– Hva er det kaldeste folkeslaget i verden?

Foto: Knut Aaserud

Hvem hadde trodd da Bel Canto ble dannet i Tromsø i 1985 at de skulle ende opp med å bli et av de mest innflytelsesrike elekronikabandene i Norge? Både som gruppe, via soloprosjekter og samarbeid med andre har de tre originalmedlemmene satt et solid avtrykk på norsk musikk- og kulturliv.

Ambient

Det hele begynte med at vokalist Anneli Drecker sang på og skrev tekster til låter laget av Geir Jenssen (synthesizer, programmering) og Nils Johansen (synthesizer, fiolin, bassgitar, gitar). De fant fort ut at dette fungerte og de stakk da utenlands, nærmere bestemt til Brüssel. De var et av de første norske bandene som signerte en platekontrakt i utlandet. Debutalbumet deres, White-Out Conditions, ble utgitt av Crammed Discs i 1987. Etter et andre album, Birds of Passage i 1989 forlot Jenssen bandet og ble på 90-tallet verdensberømt for å ha revolusjonert ambientmusikken.

I Norge var det kun spesielt interesserte som hadde lagt merke til hva Bel Canto holdt på med. Men i 1992 kom det kommersielle gjennombruddet med Shimmering, Warm and Bright. De vant Spellemannprisen to ganger, i 1992 og 1996. Stilen deres utviklet seg over tid fra en eterisk drømmepop-lyd til synth-basert pop påvirket av verdensmusikk De inkluderte også elementer fra klassisk musikk, så vel som folkemusikk og elektronika.

Det kommersielle høydepunktet var med Magic Box i 1996, som lå hele 23 uker på VG-lista, en av de som nummer én. Etter Rush i 1998 kom Dorothy’s Victory ut i 2002, som endte opp på andreplass på VG-lista. Deretter ble det stille i mange år fra Nils og Anneli som band. Men de hadde begge svært respektable solokarrierer.

Forsker og idol

Anneli Drecker har forsket på gamle tradisjonelle stemmeteknikker fra ulike deler av verden, undervist musikkstudenter på universitet, stått på teaterscenen og har turnert og spilt inn musikk med artister som Röyksopp og A-ha. I tillegg var hun også dommer i Idol og deltok i Hver Gang Vi Møtes. Nils Johansen har komponerte musikk for film og fjernsyn, samt drevet bandprosjektet Vajas.

I 2017 opptrådte Bel Canto på Øyafestivalen i Oslo, og spilte noen av karrierens mest kjente sanger mens regnet pøste ned utenfor teltet. I et intervju med undertegnede sa Anneli Drecker at Bel Canto var ivrig etter å gjøre mer live-arbeid og muligens spille inn nye sanger.

I juni 2022 kunngjorde Anneli Drecker og Nils Johansen at de jobbet med et nytt Bel Canto-album. Og 26. april kom albumet Radiant Green endelig ut.

To dager før utgivelse tok jeg en prat med Nils og Anneli over Teams. Ironisk nok satt jeg i Brüssel, hvor de spilte inn sine første album, mens de satt hjemme i Tromsø og annonserte sitt (foreøpig) siste album.

Pandemi

– Sist vi snakket Anneli, så sa du til meg at dere hadde begynt arbeidet med et nytt Bel Canto-album. Men det begynner å bli noen år siden. Har det vært en lang prosess?

Både Nils og Anneli ler.

– Hva har du vært og sagt nå, sier Nils henvendt til Anneli.

– Ja, vi har sagt det lenge at ny plate var på vei, svarer Anneli.

– Det har gått i rykk og napp, med pauser inne imellom. Var det i 2018 vi snakket sist? Det var da vi gjorde noen konserter, så da hadde vi fått skikkelig vann på mølla. Livet tok oss litt, vi hadde begge utdanning som skulle fullføres. Og så kom pandemien, og da fikk vi begge sykt mye å gjøre, på grunn av jobbene vi hadde. Noen artister hadde jo sin glanstid under korona, det var langt ifra tilfelle for Nils og meg.

– Langt ifra, skyter Nils inn.

– For oss var det bussines as usual.



Anneli forklarer at hun underviser ved Universitetet i Agder og satt og forsøkte å redde studenter over Zoom der de satt ensom på hyblene sine.

– Vi hadde også blitt enige om at vi skulle jobbe på dette albumet sammen med Erik Ljunggren, og så ble han opptatt med A-ha-turne. Det var noen år hvor alle låtene lå spredt mellom mitt studio, Nils sitt studio og Eriks studio i Oslo. Og så samlet vi trådene under Corona og fikk laget noen demomikser. Etter at alle begynte å jobbe som normalt igjen var Nils og jeg veldig slitne. Så tok vi et sabbatsår og bestemte oss for at nå skulle vi få ferdig albumet. Nu kjör vi, liksom.

Anneli mener det var et bra valg, noe Nils er enig i. Hun fortsetter.

– Vi har også ventet på å finne de rette folkene å samarbeide med. Det var et plateselskap vi forhandlet med hvor det strandet. Så det var mye som skjedde i kulissene.
Nils sier det også er mye positivt ved det at det har tatt tid.

– Ja, sier Anneli.

– Vi fikk tid til å gjøre flere låter. Opprinnelig var vi veldig gira på at dette skulle bli en plate som skulle komme ut i 2022, akkurat 20 år siden forrige album. Men etter hvert så vi 2022 passere forbi.

Pisken over hodet

Under en turné med A-ha, som Anneli har sunget mye med siden tidlig 2000-tall, hadde hun et drømmemøte backstage.

– Jeg traff Matias Tellez og da klarte jeg og mote meg opp til å spørre om han kunne tenke seg til å mikse. Og det ble full klaff. Han skulle først mikse ferdig A-ha-plata han var involvert med før han kunne jobbe med oss. Vi er veldig avhengige av at ting bare skjer av seg selv. Hvis det er meningen at vi skal jobbe sammen, så kommer vi til å møtes. Det er min holdning.

Å jobbe med Tellez har vært en drøm siden han jobbet med Sondre Lerche på albumet Patience.

– Vi er ikke sånne som er så tøffe i trynet og kontakter folk over sosiale medier. Der er vi litt gammeldagse.

Etter et management-bytte og overgang til Stageway har duoen hatt pisken til selskapet over hodet.

– De var veldig sånn “har dere gjort det nå, og har dere husket å gjøre det“ osv. Vi har hatt et veldig bra team rundt oss. Nils og jeg er veldig sånn at vi aldri føler vi er helt i mål med miks og sånn.

– Det har vært mange ekstrarunder, som kanskje folk ikke helt har sett nytten av, sier Nils.

– Men vi hører det, og heldigvis var han som mastret plata enig med oss. Vi skal jo sove om natten vi også, he he.

Foto: Hogne Bø Pettersen

At de har blitt eldre har også slått inn på en positiv måte, sier Anneli.

– Du inngår ikke de samme kompromissene som du gjerne gjorde da du var yngre. Før var vi veldig sånn at “oj, dersom plateselskapet sier det, da må vi gjøre det sånn, låte er kanskje bra nok.“ Nå kommer kunsten kommer foran relasjoner for oss. Folk har kanskje vært litt frustrerte rundt oss, men jeg tror hele teamet er enige om at det ble bra til slutt.

Miksingen skulle egentlig begynt i 2022, men Tellez gikk ut i pappaperm, så da begynte arbeidet i januar 2023.

– Vi har da gjort det sporadisk med ham over nettet, så den siste miksingen var vel gjort i oktober, forklarer Anneli.

– Men vi ville jobbe med ham og ønsket ikke å bruke noen andre, selv om det da tok lenger tid.

Peter Gabriel på coveret

– Du har vært litt inne på det, men hva er den største forskjellen på å lage et album nå, kontra det å lage det i 2022?

Nils drar litt på det.

– En ting er at det tekniske har blitt veldig annerledes å jobbe med, men vi har kanskje selv endret oss enn det teknologien har gjort. Vi har en annen måte å tilnærme oss musikken på nå. Siden det har gått så mange år siden sist har vi også forsøkt ikke å se så mye på det vi har laget tidligere. Man er veldig redde for å bli en skygge av seg selv.

– En annen ting som kanskje er litt nytt er at du har designet plateomslaget denne gangen, Anneli?

– Du har fått med deg det, ja? Nå har vi Peter Gabriel på coveret. Det er et bilde av min sønn da han var yngre, og han heter Peter Gabriel. Nei, faen. Det skulle egentlig være en hemmelighet. Nils kom opp med albumtittelen, Radiant Green. Da lette vi gjennom alt av grønne bilder. Jeg har alltid vært glad i dette bildet, som er en dobbelteksponering. Og de andre vare enige. Eller kanskje de ikke turte å motsi meg, haha. Men vi synes at omslaget gir en visuell ide over det musikalske konseptet også. Det har vært en viktig ledetråd for meg.

Emosjonelle lydmalende ord

– Jeg tenkte vi kunne ta en spasertur gjennom albumet. Første sporet heter Grass Mint Crisp, hva legger dere i den tittelen?

– Det er et dikt som jeg sendte til Kjetil Bjørnstad da jeg satt på et hotell i Tyskland under en A-ha-turne. Da brukte jeg den tittelen, som henspiller på slik det er ute nå. Og det er lukten av nyklipt gress, den der korianderlukten. Det er som en ny start og det har noe irrgrønt og følelsen av håp over seg. Det er bare et uttrykk jeg har laget, for å beskrive den lukten og den følelsen. De ordene kom umiddelbart og naturlig inn i det refrenget. Det symboliserer ro og at ting har lagt seg. Ordene er positivt ladet.



Nils mener uttrykket er som et slags onomatopoetikum.

– Bare at det beskriver en følelse. Kanskje vi kan si emosjonsonomatopoetikum. Da jeg så uttrykket første gangen sa jeg at de ordene ikke hørte sammen. Men samtidig føltes det bare riktig. En kan spørre seg om hvorfor dette ikke er et uttrykk.

– Anneli, du synger “these days are quiet, I tucked you into your bed”. Handler det om at barna blir voksne og forlater redet?

– Nils og jeg har jevnaldrende døtre så vi hadde begge barn som var nylig utflyttet, og vi kjente litt på den følelsen. I det siste verset er den referanse til Emmylou Harris, som datteren min hørte mye på da hun var lita. Hun syntes Harris både så ut som og sang som en engel. Så derfor skriver jeg “white haired Saint Emmy” i siste verset. Det er en sang til min eldste datter, men samtidig også til døtrene til Nils. De har alle vokst opp sammen og er veldig nære.

Da panikken over at hun måtte begynne å skrive masse tekster til et nytt album bredte seg var dette teksten som stakk hull på byllen for Anneli.

– Jeg skrev om noe som var veldig relevant for meg. Jeg skjønte at jeg ikke lenger skal skrive tekster om noen jeg møter på en klubb eller at jeg har kjærlighetssorg. Fansen som har fulgt Bel Canto har også blitt eldre, og er av samme generasjon som oss, og kjenner seg sikkert igjen i mye av det jeg skriver. Samtidig sier datteren min på 18 at hun gruer seg til å flytte hjemmefra, fordi hun nå skjønner hvordan jeg har det. Det kan derfor også være en sang til de som har flyttet ut.

Alvekongen og TikTok

– En av mine favoritter på plata er neste spor, som heter Erlking. Dette er et tysk dikt dere har tatt tak i, kan du fortelle litt om det?

– Den låta jobbet vi mye med. Vi prøvde den på engelsk, og jeg hang meg veldig opp i ordlyden. Jeg satt på hytta og hadde en sjelden stund med alenetid. Da kom jeg til å tenke på favoritteventyret som min tyske pappa pleide å fortelle meg. Og det er Erlkönig, altså Alvekongen. Jeg fant ut at den passet perfekt på den måten jeg har sunget den på, med at jeg synger mørkt på noen partier, og så lyst på andre. Dette for å tydeliggjøre at det er en dialog mellom ulike karakterer.

Hun ler litt og sier hun tror pappen hennes sendte henne den beskjeden fra oven.

– Jeg har litt troen på at det som har gått bort trekker i noen tråder av og til. For alle brikkene bare falt på plass for meg, siden jeg hadde strevd med teksten, da jeg fikk ideen om å bruke eventyret. Det er en historie jeg har vokst opp med og har et veldig nært forhold til.

– Ja, for tysk er ditt andre morsmål, er det ikke?

– Mitt farsmål, ja. Og vi gjorde jo Die Geschichte einer Mutter på Shimmering Warm and Bright også. Og vi ser at den har fått veldig mange avspillinger på strømmetjenester, den ble blant annet inkludert på en samler med dream pop-musikk. Og den treffer veldig mange unge folk også. Eventyr og mytologi har alle disse arketypene, og de trekker de store linjene: Du har en fiende, du har protagonisten, helten, og du har en trussel og så videre. Selv om det er et sagn, så er teksten høyaktuell, for det handler om faren som ikke klarer å beskytte barnet. Barnet hører at alvekongen er slem og at han lokker på det syke barnet, mens de rir gjennom skogen. Men faren sier at barnet bare innbiller seg dette. Og da tenker jeg på at det er litt som når ungene våre er på nettet i dag. De blir konstant påvirket av reklame og de kan se de forferdeligste ting på TikTok. Og de kan bli lokket inn i radikalisering og ting vi helst ikke vil tenke på. Og vi som foreldre har egentlig ikke særlig kontroll over dette. Dersom jeg ikke følte at denne teksten var relevant ville jeg ikke sunget den.

Kontakt mellom generasjonene

– Lifeworld er låt nummer tre. Og den høres ut som noe som kunne vært på det forrige albumet, Dorothy’s Victory. Er dere enige i det?

Begge smiler og bekrefter. Nils tar ordet:

– Den er vel fra den tiden og har vært med oss en stund den låten. Den er langtidskokt.



– Hva legger dere i uttrykket Lifeworld?

– Det betyr vel ettermæle, sier Anneli.

– Nå spør du bra, det er lenge siden jeg googlet det ordet. Er det livsverk, sier hun og snur seg til Nils.

– Jeg har ikke klart å finne det i alle ordlister, sier Nils.

– Det omfatter vel livsverk.

– Det dreier seg om essensen av deg, fortsetter Anneli.

– Det er et ord som er veldig knyttet sammen med det vi kaller ettermæle. I mitt hode er det et veldig innfløkt persongalleri i denne historien. Jeg vil ikke gå dypere inn i det, det er kanskje bare jeg som ser det sånn. Men den handler om et barn som kanskje ikke er så ønsket, og som ikke får lov å være i kontakt med en eldre person i slekten. Og det er denne eldre personen som til barnebarnet. Eller kanskje personen som synger til og med er død. Beskjeden er uansett: “Jeg følger med deg. Du er elsket. Bare vær tro mot deg selv og gjør de riktige valgene“.

Hun sier at dette sprang ut av hennes frustrasjon over at de unge i dag kanskje ikke har kontakt med så mange utenfor sin egen aldersgruppe.

– Alle generasjoner lever side om side i dag, og den generasjonen som er mellom den forrige generasjonen, og den nye, har et stort ansvar i å knytte kontakt mellom de unge og de eldre. Og er du et barn er du prisgitt at foreldrene dine tar vare på de relasjonene som er viktige for deg. Det var ikke uten grunn at bestefarssangen til Odd Nordstoga slo så godt an under koronaen. Det dreier seg om at vi har alt for lite kontakt på kryss og tvers av generasjonene. De eldre blir satt på institusjon og de unge skal liksom bare være med andre unge. Det er helt unaturlig.

Prince of Insecuria er en fantastisk tittel og handler vel om at den som ikke blir sett ikke tør å ta sjansen på å gjøre det som skal til for å bli sett?

Anneli nikker.

– Ja, det er et tilbakeblikk på to unge mennesker som står ved et veiskille i livet, hvor de må ta så store og viktige valg at han som er Prince of Insecuria feiger litt ut. Det er nok noe alle kan kjenne seg igjen i, særlig når man nå er godt voksen og ser tilbake og innser at man skulle sagt ja der man sa nei. “Jeg skulle ikke gått ut den døra.“

En halvtime med toglyder

– Så kommer vi til min personlige favoritt på plata, Train Window Girl.

Både Nils og Anneli ler hjertelig.

– Her er dere litt i samme landskap som på Shimmering-plata. Sindre Hotvedt er jo med, og jeg tror aldri jeg har hørt dere bruke saksofon før. Fortell litt om låten.

– Det var et langt stykke arbeid, sier Nils.

– Den begynte med en litt ubegripelig akkordrekke som var pen å høre på, men det var vanskelig å finne ut hva vi skulle legge oppå de akkordene. De tre første akkordene gikk av seg selv, mens de påfølgende er som et minefelt. Det er en låt som har sakte, men sikkert pekt mot noe. Vi forsøkte å korte den litt ned, men fant ut at den måtte være så lang som den ble. Den har noe noir-aktig over seg, den der europeiske følelsen.

Foto: Hogne Bø Pettersen

Anneli tar over.

– Teksten er inspirert av en av våre favorittartister, Scott Walker. Han har en sang som heter It’s Raining Today, og da synger han om “the train window girl“. Og i alle år har jeg tenkt på hvem hun er. Du har sikkert opplevd den situasjonen hvor du er på t-banen eller på jernbanestasjonen og ser ansiktet til noen som har et privat øyeblikk mens de stirrer ut av vinduet. Og det er som du kan se på ansiktsuttrykket deres at de kanskje ikke har det helt bra. Så det begynte med den ideen. Deretter tenkte jeg at dette måtte bli en historie med en dramaturgi og framgang fordi det er bare et ostinat. Det er fire vers, og vi bygger oss ikke opp mot noe refreng. Hvert vers må derfor ta deg videre i historien.

Hun begynte da å tenke på sin egen situasjon, der hun er i Tromsø, med snø til langt oppå vinduene.

– Da vi bodde i Brüssel var vi så heldige at vi bare kunne ta en helgetur til Paris, for eksempel. Det er grunnen til at låten synges på fransk, siden jeg følte nostalgien fra den tiden. Nå skal jeg fortelle om jenta i togvinduet, hva har skjedd med henne? Jeg hilser litt på den unge Anneli der.

Nils nikker.

– Den er litt nostalgisk, ja, og siden det ble snakk om tog gikk jeg og lette gjennom lydene mine for å se om jeg fant toglyder. Så i sangen bruker vi en lyd som høres ut som du sitter inne i toget, som vi kunne bruke som underlag i låten. Plutselig ble jeg sittende i en halvtime å bare høre på denne toglyden.

Anneli ler.

– Vi har jo ikke tog i Tromsø, så vi er over gjennomsnittet fascinert av det, sier hun, mens Nils fortsetter.

– Så der satt jeg og hørte på toget som girte litt opp og bremset ned og for fram og tilbake.

Anneli sier at de fort skjønte at de måtte strekke låten ut.

– Vi kunne ikke bare ha det gitarostinatet, låten måtte han en utvikling. Så da tok vi kjapt kontakt med Sindre og sa til ham at her måtte det utbroderes. Den måtte ha litt luft mellom hver historie. Først er det et overblikk over toget. I det andre verset hører vi om kroppsspråket hennes, det som vi ser i speilbildet i vinduet, og så på tredje vers hører vi om hennes minner. Om når hun møter sin gamle elsker og han ser ringen på fingeren hennes. Det er som en slags kortfilm, uten replikker. Og så på siste verset er vi tilbake i nåtiden på toget.

Asterix-hus

For å få på strykere ble Arktisk Filharmoni involvert.

– Vi fikk en gratis sesjon med dem og Sindre lagde et fantastisk strykearrangement. Og så tok vi mot til oss og kontaktet Steven Brown fra Tuxedomoon. De var på Crammed Disc sammen med oss i Brüssel og vi tenkte det kunne være en god idé å ta med noen som svar sammen med oss på vårt første plateselskap. Vi har hatt en del kontakt med Steven opp gjennom årene og han stod i studio i Mexico, hvor han bor, og la på saksofon og sendte oss det på e-post etterpå.

Nils minner om at Bel Canto har brukt medlemmer fra Tuxedomoon på sine første album også.

– Luc Van Lieshout spilte flugelhorn på en av våre to første skiver.

Anneli og han begynner å diskutere om det var på første eller andre album, men kommer fram til at det var på låten Time Without End, som er på andrealbumet Birds of Passage.

– Det nærmeste vi har kommet på saksofon før var vel en bassklarinett. Jeg har bestandig digget saksofonlyden hans i Tuxedo Moon. Det har aldri vært mitt favorittinstrument å høre på, men Brown har en unik stemme når han spiller saks. Så det var utrolig artig at han heiv seg med. Han bor i Mexico og vi møtte ham da vi var der og gjorde noen konserter.

Anneli understreker at det er flere gjenforeninger på denne låten.

– Vi fant ut at vi måtte toppe det med å spørre om Gilles Martin, som mikset de to første platene våre, samt to plater med Tuxedomoon, om han ville mikse denne låten. Så da dro vi til Frankrike og møtte ham. Da hadde ikke vi sett hverandre siden 1989. Så den låten føler vi åpner døra til minnene om de personene vi var den gang da, før vi kom tilbake Norge. Dette er på en måte vår Crammed-låt.
Nils forteller at de besøke Martin i en liten landsby sør for Paris.

– Her har han et studio i et litt sånn Asterix-lignende hus. Når du da får satt sammen de ulike delene så får du disse energiene som føles veldig riktig. I hvert fall for oss.

Sondre Lerche

Et annet samarbeid på dette albumet er Sondre Lerche, som er en artist Anneli har en lang historie med.

– Jeg har kjent ham lenge og er superfan. De to albumene han lagde med Tellez er helt magiske. Og Sondre er veldig dus med den feminine følelsessiden av seg selv. Det er ikke mange mannlige vokalister som omfavner den slik som ham, men albumet Avatars of Love er jo et kunstverk. Så det føltes veldig naturlig å spørre om han ville synge sammen med meg på denne kjærlighetslåten, Virginia. For det ville ikke være kleint for ham, slik som det kanskje ville vært for andre. Og siden han hadde jobbet så tett med Matias Tellez syntes vi alle det var en veldig god ide å få Sondre med.
Den nå avdøde tidlige punkrockeren, og senere Virgin Norge-sjefen, Per Eirik Johansen var i sin tid manager for både Sondre Lerche og Bel Canto.



– Han signerte jo med Sondre da Sondre var veldig ung. Derfor har vi møttes mye og deler mye historie og mange opplevelser. Vi er begge venner av Paal Waktaar-Savoy og jeg møtte Sondre i New York da jeg var og besøkte Paal og Lauren. Da var vi alle ute og spiste sammen. Han er en del av familien. Og da han kom for å synge på plata vår hadde han også innspill på teksten og var med på å finpusse den og forbedret den.

– Ja, han hadde veldig mange gode ideer, skyter Nils inn.

– Både på tekst og arrangement.

Anneli nikker.

– Han går utrolig inn i det han gjør og forstår den verden du forsøker å formidle med låten sin. Det var bevisst at vi la Virgina rett bak Train Window Girl, for sistnevnte låt er tilbakeblikket på elskeren som står igjen på perrongen. Men i Virginia har de møtt hverandre igjen på tjueårsjubileet.

Biosphere

– Og så har vi på nok en gjenforening, for på både Virginia og på neste låt Lake Ice, er originalmedlem av Bel Canto, Geir “Biosphere” Jenssen er med. Er dette låtmateriale dere har hatt liggende siden den gang da, eller har dere jobbet sammen igjen nylig?

– Disse er basert på låtskisser som vi lagde da vi gjorde en liten gjenforeningsturne med Geir i 2011. Vi var alle tre enige om at de skulle utgis om de ble bra, men Geir hadde aldri kommet til å gi ut disse på sine plater. Så om noen skulle ta tak i dem, så var det Nils og jeg. Vi fikk Geir sin fulle støtte og begynte å forfølge de ideene. Lake Ice har en tekst jeg lagde allerede i 2011 eller 2012. Da var klimaproblematikken for alvor begynt å komme i nyhetene, og i dag er den mer aktuell enn noensinne.

Hun forteller at både hun, Nils og Geir alle bor i Tromsø og møtes titt og ofte.

– Vi har jevnlig kontakt og diskuterer ofte musikk. Og det er veldig hyggelig å ta kontakt med ham igjen. Vi møtes vel mest i skiløypa og når vi går tur med bikkja, he he. Men han digget duetten med Sondre så han går god for den. Det som er artig er at Sondre er kjempefan av Biosphere, så det var lokkemat vi kunne bruke, og tilby ham å få være med på en låt med Biosphere, he he.

Andrew Tate

– Låta Can of Worms er en annen låt jeg virkelig liker på dette albumet. Da jeg hørte den var det første jeg tenkte at den hadde passet perfekt på albumet Birds of Passage.

– Det var ikke en låt som lå igjen fra den tiden, sier Anneli.

– Nei, men den er litt annerledes enn resten av dette albumet og ligger litt i den stilen som dere hadde på den tiden, synes jeg.

– Det var snakk om at den skulle være førstesingel siden noen her på plateselskapet likte den veldig godt. Så jeg skjønner hva du mener.

Nils funderer på hva som linker den opp mot Birds of Passage.

– Det der er vel en låt som baserer seg på musikk vi lagde til en film kalt “Menneskets Opprinnelse“ av Pjotr Sapegin. Han er en animatør som lagde en veldig fin animasjonsfilm. Og det blir alltid slik at noen skisser man gjør i slike prosjekter blir med videre. Men utgangspunktet for låten var et riff jeg lagde med gitarmandolin som er litt mer slik vi gjorde det på førstealbumet, White Out Conditions. På den tiden vi ikke skulle bruke gitar. Vi skulle bare bruke mandolin, synther eller bass. Men hva låten handler om…

Foto: Hogne Bø Pettersen

Han kikker bort på Anneli, som tar ordet.

– Det var viktig for meg å finne en driv i det. Og så har du det stemmeteppet som ligger over låten på slutten… jeg var i Vadsø, ved dette heksemonumentet. Og da tenkte jeg at den collagen av stemmer er lyden av alle heksene som ble brent på bålet. Og hvorfor ble de brent? De var jo uskyldige kvinner som ble brent av kvinnehatere og som ble beskyldt av nabokjerringa for helt tilfeldige ting. Sett fra kvinners ståsted føles det som at noen alltid må finne nye måter å tråkke dem ned. Sangen handler kanskje også om usunne forhold hvor det foregår mishandling. Jeg vet ikke. I slike forhold kan man være veldig stygge med hverandre, for begge parter vet om hverandres svake punkter.

Hun understreker at det er ikke en selvbiografi. Nils mener teksten er veldig skarp.

– Samtidig er den velformulert, selv om budskapet til karakteren i låten er feil.

Anneli sier det er merkelig hvor aktuell låten plutselig ble også, tatt i betraktning alle partnerdrapene som har vært i Norge den siste tiden.

– Det blir bare mer og mer av det, og så ser vi det som skjer i land som Iran. Kvinnesynet blir jo bare mer og mer fordreid.

– Hva heter han der fyren som ble arrestert i Romania, sier Nils.

– Andrew Tate?

– Det var det, ja, sier Anneli.

– Han som synger denne låten er en slags Andrew Tate-fyr.

Diaz eller Haakon Magnus?

På de fleste albumene sine har Bel Canto alltid en instrumentallåt, så også på dette albumet. The Winds of the Milky Way er en låt skrevet, spilt inn og produsert av Nils alene.

– Ja, det er litt godt å få en pause fra…hehe…

Han kikker bort på Anneli, som ikke tar det personlig.

– Det som er så fint er at Nils spurte meg om å legge på et vokalspor på den. Og da sa jeg nei, for det var det overhodet ikke behov for på denne låten. Med en gang du legger på en menneskestemme, så tar den så stor plass. Den bare overdøver alt, så jeg ville ikke besudle låten på noen måter. Nils gjør det så fint, at historien fortelles uten du behøver noe annet.

Nils er enig.

– Jeg forsøkte å linke den opp mot noe samplet vokal, men så snublet jeg over en dokumentarfilm fra 1978 som jeg tok tittelen fra. Den er laget av Lennart Meri, som var en antropolog fra Estland som lagde en film om de finsk-urgiske folkene som vandret nordover.

Her blir intervjuet avbrutt et lite øyeblikk av at datteren til Anneli, som er leder av ungdomsrådet i Tromsø, sender melding til sin mor. Datteren, Luna, var på konferanse med Kronprins Haakon Magnus, og mamma Anneli får beskjed om at hun må se på nettavisen iTromsø.

– Hun ba meg sjekke overskriften. Skal vi se her… Det står “Du må hilse din mor!“

Anneli, Nils og jeg ler hjertelig og Anneli viser meg bildet på forsiden. Som forelder selv skjønner jeg stoltheten utmerket.

– Det her er jo stort, sier Anneli. Som forteller om da hun måtte Haakon Magnus i Oslo Spektrum.

– Han pirket meg i ryggen da jeg skulle gå på plassen min. Det kom så plumpt på, at jeg sa til ham: “Diaz? Hei!“ For han ligner sånn på rapperen Diaz. Men Haakon Magnus tok det pent og sa at det var mange som forvekslet dem.

Dad jokes

Vi klarer etter hvert å komme oss tilbake til låten The Winds of the Milky Way. Nils fortsetter:

– Etter hvert handlet låten om det samme som filmen handlet om, at trekkfugler orienterer seg etter Melkeveien. Det var en veldig interessant dokumentar om noe man ikke kan så veldig mye om. Du må virkelig se den filmen, den ligger på nett. Han ble senere president i Estland, han som lagde filmen.



– Den er et ordentlig hjemmestudioopplegg denne låten?

– Nils har vært i bobla si, sier Anneli.

– Ja, jeg har vært i bobla mi. Jeg har jo en masse instrumenter, gitarer, synther, bass…

Anneli avbryter:

– Du har bassgitarene dine i basstua di!

Siden både journalisten og Bel Canto elsker ordspill avbrytes intervjuet av mer fliring rundt badstue vs basstue. Jeg forteller så til Anneli at hun under et intervju lærte meg mitt favorittordspill på slutten av 90-tallet.

– Gjorde jeg?

– Ja, hva er det kaldeste folkeslaget i verden?

– Det kaldeste folkeslaget i verden?

– Ja. Det er hindu. For hindu rimer på vindu, og når det rimer på vindu, da er det kaldt!

Anneli nesten hopper til.

– Herregud! For en humor! Har jeg laget den? Det er jo slik vi holder på i studio også, hele tiden. Den var jo egentlig utrolig innfløkt!

Nils er enig.

– Ja, den var god den.

– Mannen min sier at jeg er den som tar meg av dad jokes i familien vår, sier Anneli.

– Vi elsker ordspill Nils og jeg.

80-tallsintroer

Etter litt mer fliring er vi tilbake på instrumentallåten, og Nils kan fortsette:

– Det er en sånn ting man bare begynner å jobbe på, og så utbroderer man det litt etter hvert. Dette blir kanskje nerdete, men jeg hadde en låt liggende hvor jeg ikke klarte å reprodusere en synth som jeg ikke hadde lenger. Så jeg måtte bruke det jeg hadde for å skape en konstruksjon som kunne holde låten oppe. Så jeg satt og koste meg, og den tok sin egen vei og ble bare mer og mer ferdig underveis i prosessen. Den utviklet seg veldig naturlig. Nesten som en fjellformasjon. Den er ikke symmetrisk, men det går i topper og daler.

Han sier at det var et par av låtene som de forsøkte å la andre mikse, og dette var en av dem.

– Men vi fant ut at det fungerte best med den originale miksen, selv etter flere forsøk.

Anneli forteller at en av mikserne ringte til henne, vokalisten, og sa at det var en fantastisk plate, og at han likte spesielt denne instrumentallåten.

– Og jeg bare: Takk, ha ha.

Foto: Hogne Bø Pettersen

Nils sier at det er litt rart at en lagde en låt som utvikler seg sakte og som er slik at man bare blir dratt inn og blir sittende å høre på, til den er ferdig.

– For selv blir jeg egentlig mer og mer utålmodig når det kommer til musikk. Kom med refrenget!

– Hva, sier Anneli.

– Det er ikke jeg. Jeg elsker 80-tallsintroene. Herregud. Den gangen hadde vi så god tid.

Bølger uten kyst

Den siste låten på albumet, Wave Without a Shore, er en veldig dempet avslutning på platen.

– Det er igjen Nils som har laget et nydelig gitartema til denne, sier Anneli.

– Gitaren på refrenget var så fint at jeg fant ut at jeg ikke ønsket å besudle det med å synge det med mer enn én tone.

– Det var så vidt jeg fikk henne til å synge i det hele tatt, skyter Nils inn.

– Men du gjorde et veldig stort nummer ut av du egentlig vill kalle den Fiss uten Fiss, for du gjorde den i Fiss, og jeg sang i Fiss. Og så transponderte vi den ned til F.

Nils begynner å legge ut om akkorden og tonen og mister Anneli og meg.

– Det der er sånn språk som jeg ikke kan, så Nils mister meg. Jeg hadde skrevet mange tekstskisser til denne. Det er en kort låt, så du har liten tid. Du kan derfor ikke skrive så mye tekst. Det blir litt som Duplo, for hvert ord betyr så utrolig mye. Og så hadde Nils mekket sammen en veldig fin vokallyd og jeg satt der med hodetelefonene mine og skulle forsøke å finne alle disse tekstskissene mine. Men jeg fant dem ikke, så jeg måtte bare begynne å synge, og så kom teksten bare veldig umiddelbart. Det var veldig forløsende.

Og her foregriper hun et av mine kommende spørsmål.

– Teksten handler om… altså jeg synger jo “Hadet Lili“ på slutten, det er kallenavnet mitt. Min pappa kalte meg aldri for Anneli. Og alle mine gamle venner fra Tromsø pleier å si “Hei, Lili, hvordan går det“ når de ser meg. Da føler jeg at jeg savner den lille jenta jeg en gang var, så låten handler om å savne barneutgaven av seg selv. Og det er også en historie om å være foreldreløs. Jeg husker første ferien vi hadde etter at begge foreldrene mine var døde, og jeg hadde ingen å sende bildene fra Thailand til. Du har ingen å dele livet ditt med. Man er i en bølge, slik at ingen kan nå inn til deg. Man blir så full av minner. Jeg går jo rundt og snakker med de avdøde, like mye som jeg snakker med vanlige folk. Kanskje det også handler om gamle mennesker, som lever så sterkt i minnene sine, at de på mange måter er utilnærmelig.

Også på denne låten var Sindre Hotvedt med og arrangerte strykere.

– Frida og Fredrikke som spiller på soloplatene mine, og som jeg har turnert med, spiller cello. Den trengte ikke mer enn det.



– Men da svarte du på mitt neste spørsmål: Hvem er Lili?

– Ja, det er meg. Og det er veldig rart. Jo eldre jeg blir, jo likere blir jeg foreldrene mine. Du kjenner kanskje også til det der at man har dem med seg. Og så blir man særere og særere. Derfor er det viktig for meg å holde på barnet i meg. Heldigvis har jeg Nils slik at vi kan møtes og leke sammen og forske og bare aldri slutte å være nysgjerrige. Man skal aldri slutte å undre seg og ta innover seg at verden er et magisk sted.

– Plata kommer ut fredag 26. april, hva skjer så?

– Ja, det lurer vi også på, sier Anneli.

– Det blir spennene å se mottakelsen. Vi har noen spillejobber til sommeren, så det blir rett inn i preproduksjon og kjøre på i sosiale medier. Så preproduksjon og markedsføring er vel stikkordene her. Så nå må jeg vel begynne å sminke meg hver gang jeg går utfor dørene. Slikt tenker jeg aldri på ellers. Plutselig er man en brand!

Og så er det en ting både Nils og Anneli er klarer på at de må tåle å høre framover.

– “Å ja, dere har kommet med ny plate? Det visste jeg ikke.“ Haha! Det blir nok mange slike møter!

Radiant Green er ute på de fleste strømmetjenester og som fysisk utgivelse nå.