Bob Dylan har med sin karismatiske stemme og politiske lyrikk i fem tiår servert musikkverden haugevis av tidløse låter og album. Alt pakket inn i ulike musikalske retninger som folk, country, rock og blues m.m. Artisten, som fyller 70 år i dag, holder fortsatt et høyt aktivitets- og kvalitetsnivå fra både plate og scene.

Hans betydning for musikere og andre kunstnere er og har vært enorm. Dylan omfavner alle generasjoner. Også norske artister og kulturpersonligheter har latt seg inspirere av legendens liv og virke. Flere steder rundt omkring i landet hyller i dag sangeren og låtskriveren, blant annet Rockefeller i Oslo og Harstad Kulturhus. Musikknyheter.no har snakket med artister innen ulike generasjoner og kulturfelt om deres forhold til jubilanten.

Dylan er enno på leit

En av artistene som opptrer på Rockefeller i Oslo i kveld, er Tom Roger Aadland. Aadland ble født i 1964, samme året som Dylan lanserte The Times They Are A-Changin´ og Another Side Of Dylan. Dylan oppdaget han for alvor i midten av tenårene.

- Eg kjøpte "Street Legal" (1978) og "Highway 61 Revisited" (1965) om lag samtidig i 14-15-årsalderen, sier han til musikknyheter.no og legger til hva det var med Dylan som gjorde ham oppmerksom:

- Eg trur stemma hans var det første eg la merke til. Den mystiske utstrålinga var jo også fascinerande.
picture
Aadland tolket i 2009 Dylans Blood On The Tracks fra 1975 på nynorsk og ga tidligere i år ut albumet Det du aldri sa. Han er ikke i tvil om Dylans betydning for sin egen musikkarriere.

- Dylan har vore viktig ved at han med jamne mellomrom har trekt oppmerksemda mi tilbake til rocken, og dei eldre slektningane blues og folk, sier han.

At Dylan fremdeles er aktuell og fortsetter å imponere i albumformat og fra scenekanten, tror Aadland skyldes at Dylan ikke har blitt tilfreds med sine egne prestasjoner.

- Når eg har høyrt Dylan på konsert dei siste åra, har eg følt at han enno er på leit, at han stadig søkjer å forløyse songane på nye måtar.

Spørsmål om favorittalbum og -sanger er alltid utfordrende å svare på. Aadland nøler derimot ikke.

- "Blonde On Blonde" (1966), svarer han kontant og legger til at favorittlåta er Like A Rolling Stone, åpningssporet på Highway 61 Revisited.

Aadland husker en episode fra en Dylan-konsert i Globen i Stockholm for noen år tilbake.

- Då Dylan song "I Shall Be Released" mot slutten av konserten, kikka eg tilfeldigvis til sida og fekk auge på ein dress- og slipskledd mann på rundt seksti. Han såg ut som han kunne vere ein vellukka forretningsmann. Han stod heilt stille og såg ned mot scenen mens han haldt ein lighter opp i veret. Det var eit eller anna med kombinasjonen av antrekket og dedikasjonen som var rørande. Det slo meg at Dylan var denne mannen sin oase.

Prøvde å være Dylan

En oase for en dress- og slipskledd mann på 60, men likefullt en viktig inspirasjonskilde for en ung gutt på 17. Det var nemlig i den alderen at det gikk opp for Jonas Alaska at Dylan fenget mer enn post-rock instrumentalister som for eksempel Tortoise.

- Jeg så dokumentaren "No Direction Home" (2005) og der var det et klipp fra en livekonsert i 1966 hvor han synger "Desolation Row". Da jeg hørte "Cinderella, she seems so easy" ble jeg litt slått ut og visste at det var han fyren her jeg kom til å høre på fremover, sier den nå 22 år gamle artisten som mange mener har paralleller til Dylan.

Jonas Alaska slapp nylig singelen In The Backseat. I september gir han ut sin første plate på Jansen Plateproduksjon. Det var og er mye ved Dylan som fenger unggutten.

- Først og fremst melodiene. Sangene høres ut som om de er fra 60-, men også 2000-tallet. Tekstene er så fantastiske at man kan oppdage samme sang ti ganger. I tillegg så han så utrolig kul ut og hadde en helt fantastisk stemme, sier han.

Bob Dylan er enkelt og greit grunnen til at Jonas Alaska begynte å skrive sanger.

- Jeg prøvde å være Bob Dylan de to første årene mine som låtskriver, sier han, men legger til:

- Jeg føler heldigvis at jeg har funnet litt min egen greie, men jeg hadde aldri funnet den hadde det ikke vært for Dylan.
picture
Debutanten har derimot ingen forklaring på hvorfor Dylan stadig holder koken. Hans beste album og låter er også vrient å svare på.

- Jeg oppdager alltid nye album av ham, men et album jeg alltid faller tilbake på er "John Wesley Harding" (1967), sier han og utdyper:

- Jeg digger den lyden de kom frem til på albumet med de rå Nashville-musikerene. Den er så gjennomført med sanger som "I Dreamed I Saw St. Augustine" og "The Wicked Messenger". Helt rått! "Boots of Spanish Leather", "Visions of Johanna" og "Mr. Tambourine Man" er også sanger jeg oppdager igjen og igjen.

Og:

- "Live 1966" (1998) blir jeg aldri lei av. Den er kanskje den fineste jeg vet om og min beste konsertopplevelse med Dylan.

Dylan som pensum

Sjur Lyseid fra The Little Hands of Asphalt og Monzano spiller med førstnevnte på Rockefeller i kveld. Som ung mann med kassegitar og munnspill, mener Lyseid man skylder Dylan stort sett alt. Artisten var imidlertid ikke sterkt til stede i Lyseids barndom.

- Jeg oppdaget egentlig Dylan ganske sent og hadde aldri noe forhold til ham som barn. Det var ingen mødre eller fedre som prakka Dylan på meg, sier han til musikknyheter.no.

Men:

- Tidlig i tjueåra hadde jeg en tomånedersperiode hvor jeg pløyde gjennom hele katalogen, leste intervjuer, så dokumentarfilmer og hadde et av mine, på den tiden, ganske hyppige oppheng, legger han til.

Lyseid, som også er produsent for blant annet Einar Stray, Youth Pictures of Florence Henderson, My Little Pony, Casa Murilo og Nomber 5s, jobbet tidligere i platebutikk. Der var Dylan og alle de store i rockehistorien pensum.

picture- Jeg har alltid vært veldig opptatt av tekst, så veien til Dylan var aldri særlig lang, påpeker han og legger til hva han tror gjør Dylan unik i rockehistorien:

- Først og fremst rastløsheten. Det å nekte å gjøre det som er forventet, å alltid søke nye innfallsvinkler med en gang man faller inn i et mønster og blir satt i en bås. Dessuten motvilligheten til å surfe på gammel suksess. Se på en mann som Roger Waters. Han turnerer verden rundt med en snart 35 år gammel plate og tjener sikkert millioner, mens Dylan lager nye plater.

Favorittalbumet til Lyseid av Dylan ble utgitt fire år tidligere enn Pink Floyds The Wall (1979).

- "Blood On The Tracks". Jeg er jo en emo-fyr, sier han.

- Med "Blonde On Blonde" som god nummer to. Er også veldig glad i "Another Side Of Bob Dylan", fortsetter han.

Favorittlåtene står mellom I Want You, I Shall Be Free No. 10 og You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go. Noen konserthøydepunkter har derimot Lyseid ikke.

- Dylan live har dessverre ikke vært det helt store de siste 20-30 åra, så jeg har ikke de store erfaringene med den siden av Dylan.

Introdusert av morfar

Stavanger-musikeren Christer Knutsen har sluttet å gå på Dylan-konsert av frykt for å bli skuffet. Noen høydepunkter har det uansett vært.

- Jeg har vært på ganske mange og sett ham både middels og magisk. Jeg var i Frognerbadet i 1998 da han fant ut at han skulle vise oss at han hadde noen danse-moves inne. Det var en av de magiske, sier han til musikknyheter.no.

Knutsen var ti år da han fikk sin første Dylan-plate av sin morfar.

- Det var den første Greatest Hits-platen. Den var lagt feil inni en tysk Hammond orgel-plate morfar hadde kjøpt, og istedenfor å levere den tilbake ga han den til meg. Jeg ble svimmel av hvor tøft det låt, sier 35-åringen som dermed var hekta:

- Jeg fikk hundre kroner i månedslønn, noe som holdt akkurat til to Nice Price Dylan-plater i måneden. Før jeg begynte på videregående hadde jeg Dylan komplett på vinyl.
picture
Selv er han litt usikker på hva det var med Dylan som ga mersmak. Han er likevel overbevist om hva som holdt og fortsatt holder interessen for artisten oppe.

- Mysteriet. Han var så jævla tøff og hemmelig bak Ray Ban-brillene sine. Musikalsk visste man aldri hva man kom hjem med under armen. Spennet mellom "The Freewheelin´" (1963) og "Knocked Out Loaded" (1986) var så sinnsykt stort at man var nødt til å finne ut hva som hadde skjedd i mellomtiden.

Knutsen har en rekke albumutgivelser bak seg, både som soloartist og sammen med bandet Sacred Hearts. I tillegg har han bidratt på utallige innspillinger og prosjekter. Han er også en viktig bidragsyter i liverformatet til Sivert Høyem. Det var imidlertid med Dylan-låter det hele begynte.

- De første sangene jeg lærte å spille og synge var de låtene som var overkommelige på den Greatest Hits-plata jeg fikk av morfar, som for eksempel "Mr. Tambourine Man, "Blowing In The Wind" og "It Ain´t Me Babe", sier han og forteller videre:

- Far måtte lage munnspillstativ av kleshenger og gaffatape. Den aller første gangen jeg spilte for folk var for hele skolen det året jeg skulle begynne i 6. klasse. Jeg spilte "Rainy Day Women" og "Knocking On Heavens Door". For første gang gjorde det ikke noe å være ubrukelig i fotball. I den grad man kan snakke om å ta yrkesvalg, ble det vel lagt en føring eller to den dagen der.

For uten om Dylans kvaliteter som låtskriver og artist, tror Knutsen at Dylans posisjon kort og greit kan skyldes en vane.

- Han har vært turnerende artist i 50 år og kan vel ikke noe annet, sier han og mener det er umulig å komme unna Blonde On Blonde når man skal trekke frem et album av legenden:

- Det er sylskarpt. Av de ikke-så-bloody-obvious platene, er "Street Legal" en litt glemt perle. "Is your love in vain". Mmmmmm.

En av de første låtene Knutsen kan erindre å ha festet seg med, er One Of Us Must Know (Sooner or Later) fra nevnte Blonde On Blonde fra 1966.

- Den låten bygger og bygger til et refreng som er et av de fineste i popmusikkens historie, sier han.

Helstøpte hooks

Den allsidige musikeren Øyvind Blomstrøm fra blant annet albumaktuelle El Cuero har alltid betraktet Dylan som en av verdens fremste artister.

- Han har alltid ligget i bakhodet som en av de store. Jeg oppdaget The Band på slutten av videregående, og "The Basement Tapes" (1975) og "Before The Flood" (1974) ble en bra inngangsbillett til Dylan, sier han til musikknyheter.no.

Selv om Blomstrøm for alvor begynte å fordype seg i Dylans musikk for fem år siden etter å ha kjøpt Blood On The Tracks på en bruktsjappe, var det en VHS-kassett på midten av 90-tallet som igangsatte interessen.

- Første gang jeg husker jeg så Dylan, var på et VHS-opptak av en konsert i Hyde Park i 1996 med Ron Wood på gitar. Da spilte han "Silvio" fra "Down In The Groove" (1988), og jeg tenkte at det var veldig rart å synge så skranglete oppå en kul soullåt.

Dylans stadige søken etter utvikling har vært viktig for Blomstrøms egen måte å tilnærme seg musikk på.

- Han har vært veldig inspirerende fordi han alltid søker nye ting og nye lydbilder og driter i hva noen måtte si om det. Jeg er også en nostalgisk anlagt person som syns det meste var bedre før, så sett i et historisk perspektiv er selvsagt Dylan viktig for min musikkinteresse, sier han og legger til at Dylans nysgjerrighet kan forklare noe av årsaken til at han i en alder av 70 år fortsatt overbeviser lyttere i ulike generasjoner:

- Han søker hele tiden nye uttrykk og skriver tekster som treffer et eller annet i folk. Han leverer ekstremt catchy punchlines og hooks som sitter som støpt hos alt fra små kids til bestemuttern, sier El Cuero-gitaristen.
picture
- Dessuten er han også den eneste jeg kan komme på som har hørt ut som helt forskjellige personer gjennom karrieren, og som slipper unna med det. Fra den trange folk-stemmen på debuten, via den smoothe, behagelige røsten på "Nashville Skyline" (1969) og "Self Portrait" (1970), til den hvesende gamlingen på "Time Out Of Mind" (1997), legger han til.

Det er for øvrig Nashville Skyline Blomstrøm henter frem dersom han vil høre funky soul fra en hvit mann. Folk-genet mettes av Dylans selvtitulerende debut fra 1962.

- Jeg er fryktelig glad i førsteskiva til Dylan hvor han i løpet av en drøy halvtime hamrer ut tretten låter med knallhard folk.

- Favorittlåten min er "One Of Us Must Know (Sooner Or Later)" fra "Blonde On Blonde", legger han til.

For et par år siden var Blomstrøm og El Cuero-frontmann, Brynjar Takle Ohr, i Oslo Spektrum på Dylan-konsert. Den ble akkurat like morsom som han hadde forventet.

- Dylan hadde spilt i Sverige dagen før. Der spilte han el-gitar og en helt annen settliste. I Oslo spilte han nesten bare el-piano stående og munnspill. Han endte nesten alle setningene han sang med å gå opp, og stod bredbent midt på scenen og tøffet seg når han spilte munnspillsolo. Helt nytt for meg og deilig friskt. Folk lot seg fortsatt provosere og midtveis i konserten ropte en middelaldrende mann som satt foran meg og Brynjar: "Spill no gittar da, jævla hore-Bob!". Alt som det skal være, med andre ord, forteller Blomstrøm.

Har gjennoppdaget Dylan

For Ola Innset i My Little Pony, var Bob Dylan et sånt navn som faren og hans venner nevnte når de ville gi inntrykk av at de var kule, musikkinteresserte pappaer som digget rock. I følge Innset var de selvfølgelig ikke så kule som de trodde.

- Jeg husker at pappa hadde kassetten "Under The Red Sky", men jeg husker ikke at jeg hørte noe særlig på den. Selvfølgelig burde jeg ha oppdaget Dylan gjennom et klassisk album jeg kjøpte på vinyl på et bruktmarked som 12-åring, og så spilte for meg selv i mørket på en gammel platespiller foreldrene mine egentlig ville kaste, men som jeg hadde tatt vare på i all hemmelighet, eller noe, sier han og innrømmer at slik var det ikke:

- Som med de fleste andre i min generasjon oppdaget jeg Dylan via en Greatest Hits CD. "Vol. II" tror jeg. Da jeg begynte å interessere meg for popmusikk i 12-årsalderen, var jeg veldig opptatt av kanon-klassikerne. Så jeg brukte pengene jeg tjente som ekstrahjelp i malingsbutikken på å bestille Greatest Hits CD-er av alle mulige 60- og 70-talls helter fra CDON.com. Dylan var en av de mange, sammen med alt fra Jefferson Airplane til Pink Floyd og Procol Harum.

pictureAv låter likte han Just Like A Woman før han skjønte hvor fantastisk teksten var.

- Og så syntes jeg at "The Hurricane" og "Serve Somebody" var veldig kule låter.

- Dylan som protestsanger og symbol for 68-bevegelsen appellerte veldig til meg, og jeg lukket ørene for det meste som kunne antyde at det ikke nødvendigvis var helt sånn. Dylan var han som fikk Beatles til å ville synge om noe viktig, og det var tøft. Der og da syns jeg det var viktig at Dylan var opprørsk og ville påvirke politisk med musikken sin. Nå liker jeg antakeligvis Dylan stort sett av ganske andre grunner, fortsetter Innset.

Musikeren var mer inspirert av Beatles, men sier han nylig har gjennoppdaget Dylans kvaliteter.

- Jeg hadde hørt på Dylan og kjente til de viktigste platene og låtene, men var ikke så direkte inspirert av det på samme måte som jeg ofte har vært av Beatles, Neil Young, Brian Wilson, Paul Simon og The Smiths. Nå står imidlertid Dylan for meg som kanskje den aller fremste låtskriveren noensinne, sier han og legger til:

- Det er veldig høyt nivå på mye, om ikke alt, av det han har utgitt. Grunnen til at Dylan er så stor skyldes vel hele myten om han "som kulturspeil", som de sier på Blindern. Alle hans ulike faser, fra protestsanger og motvillig ungdomsikon til nyfrelst kristen, jordnær trubadur osv. Han er en veldig interessant type.

Som favorittalbum velger han i følge seg selv tradisjonelt.

- Jeg tror kanskje jeg går for ”The Freewhelin'”. Tradisjonelt valg.

- Og som låt fortsetter jeg i samme spor og går for ”Don't Think Twice (It's Allright)”.

Innset understreker at han aldri har sett Dylan live. Han vet heller ikke om han er så lei seg for det.

- Det sies jo at det ikke er særlig gøy, at han bare spiller nye låter, eventuelt noen gamle med ugjenkjennelig melodiføring mens han står med ryggen til publikum helt bakerst på scenen eller noe lignende. Det må jeg si at jeg har sansen for, selv om det sikkert er veldig kjedelig å være vitne til, sier han, men påpeker:

- Når det er sagt, så syns jeg egentlig det er litt synd at han alltid skal bytte om på melodien i framføringen av låtene, for melodiene på plateinnspillingene er ofte veldig, veldig gode, en undervurdert side av Dylan faktisk. Men han blåser jo i det, det er ikke det som er viktig for ham, han er en omreisende poet, og han gjør som han vil. Det skal han ha for.

Øyekontakt med helten

Forfatter Stein Erik Lunde ga i fjor ut boken Bob Dylan i Gyldendals Ikon-serie for ungdom. Selv var han i starten av ungdomstiden da han for første gang hørte Dylan på svensk radio på midten av 60-tallet. Låten Desolation Row gjorde inntrykk.

- Det var stemmen, måten han sang på og alle de fine ordene som gjorte meg nysgjerrig, sier forfatteren som ikke er i tvil om Dylans betydning:

- Han er målestokk og referansepunkt.
picture
Lunde har også hatt en nær-Dylan opplevelse. Etter Dylans konsert i Langesund i 2001, satte Lunde og kona seg i bilen for å kjøre hjemover. På en bensinstasjon i Tjølling vel en time senere så paret turnébussen til Dylan. Lunde blinket inn til stasjonen og parkerte. I bakspeilet ble han oppmerksom på en person i hettegenser.

- Jeg kjente ham igjen på de hvite rendene i buksene, og måten han sto på, litt breibeint på de tynne beina sine, som om han fortsatt hadde gitaren over skuldrene, skriver Lunde i boken Bob Dylan.

Nølende beveget han seg mot ikonet, selvsagt. En livvakt dukket imidlertid plutselig opp og ga Lunde stoppsignal mens hans ristet på hodet.

- Jeg stanset og så mot Dylan. Og han kikket fram fra under hetta. Vi så hverandre inn i øynene. Det varte i flere sekunder. Jeg tenkte: Han vil prate med meg, skriver Lunde videre i boken.

Dylan er kanskje gud for Lunde. Det er i hvert fall noe hellig over ham, noe som kan være en mulig forklaring på hvorfor Dylan stadig holder koken.

- Jeg har inntrykk av at han ser jobben sin som et kall, sier Lunde til musikknyheter.no.

Forfatterens favorittalbum er Blonde On Blonde fra 1966. Favorittlåtene endrer seg derimot fortløpende.

- Det varierer fra time til time, sier han.





Les mer om Dylan her.