Foto: Wanda Martin
For English version, go HEREAurora fortsetter å erobre nytt publikum, én låt, ett album og én konsert av gangen. Tidligere i sommer slapp hun sitt seneste album, "What Happened To The Heart?”, til overveldende positive anmeldelser.
«Kan musikk fortsatt endre verden? Aurora går i det minste foran som et sterkt eksempel, med sin egen blendende verden.» skrev NME. VG mente at: «I den grad en bedre verden er mulig, serverer Aurora det hjerteformede lydsporet til den.», og her hos Musikknyheter mente anmelder at «Dronningen regjerer fortsatt i sitt dronningdømme.»
Ikke bare overbeviste Aurora sterkt på plate nok en gang, men hun har også fulgt opp med en triumferende festivalsommer. Med headline–slots på Slottsfjell, Malakoff og Ravnedalen live her i Norge, samt opptredener på selveste Glastonbury, Roskilde, Sziget og Summer Sonic – for å nevne noen få – ser det ut til at det ikke er noe Aurora ikke kan få til.
Vi stiller feil spørsmål
I en verden som slites i stykker av krig, klimakriser, stadig større avstand mellom ekstremt rike - eller forsåvidt bare med trygg nok økonomi - og de ekstremt fattige, er det de små glimtene av lys som får oss til å orke å kjempe videre. For veldig mange er Aurora akkurat en slikt lyskilde, med et brennende ønske om å bringe glede, håp, og opplysning til omgivelsene sine.
Vi tok en prat med artisten noen timer før hun skulle hoppe på et fly til London for nye radio- og TV-opptredener.
– Jeg føler jeg bare plumper ut med album hele tiden, ler en småforkjølet Aurora mens vi rigger oss til på Cesar Bar & Cafe – men jeg klarer ikke å gi meg. Jeg har så mye å si, og det må ut.
"Fembarnsmor" Aurora begynte å skrive "What Happened To The Heart?" rett etter at "The Gods We Can Touch" kom ut, men visste ikke da at det var en helt ny album-baby som hadde begynt å spire.
– Jeg var helt tom [etter "The Gods We Can Touch", red, anm]. Det er en stillhet som var så høy fordi den så voldsomt understreket fraværet av musikk inni meg. Det var stillere enn stillhet, men en rolig stillhet. Jeg hadde ingen behov for å skrive, jeg bare kjente at jeg levde. Men så har jeg lenge vært opprørt over verden og ikke vært villig til å godta at ting bare «må være sånn fordi de er sånn». Det er så mye som ryster meg dypt.
Aurora beskriver seg selv som ganske "lettrystelig". Hun blir fort engasjert og revet med:
– Og så har mine søstre fått barn, og jeg ser på dem og tenker på hvordan verden skal bli. Men jeg føler vi stiller feil spørsmål hele tiden. Vi må begynne å stille de rette spørsmålene.
Det var rundt dette tidspunktet Aurora leste brevet "We are the world", skrevet av urfolksaktivister. I brevet ba de om en revolusjon og et kollektivt svar på global oppvarming. De beskrev jorden som «hjertet som pulserer inni oss». Spørsmålet Aurora, som er veldig opptatt av menneskelighet, medmennekelighet, mellommenneskelighet, og bare mennesket i seg selv, satt igjen med etterpå var: «Hva skjedde med hjertet?»
– Jeg tenkte på historien til hjertet, at det før i tiden ble beskrevet som rommet til emosjonen, intuisjonen, kjærligheten og instinktet, men så kom vitenskapen nærmest som en konkurrent til følelser og spiritualitet, uten at den hadde trengt å være det. Da ble det bestemt at ingen av disse egenskapene hørte hjemme i hjertet, men i hjernen. Og det folk liker med hjernen er jo at den er logisk og analytisk. Så alle de gode og viktige egenskapene ble flyttet til hjernen. Vi styrer verden med det som en gang var egenskaper som hørte til hjertet. Og derfor har jeg ofte lurt på hva som skjedde med hjertet.
Foto: Alyssa Nilsen
"What Happened to the Heart?" er et veldig menneskelig album, av en artist som er veldig opptatt av mennesket og av anatomi. Det er mye hud, hjerne og hjerte på albumet, og mange anatomiske ord, som blod og kropp.– Også handler det mye om kvinnen, forteller hun alvorlig.
– Vi er dessverre ofte offeret. Så når vi snakker om miljøkampen, krig og krisetider er det som regel kvinnen og kvinnehelse som blir skadet aller mest. Det er en hel ekstra kamp for kvinner som kommer i tillegg. Kvinner dør hver dag fordi kvinnehelse ikke blir tatt på alvor. Så det er en viktig del av albumet.
Vi har blitt avhengige av å være komfortable.
Et annet aspekt av albumet, og et tema som opptar Aurora mye, er miljø og vår kontakt med - eller mangel på kontakt med - naturen og spiritualitet.
– Vi har dyttet naturen vekk og angrepet den. Vi har utryddet arter på ett år som brukte mange millioner år på å bli til. Det er mikroplast og miljøgifter overalt. Bare tenk på hvor mye av maten vi spiser som gjør oss syke. Jeg lurer på hva det gjør med oss. Men så klarer vi ikke helt å endre mønsteret heller. Det er for mye i vår natur som liker å være komfortable. Vi har blitt avhengige av å være komfortable.
– Men vi dytter ikke bare bort naturen, fortsetter hun. – Vi dytter bort og angriper hverandre også. Når vi er vitne til folkemord - for det er det eneste riktige ordet å bruke om det - å se noen bruke massemord som en metode for å lage fred… Det er helt vanvittig!
Aurora lener seg engasjert frem over bordet:
– Å undertrykke et folk, og så å nekte å forstå hvorfor de føler de må gjøre opprør og når de reiser seg så bruker du som unnskyldning at du må "forsvare deg" for å ødelegge alle? Det er så utrolig mørkt. Det finnes i så mange forhold, ikke bare i krig. Å skade helt til noen sier nei, og når de sier nei så skader du enda mer for nå har de slått tilbake? Jeg blir livredd av å tenke på at det skal være veien vi går fremover.
– Vi lever i en verden hvor over halvparten av oss ikke har det bra. Det må gå an å kunne finne ut av dette, men det må noe stort til. Det høres drømmetenkende og naivt ut, og mange er redde for spiritualitet og blir litt redde når jeg sier at vi har mistet spirituell kontakt i vårt moderne samfunn, det høres liksom litt mye ut. Men det er sant! Og det sier litt om hvor langt unna spirituell kontakt vi er.
Folk starter krig over spiritualitet også?
– Ja altså, en av de største årsakene til krig er jo religion, nikker Aurora.
– Makt er så mange forskjellige ting. Det er penger, det er fysisk styrke, det er kontroll. Mange mennesker vokser opp og lærer at de kan jukse og manipulere seg til noe, og resten av oss kan ikke fatte at det skal gå an. MEN, det er så mye godt i oss også! Og det er derfor jeg synes det er verdt å i det hele tatt prøve å tune seg inn på alt dette, og skrive om det, og spørre om og tenke på det. For det er så mye i oss som er vakkert.
En uke etter at dette intervjuet ble gjennomført skulle Aurora til Georgia, et land med mye spenning og et folk som prøver å unngå å bli lagt under russisk styre. Kanskje kan artister som Aurora bringe noe som behøves i et land som sårt trenger håp og lys og medmenneskelighet?
– Jeg tror det blir veldig rørende. Jeg føler jeg kan være veldig god i sånne tilfeller. Jeg er jo veldig glad i mennesker, smiler hun og humrer litt:
– Altså, selv om jeg har sittet og snakket om mørke og krig og maktmisbruk, så er jeg veldig glad i mennesker. Jeg ser mennesker stort sett på konserter og jeg tror ikke det er noen steder mennesker er vakrere enn på konsert. De samler seg og inkluderer hverandre, slipper seg løs og blir de de egentlig er og var ment å være. Det er helt fantastisk å se. Og jeg tror folk kan se det i hverandre når de er på konsert. At i vanskelige tider så ser de hvor fine hverandre er. Det oppstår noe magisk på konserter som jeg ikke tror noen helt har klart å finne ut hva er.
– Det er et veldig gammelt ubesvart filosofisk spørsmål: «hvorfor elsker vi musikk?» Det er det mange som har lurt på, men ingen som vet konkret. Det er som å svare på hva kjærlighet er. Det er umulig å si. Musikken har alltid vært der. Alle som er heldige nok til å ha foreldre som er til stede og elsker oss slik vi fortjener har blitt sunget til når vi skal sovne. Vi synger i begravelser. Alle vakre og fine og triste begivenheter har musikk. Vi blir sunget inn i livet, ut av livet og gjennom livet.
Foto: Alyssa Nilsen
Lei av at vi ikke gjør noenting.Men til og med musikken blir påvirket av makt, penger og kontroll. Musikk har blitt storindustri. KI pumper ut sjelløs musikk og absolutt ingen vinner, minst av alt sjelen i musikken. Musikk med dybde, sjel, og sterke budskap er blitt mangelvare.
– Jeg tror mange er redde for å lage politiske sanger nå, forteller Aurora tankefullt, – men jeg tror vi trenger politisk musikk. Når du tenker på mange av de aller største sangene som noensinne er laget, så er det politiske sanger. Men folk er så redde for å mene, redde for å bli stemplet og straffet. Om man tenker på Palestina-katastrofen, så sitter folk som er helt trygge, til og med her i Norge, og sier ingenting. Og jeg kan ikke dømme folk for å være redde og å velge å være stille, jeg forstår det så godt. Og det MÅ være opptil hver enkelt, men denne katastrofen har gjort noe med meg. Jeg har opplevd å bli så oppgitt over at vi ikke engang i krisetider står opp for hverandre fordi det kan skade sjansene våre til å komme på radio. Det er så rar en prioritering. Jeg er lei av at vi ikke gjør noenting.
Men Aurora prøver å lede an. Både igjennom konserter, intervjuer og albumtekster og -temaer setter hun ord og lyd på følelser av maktesløshet, frustrasjon, frykt og, ikke minst, håp. På "What Happened To The Heart?" har hun lekt seg mye med lydbildet for å finne nye måter å uttrykke seg. Spesielt stemmemessig har hun eksperimentert seg frem til helt nye måter å bruke stemmen.
– Jeg har lært at stemmen kan være et skikkelig instrument, du kan gjøre så mange forskjellige ting og være så mange forskjellige personer. Og det er ikke lagt til noen effekter på stemmen på albumet, jeg har bare sunget på forskjellige måter, det har vært så gøy!
– Jeg er veldig opptatt av symbolikk, farger, hvordan ting kan være symbolsk og metaforisk. Alt er veldig gjennomtenkt, det gir meg veldig mye. Så jeg tenkte sånn: «denne type beskjeder må jeg synge med SÅNN stemme for da høres det ut som…»
– Sånn som på "To Be Alright", der synger jeg "you can not make me feel a thing" med mørk stemme og så svarer en lys stemme, og da er det som om de to krangler; hodet og magen eller hjertet. Noen som er uenig med seg selv.
– Det er nok litt teatralsk, humrer hun, – men jeg har lekt veldig mye på dette albumet.
Driter og i regler og spiller på ting hun ikke kan
Aurora bryr seg veldig lite om regler i musikken. Hun lar seg ikke begrense av hva andre har gjort før, av hva folk forventer av henne, av hva hun selv har gjort tidligere, og hva som står i lærebøkene. Musikk og sjangre er til for å leke med, utforske, utfordre, og eksperimentere med.
– Det er viktig for meg å drite i regler. Jeg bryr meg veldig lite om dem fordi… altså, på en måte så kan jeg ikke reglene heller, ler hun. – Jeg kan jo ingenting! Heldigvis, haha. Men jeg vet hva jeg liker selv og det som betyr noe akkurat nå er å tilfredsstille meg selv fordi jeg er veldig vanskelig å tilfredsstille. Og så vet jeg at de som liker min musikk, er enige med min estetikk. Jeg må bare følge meg selv, så gjør jeg oss begge fornøyd. Og så føler jeg at det kler meg veldig godt å være sjangerløs. Jeg har min egen lille verden som jeg trives veldig godt i. Jeg føler meg veldig fri, og tenker veldig lite, det bare er følelser.
Å være sjangerløs kommer også til uttrykk gjennom samarbeid Aurora gjør med andre artister. Nylig var hun feature-artist på en låt med Bring Me The Horizon, og på "What Happened To The Heart?" er Ane Brun gjesteartist. Men hva betyr den typen kulturell exchange for Aurora som artist og menneske?
– For meg er det veldig lekent, forteller hun. – Det er en veldig leken del av det å være artist. Det føles veldig lett og menneskelig. Det er samme prinsipp som det å være uten regler når jeg skaper. Derfor elsker jeg å bare gjøre det som føles rett, selv om det bryter mye med sjangre folk kanskje forventer jeg skal være i. Jeg er sjangerløs og bor i en koffert, ler hun.
– Men jeg vil veldig gjerne gjøre mer metal!! Det føles som familie hver gang jeg møter metal-folk. Da er alt er godt og jordet. Så jeg vil gjerne befinne meg mer i den verdenen.
Da "What Happened To The Heart?" ble sluppet hadde Aurora signering og konsert på Big Dipper i Oslo. Mange timer før dørene åpnet var det allerede lang kø utenfor av folk som hadde reist fra hele verden for å være til stede. På Sentrum Scene-konsertene tidligere i år ble det sagt at det var publikum fra 17 forskjellige nasjoner til stede, noe som i seg selv er ganske utrolig. Mange med samme omsorg, varme, tanker, håp, og drømmer for fremtiden til jorden som Aurora selv.
Å kalle Aurora og hennes fanskare en stille revolusjon er kanskje litt i overkant, men at hun gir håp til mange hundre tusener i en verden som desperat tørster etter godhet er det ikke tvil om. Har hun selv troen på at godheten kan vinne? Finnes det håp? For menneskeheten og menneskesjelen? For hjertet?
– Ja jeg tror det, nikker hun. – For jeg for ser store masser med kjærlighet i øynene sine.
– Vi er i en mørketid nå. Men det er akkurat da vi merker hvor mye et lite lys kan skinne. Til og med på alt rundt seg. Jeg tror vi ønsker å ha det bedre enn vi har det nå. Vi ønsker bedre for de rundt oss enn slik de har det nå. Vi ønsker bedre for våre egne barn, og for barna som ikke er våre. Jeg ser at folk ønsker å føle empati med hverandre, at det er noe i oss som ikke har dødd ut enda.
– Vi må aldri gi opp.
