg og sier: - Sorry ,Parken. Men etter dette er det bare å gå hjem. Bedre blir det ikke!

Dag Vagle og Vilde Bye med hver sin gitar synger intenst på scena i Svømmehallen på Parkenfestivalen 2023