Foto: Mona Moe Machava
Larvik-mannen Kristian Kaupang slapp albumet I morra kjører du forbi fredag 27.3. Han har tidligere gitt ut en mini-LP (Så stille) og ett album (Nærmere). Begge platene kan fint plasseres i visekategorien. På det siste albumet har Kaupang beveget seg i en mye mer poppa retning. Hvorfor ble det sånn, og når skjedde «forvandlingen»? Hvordan har han jobbet med det grafiske uttrykket på coveret og tekstheftet? Hvor vanskelig er det å skrive tale til sønnen? Hva mener han er de beste poplåtene som er laget? «Så mange spørsmål!» tenker du sikkert. Vel, leser du videre får du svar på dem alle, for Musikknyheter har pratet med mannen sjøl.Gratulerer med nytt album! Det kjente sportsreporterpørmsålet «Hvordan føles det», er vel på sin plass nå?
– Fredag var en veldig bra dag! Det var veldig stas med så mange gode tilbakemeldinger fra bl.a. Musikknyheter og Popklikk, men også fra enkeltpersoner. Jeg hadde jo sluppet de tre singlene først, så det var spennende å se hvordan albumet skulle bli mottatt.
Den forrige plata, Nærmere, var i stor grad ei klassisk viseplate, mens I morra kjører du forbi er mer poppa og har et mer sofistikert lydbilde. Si litt om prosessen og tankene bak den nye plata.
– Den nye retningen sammenfalt bl.a. med at jeg begynte å plukke fram ting jeg hørte mye på da jeg bodde i England, som f.eks. Blue Nile og Crowded House. Så forsket jeg en del på låtstruktur og lydbildet hos disse og andre artister. Det fine er at produsenten min, Edvard Tronstad, var veldig på nett med hvor jeg ville. Vi hadde en nærmest telepatisk forbindelse.
– For rundt ett år siden hadde jeg den første demoen av plata ferdig. Jeg hadde investert i en liten Yamaha-DX, en legendarisk 80-talls-synth som er ganske viktig for lydbildet på skiva. Det var helt bevisst for å få akkurat den lyden jeg var ute etter. Den synthdrevne instrumentalen på starten av plata – som det for øvrig fins flere versjoner av – var laget for å være distinkt annerledes enn materialet på den forrige plata. Jeg er veldig glad i artister som byr på forandring fra skive til skive. Uten å bli Bowie, er det noe jeg streber etter å få til.
I presseskrivet står det at man bør høre plata sammenhengende. Hvorfor er det så viktig?
– Først kom de tre singlene som enkeltlåter. I dramaturgien i plata får singlene en annen rolle, og da er det fint å høre alt i ett strekk. Det er også forskjell på A- og B-siden, som jeg har kalt Lørdag og Søndag. Først tenkte jeg å kalle dem for Dag og Natt. Om ikke A-siden er direkte lystig, så er i alle fall B-siden mørkere.
Du har jo skrevet en tale til sønnen din i låten Den alvorlige, litt sentimentale. Hva gjør det med deg som tekst- og låtskriver å være far?
– Jeg synes det er vanskelig med låter som er for tydelige. Jeg sliter f.eks. med sesongbaserte låter og ja, tekster om eller til barn. Det var en vanskelig tekst å skrive, men i mitt hode er det en mer generell tekst, og jeg håper oppfordringene i teksten er universelle og allmenngyldige. Man trenger heller ikke å tolke det som en tekst til et barn, det kan også være til en voksen.
Låten Svalestup er en nærmest skremmende aktuell tekst med tanke på at de fleste nå sitter inne i leilighetene og husene sine og har all verden av tid til å oppleve sine egne liv som sakte-tv. Sånn bortsett fra det med viruset, er dette en situasjon du har ønsket deg? At vi skal roe ned og få tid til å leve?
– Det som er veldig rart og fascinerende med både den og Det banker på, er at de nå framstår helt forskjellig fra da jeg skrev dem. Nå funker de plutselig i en helt annen setting. Svalestup er ment som en kritikk av at samfunnet alltid ser ut til å verdsette effektivitet og hurtighet, og det er grunnen til at jeg skrev låten. Det impulsive, det som går sakte eller det som er feil eller skakt blir sett på som noe negativt. Dette er det nærmeste jeg har kommet en politisk tekst.
Den grafiske utforminga på vinylplate, cover og teksthefte/linernotes er utrolig lekker og har bl.a. blitt viet en artikkel i Klassekampen. Du har gjort det grafiske sjøl, hvor tilfredsstillende har det vært å jobbe med den biten?
– Jeg måtte ta et valg da jeg skulle starte på videregående. Valget sto mellom å gå musikk, dans, drama eller tegning, form og farge. Jeg valgte det siste og er utdannet innen grafisk design. Det har vært utrolig gøy å jobbe med det visuelle, og det som er fint er at jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Jeg er i aller høyeste grad perfeksjonist og starta med coveret før vi begynte å spille inn låtene. Jeg hadde en stemning som jeg jobbet ut fra, og hadde låtene i hodet i prosessen.
– Den forrige plata hadde et veldig reint musikalsk og visuelt uttrykk. Denne plata er mer intrikat og sammensatt, og det gjenspeiles i det visuelle. Det er lag på lag med tegninger akkurat som musikken består av mange lag, og der har jeg bl.a. blitt inspirert av coverne til plateselskapet 4AD hvor flatene ofte er slitt og litt diffuse. Det var viktig for meg å få fram den mørke stemningen i musikken også gjennom det visuelle uttrykket.
Hva tror du koronakrisen gjør med musikkbransjen framover? Tvinges det fram nye måter å gjøre ting på nå som også vil feste seg når dette er over?
– Det er veldig spennende å tenke på. Jeg går og grubler litt på hva jeg skal gjøre live-messig. Det er veldig mange som streamer konserter, noe som er kjempebra, men jeg føler at man mister oversikten og at det «rommet» er litt fylt opp.
– Jeg føler at jeg må prøve å finne en egen måte å gjøre det på. Jeg jobber litt med en som skriver dikt, Kjetil Espeseth. Vi har hatt en forestilling sammen på en lokal pub. Kanskje det er løsningen, at det blir mer en forestilling enn en ren konsert? Jeg trenger å tenke grundig gjennom ting, og har ikke landa på noe ennå.
Hva er det som er drivkraften din bak å lage musikk og tekst?
– Jeg har tenkt mye på det sjøl. Jeg har hele tiden jobba med musikk, bl.a. gjennom å jobbe i plateforretning, men også med å skrive låter for forskjellige band. Da skrev jeg på engelsk. Så ble bandene oppløst og da begynte jeg å skrive for meg sjøl på norsk. Jeg brukte ganske lang tid på å finne ut hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle si det. Musikken er noe som tvinger seg fram, og jeg ville nok lagd musikk selv om jeg ikke ga det ut på plate.
Kan du sette opp en liste over det du mener er de beste pop-låtene som laget?
– Vanskelig spørsmål, men her kommer et forsøk:
1. Goodbye Yellow Brick Road — Elton John
– Jeg må ha med denne, fordi første gangen jeg som barn hørte Goodbye Yellow Brick Road ble jeg slått i bakken av DET refrenget. Og så fort det kom! Og attpåtil to ganger før vi lander i det andre verset. Er det lov å være så hemningsløst fengende, liksom? Pur popmagi. Jeg må i samme slengen få anbefale Yola sin fantastiske cover-versjon fra i fjor.
2. Slip Slidin' Away — Paul Simon
– Jeg kunne ha valgt mange låter av Paul Simon. Hans enhetlige, sammenfiltra kombinasjon av tekst og musikk er stort sett uovertruffen. Han bedriver håndverk av klasse. Jeg kunne valgt Something So Right, som Sondre Lerche skriver så fint om i sin nye bok Alle sanger handler om deg. Eller Still Crazy After All These Years, hvor saksofon-soloen i brua løfter låta til et helt annet sted enn utgangspunktet. Jeg liker å bli overrasket på den måten. I Slip Slidin' Away er det ingen slike overraskelser, men en stødig rytmikk og historiene som fortelles som driver låta framover – med et budskap som treffer meg rett i hjertet.
3. Dagane – Odd Nordstoga
– En god poplåt bør ha ei bru. Og for ei bru det er her! Alt stemmer i denne låtskriver-perlen. Teksten, melodien, produksjonen, formidlinga – og ikke minst dramaturgien.
4. Private Universe – Crowded House
– Som med Paul Simon kunne jeg valgt mange låter av Crowded House. For meg er Neil Finn også en udiskutabel mester i sitt fag. Private Universe har en varm, seinsommeraktig stemning. Det er morild for ørene. Jeg liker spesielt kontrasten mellom de litt stakkato versene og de silkemyke, melodiøse refrengene som kiler seg fast i øret på akkurat den riktige måten. Og den tekstlinja i brua som gir meg gåsehud hver eneste gang: «…time is on the table and the dinner is cold».
5. Luka – Suzanne Vega
– Suzanne Vega bruker pop-formatet til å formidle dypt alvor. Spennet mellom den luftige produksjonen og det konkrete innholdet i historien hun formidler er ekstremt gripende og effektfullt.
– Men, hey, hvor ble det av Prefab Sprout, Ron Sexsmith, Paul Waaktaar, The Divine Comedy, Stephen Duffy, Rickie Lee Jones, A Girl Called Eddy, og The Go-Betweens. Kanskje jeg må lage en ny liste?
Musikknyheter sin anmeldelse av I morra kjører du forbi
Sjekk facebook-siden til Kristian Kaupang her