Foto:Andreas Hornoff

Nyksund er et fiskevær nord på Langøya i Vesterålen, litt under en times kjøring fra Sortland. Fiskeværet ble fraflyttet i 1970 og ble en spøkelsesby. Utover 1980-tallet kom tyske kunstnere og begynte å blåse liv i stedet og i dag er det noen få fastboende som jobber med helårsturisme. Plassen er cinematisk og har blitt brukt i filmer som Etter Rubicon og Insomnia.

I 2021 dro Sivert Høyem, som har vokst opp under en times kjøring til Nyksund, med seg musikere, lydtekniker og fotograf for å jobbe med neste soloprosjekt. Første smakebit kom i fjor høst med låtene The Rust, som Musikknyheter kåret til fjorårets femte beste låt, og Aim for the Heart. Fredag kommer albumet, On an Island ut. Et album Høyem sier viser en annen side av ham enn vi har hørt før.

En mandag formiddag morgen, nesten to uker før albumslipp, tok vi en prat med en nytrent Sivert Høyem, som fikk seg en kaffekopp og litt snus før vi satte i gang.

Nedtonet


– Jeg tenkte vi kunne gå gjennom albumet, låt for låt.

– Ja, stemmer, det var det vi skulle gjøre. Sånn er artig.

– Det er gøy, ja. Jeg liker veldig godt å gjøre den type intervjuer. Så la oss starte med åpningslåten, som også er tittellåten. On an Island. Den er jo veldig minimalistisk og nedtonet.

– Det var vel en av de første låtene jeg skrev til albumet etter at jeg hadde bestemt konseptet med hvordan vi skulle spille det inn. At vi skulle opp til Nyksund og gjøre det rimelig minimalistisk, med alle musikerne i samme rom og spiller det inn så live som vi klarte. Så da jeg skrev den var jeg veldig inspirert av konseptet og det å endelig skulle få gjøre noe oppe i Nord Norge, i hjemtraktene. Det var en ambisjon for meg å få inn noe som hadde med mitt forhold til der jeg kommer ifra å gjøre. Det var hele tiden klart at låta skulle komme først på albumet og være en slags ouverture. Det var egentlig meningen at den skulle være halvparten så lang, men så ballet det litt på seg. Så den fikk til slutt en veldig standard låtlengde. Tekstlig er det jo en veldig bred tekst. Den er nesten litt sånn mytisk, om to ikke navngitte personer som traff hverandre på en øy.

– I låta sier du: “And I love you more when you love me less”. Dystert?

– Ja, er det ikke ei bra linje, eller?

– Joda, den er jo strålende. Men hva hadde du i tankene når du skrev den?

– Jeg vet ikke hva jeg hadde i tankene da den dukket opp. Men er det ikke av og til sånn da at når den ene parten trekker seg unna så blir den andre desperat og lengter etter noe som egentlig aldri eksisterte i forholdet. Dette er ikke en personlig tekst, lite av plata er det, egentlig. Det er ting jeg har lest, sett og hørt og observert gjennom livet, og så har jeg blandet det sammen og laget historier ut av det.

– Interessant at du sa at denne låten skulle være en intro, for det jeg tenkte da jeg hørte albumet første gang var at den glir rett inn i Two Green Feathers. Det er nesten som at den er en intro til den.

– Ja, det har på vært litt sånn at de to hører sammen, og at Feathers derfor skulle være nummer to på albumet. Det kom en del forslag fra andre folk om at The Rust burde vært tidligere på skiva enn det den er, men jeg var veldig bestemt på at det var bestemt for lenge siden at den skulle være lenger ut.

Knut Hamsun


– Hva representerer to grønne fjærene? Hamsun og boken Pan?

– Det kommer derfra, ja. Jeg dro som sagt nordover for å få inn dette nordnorske i musikken. Jeg husker veldig godt da jeg leste de første Hamsun-bøkene. De tidligere bøkene hans er litt sånn naturmytiske og romantiske. Victoria og Pan gjorde stort inntrykk på meg da jeg gikk på videregående og leste dem de siste somrene før jeg flyttet til Oslo. Og disse bøkene hans er jo skrevet mens han bodde i Vesterålen. Jeg har alltid følt at det var det landskapet han beskriver. Selv om han egentlig skriver om landskapet på Hamarøy, er det jo ikke så forskjellig fra Vesterålen. Så da ble det til at jeg dro og ut kjøpte Pan og Victoria, og pløyde meg gjennom begge. Og etter dette skrev jeg både The Rust, Two Green Feathers og en låt til på en og samme dag. Da jeg leste om de grønne fjærene tenkte jeg at det var en kjempebra tittel, Two Green Feathers. Den pirrer jo nysgjerrigheten din til finne ut hva det dreier seg om.



– Tredje låt, When Your True Love is Gone, er som en irsk drikkevise hvor folk sitter og vugger frem og tilbake og synger sammen med deg på refrenget.

– Jeg elsker jo den type musikk. Og nå er det lett å begynne å snakke om The Pogues da, men det skal vi ikke gjøre. Jeg elsker Pogues selvfølgelig men jeg synes det er flere innslag av ulike typer folkemusikk på skiva. Ikke minst engelsk folkemusikk, spesielt på åpningslåten og avslutningslåten. Og nok en gang kommer vi tilbake til The Rust. Den føler jeg har noe av de engelske folktradisjoner over seg. Så dette er jo ting som alltid har væt med meg, ikke bare i Madrugada, men også på solotingene mine. Det har kanskje vært litt borte en stund, men jeg synes det er sterkt tilbake på denne skiva. Det at denne låten høres slik ut tror jeg også hadde med måten vi gjorde den på. Det skulle være enkelt, slik at man kom nært historien.

– Jeg synes nesten den er litt sånn gladlåt, jeg blir glad av den.

– Den har et trist budskap da. Hovedpersonen i teksten har mistet kjæresten sin, og skjønner ikke helt hvordan det skjedde. Men det jeg synes er fint da med mye av den musikken er at det kan være bunnløst trist, samtidig som det er oppløftende. Denne ble skrevet litt tidligere enn resten av materialet på albumet, så den er på en måte utenfor konseptet til hele skiva. Men jeg dro den med fordi jeg følte det trengtes litt tempo, slik at folk får litt variasjon og lytter videre på platen. Og tematikken er jo romantisk, så den passer også veldig godt inn.

– Jeg liker perkusjonen i den den låten.

– Ja, vi vi jobbet veldig mye med å få fram lyden av rommet i Zoar [bedehuset i Nyksund] da vi spilte den inn. Vi var veldig bevisste på at vi fikk så mye som mulig av den naturlige ambiansen i rommet med på innspillingen. Du får følelsen av at det er noen som står og spiller på ekte instrumenter i et ekte rom. Det føler jeg kanskje det er mindre og mindre av i musikk i dag. Ofte lages den på et eller annet øvingslokale med det samme digitale verktøy som alle andre bruker. Ikke det at det nødvendigvis er dårlig, men jeg savner kanskje litt av den naturlige romklangen. At det stedet der du var da du spilte det inn preger innspillingen, slik at det høres at du er i et ekte rom.

– Jeg tror uansett denne låten kommer til å bli en vinner på på konsertene fremover.

– Ja, jeg håper det.

Spøker i huset


– Da har vi kommet til In the Beginning, hvor vokalen din det høres ut som om du står langt unna mikrofonen og synger med masse klang på stemmen..

– På den er jeg innom de lyseste tonene jeg klarer, i hvert fall uten å vri det over i falsett. Det er ganske knallhardt sangmessig. Den låta var en annen ambisjon jeg hadde da vi dro opp til Nyksund. Jeg ville vi skulle ta en dag og skrive en låt og spille den inn på samme dagen for å virkelig fange stemningen. Så det gjorde vi et stykke ute i prosessen, Dette er den eneste sangen som ikke bare har tekst og musikk av meg. Her er musikken skrevet sammen med Christer Knutsen og Børge fjordheim. Vi spilte rett gjennom den, så det du hører på plata er vel tredje gangen vi kom gjennom den, om ikke helt feilfritt, så i hvert fall nesten. Og det var for å fange det umiddelbare som ligger der de aller første gangene du spiller en sang. Teksten ble skrevet ganske fort. Jeg vet ikke helt hva jeg mener med den, men…

Sivert Høyem med band i nedlagt fiskevær

Foto:Andreas Hornoff

– Du synger “I wake in the morning, and this house is haunted”.

– Jeg tror det er inspirert av ting fra Pan egentlig. Jeg tenkte på den delen av boka når han kommer tilbake til hytta si og han begynner å se tilbake på det harmoniske livet han har levd. Han driver og går rundt i naturen og har vært veldig tilfreds med alt. Men så plutselig virker alt så sykt meningsløst for han har funnet denne Edvarda som han er mer interessert i så det var kanskje det som slo inn?

Aim for the heart kom ut som digital single i høst. Hvordan var mottakelsen?

– Den var ganske bra, tror jeg, selv om det er The Rust som har festet seg mest hos folk. Jeg skjønner det altså, så det var det var ikke tilfeldig at The Rust kom først for den representerer prosjektet bedre. Jeg hadde derimot et håp om å få spilt Aim for the Heart litt mer på radio enn The Rust ble. Den var relativt dødsdømt i så måte. Hvor mye radiospilling det ble til slutt, vet jeg ikke. Men jeg ga den også ut for å vise flere sider av konseptet albumet representerer, selv om også denne kanskje er litt på siden, sammenlignet med de andre.

– Ja, det tenkte jeg både om denne og When Your True Love Has Gone, at de stod litt for seg selv.

– Det er ikke nødvendigvis noe negativt, det skaper en fin dynamikk på albumet.

– Det er en liten sekvens i sangen, i brua, hvor dere legger en klang med et nesten ustemt piano, som jeg liker veldig godt.

– Der hentet vi litt inspirasjon fra den amerikanske musikktradisjonen, som blir kalt for border music. Det er en slags krysning mellom amerikansk og meksikansk musikk. Vi brukte en del latin-perkusjon på den delen også. Gitaren låner noen fraser fra et av Chopin sine mest kjente stykker. Vi prøvde også så godt vi kunne å etterligne Chopin i de fallende piano-kaskadene på den delen du snakker om. Nok en gang for å understreke det romantiske aspektet. Det var en lang prosess å få låten ferdig. Det var masse problemer som måtte løses underveis. Spesielt strevde jeg med teksten for å få det til å funke. Når du strever slik og til slutt er ferdig med låta, så er det du er litt skeptisk til den, fordi at det føles som du har brukt litt for lang tid på den. Jeg vil at det skal være mer spontant og direkte fra kilden, at låten skal være mer ubesudlet når du er ferdig med den. Samtidig ble den skrevet veldig spontant, på samme kveld som de to første låtene på skiva. Og selv den krevde mye arbeid for å få den ferdig så er den blant de beste låtene på albumet.

Bilvrak i Hellas


– Så er det The Rust, som vi snakket grundig om i høst. Den havnet jo på en del sånne «Beste låt fra 2023»-lister. Det må jo være litt gøy.

– Ja, det var veldig kult. Jeg er veldig stolt av den sangen, så derfor var det ekstra artig at så mange hadde den med på sine lister over årets beste låter. Den har også en kul tekst som skiller seg veldig fra alt jeg har gjort før. Det var artig å sette seg ned og skrive om noe som ikke absolutt måtte representere meg og mitt liv. Samtidig opplevde jeg at den var noe lytterne kunne relatere seg til. Det virker som at det er mange som forstår den sangen.



– Det er kanskje mange som kjenner seg igjen med dette om bilvrak og søppel i hagen?

– Du finner kanskje ikke så mye av det jeg beskriver her i Oslo, men hvis du beveger deg litt utenfor sentrum, så begynner det å dukke opp sånt. Og jeg tror det finnes varianter av det her i alle land. Det er mange grekere som har meldt meg og sagt de kjenner seg igjen i slike beskrivelser. Så det er nok universelt.

– Så har vi Keepsake, og der er vi plutselig tilbake til synge-dypt-Sivert igjen.

– Jeg ville ha en ren kassegitar-låt på platen. Så dette var vel en av de siste låtene jeg skrev, rett før vi dro til Nyksund den sommeren vi spilte inn albumet. Den passer veldig fint mellom The Rust og den neste låten, for da ligger den inne som et pusterom mellom to epos. Så den den har klar funksjon på platen på den måten at den gjør deg klar for den svære låten som kommer etterpå også.

– Jeg får litt får litt Cohen-vibber av den.

– Coen har alltid vært med meg. Jeg har hørt låtene hans så mange ganger. Selv om jeg aldri kommer til å bli en tekstforfatter av hans kaliber, så er jeg veldig, veldig inspirert av Cohen i alt jeg gjør egentlig. De akkordene jeg bruker, er de akkordene han bruker i sine sanger. Og han har jo også elementer av folk i det han han gjør. Men så er det en god porsjon drama der. Jeg vet ikke om jeg helt klarer å beskrive det, mulig jeg allerede har rotet meg bort, he he.

Djevelhund mellom beina


– La oss gå til det neste eposet. Now You See Me/Now You Don’t, der går tankene mer til Nick Cave.

– Ganske, ja. På denne var teksten veldig viktig for meg. Jeg hadde lyst til å ha en låt som berørte det mytologiske eller historiske aspektet rundt Nyksund. Så jeg leste, ganske overfladisk, om stedet, til jeg fant et eller annet jeg synes var interessant. Det var noe jeg hadde lyst til å veve inn i musikken. Jeg ønsket å fortelle om noe som hadde skjedd der, i hvert fall ifølge folkloren. De hadde en masse historier om hvordan Djevelen, altså Satan, brukte å vise seg før det skjedde ulykker på havet eller når noen ble knivstukket på kroa eller hvor det var de satt og drakk. De satt sikkert bare på sånne kasser i rorbuer og ble fulle, men det var i hvert fall slik at Djevelen kunne vise seg som en svart hund oppi skaret på i bygda. Og det var historier om at hunden sprang mellom beina på disse som satt og drakk. Slike historier gjør at man lurer litt på hva de folkene egentlig levde for. De hadde harde, brutale og ganske korte liv. Det du hadde å se fram til var stort sett at du kom til å dø på havet ganske ung, og det nevner jeg i teksten. En vinter, jeg er litt usikker på når, men det var mot slutten av attenhundretallet, dør nesten alle mennene i bygda over en viss alder i et i et uvær på havet mellom Nyksund og Andøya. Så jeg hadde lyst til å dra inn noen av de historiene, og så ta med noe som kanskje kunne ha noe med bedehuset vi spilte inn å gjøre. Soar var jo en viktig samleplass, selv om jeg er usikker på hvor religiøse alle i Nyksund egentlig var. Så da tok jeg med dette om ei dame som kommer i uheldige omstendigheter inn i teksten.

- Da jeg så denne tekstlinen, «It’s the devil’s child» og hørte sangen, så tenkte jeg Sivert Høyem må ha sett mye skrekkfilmer i det siste.

– He he, tja, kanskje. Det er jo litt mer gotisk en skrekk, kanskje. Men de opprinnelige skrekktingene blir vel ansett som gotisk. Da tenker jeg på Mary Shelley og sånn.

Sivert Høyem lyser ut på publikum med en spotlight

Foto:Hogne Bø Pettersen

– Denne låten og The Rust er mine favoritter på albumet, jeg tror de kommer til å slå bra an på konsertene du skal ha framover.

– Den har sittet som en kule fra første stund, og jeg elsker å spille den. Så jeg tror du har rett. Den er også veldig dynamisk. Du nevnte Nick Cave, det er det jeg har mest med meg fra å ha hørt på musikken hans. Cohen er nok viktigere for meg enn Nick Cave. Og den fascinasjonen deler jeg nok med Nick Cave. Den musikken både jeg og Cave gjør, starter kanskje med The Doors. Det var de som begynte med denne voldsomme, dynamiske, performative typen rockemusikk. Så det går en linje bakover til The Doors via Stooges, Joy Division og Nick Cave & The Bad Seeds. Det er en veldig dynamisk dramatisk type rock musikk som drar inn i seg både blues og folkemusikk og alt mulig rart egentlig. I Joy Division sitt tilfelle er det selvsagt med et mer elektronisk snitt, og kanskje man til en viss grad kan dra inn krautrocken her. Det som gjør en låt som Now You See Me/Now You Don’t så bra live er jo dynamikken. Det føles så fysisk, og det kommer aldri til å bli likt hver gang, noe som inviterer deg til å bevege på deg og tvinge noe ut av deg selv, som man kanskje ikke får ut i andre sanger. Man må ha med minst en sånn sang i et livesett. Helst skulle jeg hatt flere.

Norsk kontra engelsk


– Og så er vi på siste låt, og albumet slutter folkaktig og irsk inspirert igjen, med Not Enough Light. Her synger du ”A smile from the wrong side of the grave/Looks like a happy 1980s holiday”. Hva slags ferier var du på, egentlig?.

– He he, det er en bakgrunnshistorie for den låta. Jeg vet ikke om jeg klarer å formulere det jeg forsøker å si nå på en bra måte, men i bunn og grunn handler det vel om skyggesidene ved den jobben jeg har. Det handler ikke om Robert [Burås] men…

– Jeg hadde tenkt å spørre deg om det er en sang om det å miste noen.

– Kanskje, men ikke nødvendigvis. Det er i hvert fall ikke om noe personlig tap. Som nevnt har jeg stort sett unngått å være veldig personlig på denne plata. Det var enkelte ting jeg ønsket å… Jeg ville se om jeg klarte å skrive tekster på en litt annen måte enn jeg har gjort før. For det er ofte teksten som har holdt meg igjen tidligere. Gir du meg gitaren, så skal jeg brukte femten minutter på å skrive en grei melodi, men det er i teksten magien skjer. Det å klare å få de rette ordene på de rette stedene og samtidig sørge for at det kommer fra et ærlig ståsted, det er en utfordring for meg. Dette fordi du har det hinderet som det å skrive på et språk som ikke er ditt eget gir. Nordmenn har vokst opp med engelsk og behersker språket godt. Men det er veldig mange referanser som likevel går tapt, som ord, uttrykk og ordtak fra dagliglivet i engelsktalende land. Og ikke minst stedsnavn og plasser og alle de tingene som amerikanske og tekstforfattere bruker som alle kan kjenne igjen. Det er en utfordring, så på et eller annet tidspunkt må jeg sikkert skrive noe på norsk. Men jeg har ikke helt klart å få det til. Det er mange norske artister som klarer det der fantastisk bra. Det ultimate for den typen musikk jeg spiller er å få ting så direkte som mulig, men det kan du nesten bare få til på ditt eget morsmål. Jeg anerkjenner at jeg har en svakhet der. Men det er det naturlige stedet å gå hvis man virkelig vil røre folk, og det er jo det jeg helst vil.

– Det et er veldig mange artister jeg har intervjuet som synger på norsk som sier at de har sunget på engelsk tidligere, men etter at de begynte å synge på norsk, så føler de at det blir mer personlig og nært, og mer ektefølt.

– Jeg skjønner det godt. Da vi [Madrugada] startet, så var ambisjonen å komme seg opp og ut og reise utenlands med musikken. Og den gangen var det helt uhørt at et band sang på norsk om de skulle få til noe i utlandet. Men nå i ettertid så er det jo en del norske artister som har fått det til. De er stort sett fra Rogaland da.

– De er det ingen som skjønner uansett.

– Haha, nei, det er ingen som skjønner dem. Men da har du jo det aspektet igjen med at kanskje det meste i tekstene går tapt for publikum som er utenfor Norge. Det blir jo et kompromiss da. Så enn så lenge fortsetter jeg å gjøre det sånn som jeg gjør det nå.

Tidkrevende prosess


– Hvor lang tid har du brukt på dette albumet fra start til slutt?

– Jeg hadde låter som var til overs etter EP-en Roses of Neurosis som kom i 2021. Jeg hadde en periode på noen år hvor det jeg skrev masse bra ting, spesielt den våren der. Så ble det aller meste spilte inn i Nyksund i 2021. Vi hadde en session ett år etterpå hvor vi ryddet litt opp i enkelte vokalspor og spilte inn et par låter på nytt i Oslo i Rainbow studios. Og så ble det mikset på våren i fjor. Men vi må også ta med at hele tiden har det visuelle har vært en viktig del av dette prosjektet. Jeg ønsket å få dokumentert prosessen og vise fram stedet hvor det her er gjort. Så der har jeg jobbet med en som heter Andreas Hornhoff. Han er en tysk fotograf som jeg har jobbet med en del opp igjennom. Det var litt kult at å ta med en outsider som aldri hadde vært der før og få hans blikk på det. Han fikk jo helt hetta av naturen og hadde aldri vært så langt nord før. Det var veldig artig å se en slik reaksjon. Han var ute hele tiden og filmet og tok bilder, og fikk litt farge i kinnene etter hvert, haha! Og så vi har jobbet veldig mye i ettertid med å gjøre ferdig alt det visuelle, både musikkvideoer, bilder og plateomslag. Så denne prosessen har antagelig vært mer tidkrevende enn det har vært på tidligere utgivelser. Selve innspillingen av musikken skjedde ganske kjapt, og vi har ikke fikset på det så veldig mye i ettertid. Det var hele tida tanken at det skulle høres så ekte ut som overhodet mulig.

Sivert Høyem synger intenst på scenen, iført en jakke med speil, som en discokule, som kaster lys rundt på scenen og ut på publikum

Foto:Hogne Bø Pettersen

Miksingen ble gjort sammen med Tchad Blake.

– Han har jeg jobbet med siden 2004, og han har jobbet med mange store artister og grupper opp gjennom årene, som Black Keys og Arctic Monkeys. Han er en av de mest anerkjente mikserne i hele verden og en fyr som gjør ting ett hundre prosent på sin egen måte. Så det var et perfekt album også for ham å jobbe på, for dette er første gang jeg føler jeg har gått mer eller mindre helt borte fra tradisjonelt band-oppsett. Det var mye luft og rom i opptakene, så det var mye plass for han å gjøre rare ting.

– Og midt oppi denne prosessen, så var det også album og turné med Madrugada.

– Det var det også, så jeg har jobbet med det her innimellom når jeg hadde tid. Men jeg kjenner at nå begynte det virkelig å bli på tide å få det ut. To og et halvt år er for lang tid, og jeg har allerede begynt på neste album.

– Kommer det flere videoer fremover som en del av den visuelle biten av prosjektet?..

– Det kommer snart en ren performance-video for neste single, men det neste Andreas og jeg skal jobbe på har vel ingenting med dette prosjektet å gjøre. Han blir med på turneen nå for å filme.

– Turne, ja. Når jeg ser turnelista di så står det «utsolgt» på de fleste plasser. Det må jo være en fantastisk posisjon å være i.

– Ja, jeg er veldig bortskjemt. Karrieren har hatt oppturer og nedturer med Madrugada og for meg som soloartist. Men akkurat live aspektet har fungert bra. Jeg har sluppet å spille for tomme lokaler. En gang jeg spilte i Birmingham kom det nesten ingen for å høre på meg, og det var veldig trist. Det var et par folk og en hund der, og så tror jeg tror jeg de folkene gikk etter hvert for de skulle på en annen konsert, haha! Men jeg elsker å spille live og dette blir det veldig artig album å gjøre konserter med. Vi har allerede hatt en testkonsert, har øvd mye og er godt forberedte og klare. Når man han har både ei god ny plate og mye bra gammelt materiale å spille, så er det jævlig fett å være på veien. Så ja, jeg vet jeg er heldig!