Jenny Hval utgir sitt nye album, The Practice of Love, den 13. september via Su Tissue. Første singel er ute nå og heter "Ashes To Ashes”.

The Practice of Love styres av arpeggiosynther, lyse pads og samplede beats, som om glemte trance-singler fra 90-tallet klinger med i bakgrunnen. På førstesingelen Ashes To Ashes sirkler Hval inn spørsmål om dødelighet og ritualer med menneskelig glede over lag på lag med synkoper og slørete synther. Hun synger: «Put two fingers in the earth / I am digging my own grave / in the honeypot / ashes to ashes / dust to dust.»

The Practice of Love har en nesten villedende letthet over seg, en klar kontrast til Hvals forrige album, det horror-inspirerte Blood Bitch fra 2016. Der Blood Bitch var detaljorientert og collage-inspirert, ser det nye albumet verden ovenfra, og kartlegger et landskap der flere stemmer - både Hvals egen stemme, og samarbeidspartnere Vivian Wang, Laura Jean Englert og Félicia Atkinsons stemmer - flettes sammen både i tekst og lyd. Slik kan spørsmål om samhørighet og fellesskap stilles i låtenes tekstur. Jenny Hval forklarer at dette flettverket av stemmer kan være “stemmer som en gang var en sint tenåring, som har gjort opprør mot hierarkier og normer, men mange år senere. Ikke så sint lenger, men fremdeles med utenforskapet som tilholdssted. . . Jeg ønsket å skrive fra mange perspektiver samtidig, for å skape et fellesskap, og jeg ønsket å gi utenforskapet et mystisk, men vakkert tilholdssted i form av poplåter. . . Et sted som samtidig er dypt nok til å begrave seg i.”

Platetittelen er indirekte inspirert av Valie Exports film med samme navn (1985), men tematisk refererer ikke The Practice of Love til verken denne eller andre filmer. Hval arbeidet i prosessen med begrepet kjærlighet som en poetisk øvelse – som en måte å utvikle og utvide sin egen skrivepraksis. Lyrisk er de 8 sporene nærmere poetiske former enn noe annet Hval har gjort (platens booklet tar også form som en poesi-chapbook). Hval utforsker intimitet fra alle sider, enten det handler om kunstens mulighet til å samtale med andre kunstnere, eller leker med klisjeene rundt det å være en kvinnelig kunstner. Hun bruker poplåtformatet til å fornemme hva kjærlighet og omsorg egentlig betyr - kjærlighet som en øvelse, et kall, et arbeid.

«Dette høres jo veldig klisjéfylt ut, nesten som noe man kan sy på en sofapute. Men kjærlighet og utøvelsen av kjærlighet har for meg vært dypt knyttet til å føle meg annerledes», sier Hval. «Kanskje det er derfor jeg for det meste har unngått kjærlighet som tema i arbeidet mitt. Kjærlighetstematikken i kunsten har vært de store, kanoniserte kunstnernes domene for meg, og jeg har sett meg selv som en minor character, en som skal snakke om noe annet. Men i de siste årene har jeg ønsket å ta en nærmere titt på hvordan annerledeshet praktiseres, og uttrykker kjærlighet, intimitet, empati og dødsdrift. Jeg har ønsket å stille store, brede, litt idiotiske spørsmål: Hva er vår oppgave i menneskeheten? Må vi godta denne oppgaven, og hvis vi ikke gjør det, kommer normalitetspresset noen gang til å ta slutt?»