I 2014 slapp det britisk-norske Oslobandet Casa Murilo sitt tredje album “Ignition”. Men så, etter å ha turnert land og strand rundt i kjølvannet av albumet, ble det stille fra Chris Winfield, Dan Hesketh & co. Lenge. I sosiale medier gikk hovedfokuset over fra musikk og turneer til familieliv og barneoppdragelse. Chris flyttet til nord-Norge og ble familiefar med egen gård, mens Dan ble i Oslo med sin familie. Flere år gikk, før det plutselig begynte å ymtes om gjenforening og ny musikk. I 2019 var bandet tilbake på veien, men da de var halvveis gjennom turnéen, akkurat da de hadde blitt varme i trøya, kom det uunngåelige: mars 2020.

Konserter ble avlyst, konsertlokaler stengt, og kulturnorge ble lagt på is. Så hva gjør man som band i en slik situasjon? Man tenker nytt! Nesten et halvt år etter at koronaen la sin klamme hånd over verden, er Casa Murilo klare med sin fjerde fullengder, koronaalbumet Summer 1998. Spilt inn på tvers av fylkesgrenser og innenfor sosiale distanseringsregler er dette albumet få hadde sett for seg, men mange hadde håpet på.

For bandet er nesten hele prosessen til Summer 1998 ny og upløyd mark. Ikke bare er albumet og skrevet spilt inn digitalt via internett uten eneste bandøvelse, men også bransjen har forandret seg siden sist bandet slapp et album:

“Nå handler alt om Spotify og å bli tatt med på spillelister er viktigere enn å bli spilt på radio,” mener Dan.

“Før var å bli spilt på P3 alt som betød noe,” istemmer Chris, “Nå betyr radio lite og streaming alt.”

Og det er ikke bare bransjen som har forandret seg, men hverdagen som musiker er også snudd helt opp ned for guttene. Der de før ville feiret slippdagen med å møtes for øl eller hatt en releasefest, sitter de nå på hver sin kant av landet. Dan forteller at i forbindelse med slipp av singel nummer 2 fra det nye albumet var han på besøk hos Chris oppe i Nord-Norge, men rockestjerne feiring, dét hadde de fortsatt ikke:

“Det var vår tur til å passe ungene, så vi var oppe 05:30 om morgenen og så på Peppa Gris med tre små barn.” flirer Dan.

“Vi prøvde å få lagt ut poster på facebook og instagram innimellom å koke egg og skifte bleier. Det var ikke helt så rock and roll som vi husket.”

De nevnte barna er forøvrig også med på albumet, med små cameos på begynnelsen og slutten.

“Det var et lockdown-album og de var til stede hele tiden, så vi puttet de bare på albumet,” smiler Dan.



Det at hele albumet ble skrevet og spilt inn under koronakrisen ga bandet en helt ny innspillingsopplevelse. Det hele ble i stor grad skrevet og spilt inn via zoom, fra guttenes egne hjem, med minimalt av innblanding utenfra. Da begge tilfeldigvis havnet mellom jobber samtidig og hadde en avgrenset tid ledig, slo de seg sammen med gitarist/produsent Joachim Røsvik for å skrive ti låter på ti dager.

“Vi sendte ham gamle og nye demoer og han lekte seg med dem,” forteller Chris. “Han la på trommer, elektronikk, piano og bass digitalt, men så ble det litt snøball-effekt.”

I tillegg til de allerede innspilte demoene begynte de nemlig å skrive helt nye låter. Lock-downen fikk dem til å mimre om de gode gamle dagene, om oppveksten i England på 90-tallet, om verdensmesterskapene i fotball som betød så mye for England, om musikken som formet dem som mennesker og musikere, og om varme somre i overgangen fra barn til voksen. Det hele ble konsentrert rundt 1998, og derfra gikk skrivingen som en lek. Låt etter låt ble ferdigskrevet på null komma niks, og innspillingen fant sted parallelt med at låtene ble skrevet. Med podcast-mikrofoner til 1000 kr stykket, en selvlært produsent som plukket opp skilles og teknikker underveis i prosessen, endte gutta til slutt opp med hele 40 låter. Hver kveld klokken 20 møttes de på Zoom og klarte etterhvert å velge ut de ti låtene som ble til albumet Summer 1998.

Resultatet ble et album bandet selv føler er deres mest autentiske og ærlige hittil. Det er det ultimate Casa Murilo-albumet, slik bandet skulle ha hørtes ut helt fra starten, pur britpop inspirert av band som Suede, Pulp, Shed Seven og Manic Street Preachers.

“Dette er albumet vi alltid var ment å lage,”, forteller Dan om albumet og sounded de kaller lock-down lo-fi. “Det tok oss ti år, og er nøyaktig slik vi burde hørtes ut fra dag én.”

“Det er nok en liten nisje-gruppe av publikummet vårt som vil ta referansene, man var man der på 90-tallet, hørte man på denne musikken da man vokste opp, er det nok minst 100 referanser til disse bandene man kan finne i albumet, i melodiene, soundet og tekstene.”

Og alt dette fra et album som kanskje aldri hadde skjedd, hadde det ikke vært for korona-epidemien. Dan innrømmer at de i lange tider ikke var helt sikre på at det faktisk kom til å komme noe mer musikk fra Casa Murilo, og om det kom noe så var det for å få en ordentlig avslutning, et avskjedsalbum. Men takket være pandemien fant guttene en inspirasjon, et driv og en glød de ikke visste at de hadde. Glød nok til å starte sin egen podcast ved siden av albumsinnspillingen!

Summer 1998: The Podcast diskuterer de låtene en etter en som om hver episode var en B-side til låta den handler om, små segmenter som “Norway in a nutsack” hvor de diskuterer de snålere aspektene av Norge og norsk kultur, og har mystery-gjester i studio. Med lyttere fra hele verden har podcasten vokst til å bli en helt egen enhet, som både står sammen med - og uavhengig av - albumet. Så er man nysgjerrig på hvordan det var å være en tenåring i England på 90-tallet, mer enn bare å tyde tekstene på albumet, kan podcasten være et sted å begynne.

For guttene er veldig bevisste på at en god del av lytterne til albumet nok ikke engang var født i 1998. “Det er vilt,” innrømmer Chris.

“Men uansett når man er født så vil man ha sin egen summer of ’98. Opplevelsene er universale og tidløse. Men for alle de som faktisk var der, er det et ekstra lag med bonusreferanser som andre kanskje ikke tar.”

Men likevel, bare for å være på den sikre siden, inneholder vinylutgaven en ordliste som forklarer en del av de mer obskure tid- og stedsbestemte referansene for de av oss som ikke var tenåringer i England i 1998.

Koronatiden tatt i betraktning blir det ingen release- eller albumturné i forbindelse med dette albumet, men to konserter blir det på Vulkan Arena i Oslo 29. oktober. Med begrenset kapasitet og billetter er konserten så godt som utsolgt, men noen få plasser er det fortsatt igjen.