Her er topp 10:
1. Phoebe Bridgers - Punisher
Punisher innfrir forventningene til de grader. Bridgers, som har vokst opp med platene til artister som Joni Mitchell, Jackson Browne og Elliott Smith, er en ypperlig singer-songwriter som vet hva som skal til for å lage sterke, velklingende og originale låter.
Et album hvor Bridgers har fått god hjelp av sine venninner Lucy Dacus og Julien Baker fra samarbeidsprosjektet boygenius, hvor Conor Oberst er med på to låter og hvor legenden Jim Keltner også bidrar på perkusjon på et par av låtene. Punisher er glitrende og detaljrikt produsert av Bridgers sjøl i samarbeid med Tony Berg og Ethan Gruska. Phoebe Bridgers er bare 25 år, men sannelig har hun ikke begått et mesterverk allerede på soloutgivelse nummer to i karrieren. Anmeldt av Ådne Evjen.
2. Luke Elliot - The Big Wind
På The Big Wind har Luke Elliot latt seg inspirere av store, katastrofale stormer. Han har spesielt latt seg fascinere av Irlands beryktede katastrofale vindstorm i 1839. Stormer kan også oppstå i privatlivet, og da Luke Elliot skrev låtene befant han seg i en malstrøm av hendelser på både personlig og profesjonelt plan. The Big Wind er resultatet av denne stormfulle tiden.
The Big Wind er et nydelig album. Stemmen til Luke Elliot er innmari behagelig å høre på. Han har med seg dyktige musikere som skaper gode arrangementer på låtene. Tekstene er gjennomførte. Det er et skikkelig solid album vi får presentert. Dette er et album man ikke bare kan, men bør lytte på - igjen og igjen. Anmeldelse av Mona Johannessen..
3. Jason Isbell & The 400 Unit - Reunions
Er Jason Isbell i det hele tatt i stand til å lage et dårlig album? Ser man på hva den prisbelønte amerikanske artisten har levert så langt i karrieren, er det mye som tyder på at han ikke er det. Utgivelsene Isbell har gitt ut under eget navn siden han forlot Drive-By Truckers innehar jevnt over et særdeles høyt nivå.
For de som har fulgt Isbells solokarriere er det ikke vanskelig å registrere at han har endra seg i takt med fremgangen. Ikke bare har han hatt blitt en stødigere og ærligere musiker, men han fremstår også som en rausere, åpnere og mer empatisk type. Han utstråler en avslappa holdning til suksessen han har oppnådd, men er samtidig opptatt av å ikke miste det som har gitt ham suksess.
Reunion har ikke i like stor grad de rocka gitardrevne sporene som forgjengeren The Nashville Sound (2017) hadde, deriblant Cumberland Gap og Anxiety, men det er et album som nok engang bekrefter Isbells ferdigheter som sanger og låtskriver. Han klarer å holde kvaliteten oppe, og det er ingenting som tyder på at musikeren ikke har mer inne. Igjen har han maktet å gi oss solide saker. Anmeldelse av Olivar Grandø.
4. Touché Amoré - Lament
Det er fire år siden post-hardcore-bandet Touché Amoré slapp sitt siste studioalbum (med unntak av re-innspillingen av debutalbumet, Dead Horse X, som kom i fjor). Nå er de klare med sin femte fullengder, Lament, en ren godtepose av en plate for musikkhungrige musikkfans i 2020.
Deres forrige album, Stage Four, var en plate som fungerte både som hyllest og som et utløp for sorg for vokalist Jeremy Bolm, som mistet moren sin til kreft to år tidligere. Den var brutalt rå og sår, et regelrett smertebrøl. Nå, fire år senere, forsøker han gjennom albumet Lament å se fremover, å finne håp og lys mellom alle lagene av sorg som fortsatt i aller høyeste grad er til stede. Det som begynte som en kjærlighetserklæring til forloveden ble noe veldig mye større og mer omfattende; et rop om fremtid, takknemlighet og trass.
Det finnes øyeblikk som ligger nærmere pop enn det man er vant til fra denne kanten, som på Limelight hvor bandet har fått tekst- og vokalhjelp fra Andy Hull, kjent fra Manchester Orchestra. Dette tilfører låta en nesten overraskende fin ekstra dimensjon og en flott kontrast til Bolms raspende growl. En annen låt som skiller seg ut er A Broadcast; det nærmeste man kommer en ballade i Touché Amoré-land. Her får man overraskende nok servert pedal steelgitar og vokal som nærmer seg slam-poetry mer enn post-hardcorevokal. Anmeldelse av Alyssa Nilsen.
5. IDLES - Ultra Mono
Idles tredje album Ultra Moon er spilt inn i Paris og produsert av Nick Launay (Nick Cave, Yeah Yeah Yeahs, Arcade Fire) og Adam 'Atom' Greenspan (Anna Calvi, Cut Copy). Ultra Mono ble lydmessig konstruert for å fange følelsen av en hip-hop plate. Gjennom alle de tolv brutalt relevante sporene om aktiv tilstedeværelse, inkludering, klasse, kjønnsulikhet, nasjonalisme, fellesskap og giftig maskulinitet som stadig er til stede. Bandet har også fått med gjestevokal fra Jehnny Beth (Savages), og selveste Warren Ellis fra Nick Cave and the Bad Seeds, David Yow og Jamie Cullum.
6. Porridge Radio - Every Bad
— Porridge Radio er det beste bandet i verden. Påstanden kommer fra bandets egen låtskriver og frontfigur, Dana Margolin. Hun drar kanskje på litt (enn så lenge), men at årets album, «Every Bad», er en innertier er det lite tvil. Toppkarakter fra NME og 8.4 fra Pitchfork. Musikken som Klassekampen ganske tilfredsstillende beskrev som «grøtrock», beskrives gjerne som slacker/indie rock eller post-punk, og sammenlignes hyppig med PJ Harvey. Tidligere i år spilte bandet på by:Larm og i april 2021 kommer de tilbake for å spille på Ingensteds i Oslo.
7. Pearl Jam - Gigaton
Det er nok mange som vil rynke på nesa over et nytt Pearl Jam-album. Som vil tenke at bandet ikke har gjort noe interessant siden de regjerte grønsjscenen for cirka tretti år siden. Mens andre igjen, som aldri har hatt noe forhold til verken Pearl Jam eller grønsjen, vil være likegyldige til at Seattle-bandet nå slipper ny musikk. Det er helt fair, det. Men uavhengig av om Pearl Jam engasjerer eller ikke, så er det verdt å ta en lytt på Gigaton. Det er rett og slett kruttsterkt det bandet leverer på sitt ellevte studioalbum og det første siden Lightning Bolt i 2013.
Gigaton er et av Pearl Jams beste album så langt i karrieren, med en politisk slagside som, til tross for dårlige utsikter, tror at en bedre og mer rettferdig verden er mulig. Albumet kan være en situasjonsbeskrivelse, men det kan også formidle at kampen mot det som infiserer, om det er ubrukelige politikere, et korrupt system eller et dødelig virus, må holde stand. I dette terrenget står Vedder og co fram som tillitsfulle ledsagere. Anmeldelse av Olivar Grandø.
8. Dogleg - Melee
Melee er debutalbumet til det amerikanske post-hardcore-bandet Dogleg. Albumet ble gitt ut 13. mars 2020 gjennom Triple Crown Records. To singler ble gitt ut før albumets utgivelse: "Fox" i slutten av 2019, og "Kawasaki Backflip" i begynnelsen av 2020. Albumet ble møtt med kritikerrost, med kritikere som hyllet albumets ambisiøse lyd, energi og kulturelle relevans.
Bandet ble dannet i Detroit, Michigan i 2015. Bandet blir frontet av Alex Stoitsiadis som hovedvokalist og rytmegitarist, med Chase Macinski på bass, Parker Grissom på gitar, og Jacob Hanlon på trommer.
9. The Nude Party - Midnight Manor
Kollektivet The Nude Party fra Boone i North Carolina ble en hit med sin selvtitulerte debutplate i 2018, og særlig singelen Chevrolet Van. I år er de ute med oppfølgeren, Midnight Manor, og fortsetter å begeistre.
The Nude Party mikser også denne gangen sammen ulike uttrykk, blant anna rock´n roll, boogie, blues og country, og her lånes velvillig fra forbilder og inspirasjonskilder. Det hamrende pianoriffet i åpninga Lonely Heather gir for eksempel en lett The Faces-assosiasjon før låta rocker avgårde i hektiske to minutter, og bassen i starten av Pardon Me, Satan har åpenbart likhetstrekk med bassgangen i John Lennons The Ballad Of John And Yoko.
The Nude Party er et band det er lett å like der de gir inntrykk av spontanitet, improvisasjon og en upretensiøs holdning. Låtene og måten de fremføres på har en en slags feelgood-virkning på lytteren. Med Midnight Manor viser imidlertid bandet at de er noe mer enn et partyband, og at låtene innehar kvaliteter utover å fungere som sanger i festlig lag. Anmeldelse av Olivar Grandø.
10. Fleet Foxes - Shore
Seattle-bandet Fleet Foxes overrasket mange da de omtrent ut av det blå annonserte at de skulle slippe nytt album. Nå er Shore her, og vi kan med en gang slå fast at frontfigur Robin Pecknold har landet et godt album. For det er bare Pecknold av Fleet Foxes-bandmedlemmene som bidrar på Shore. Dette skyldes til en viss grad den vanskelige korona-situasjonen, og Pecknold har lovet å komme tilbake med nytt materiale i 2021 der hele bandet er med. Han har ellers fått hjelp av bl.a. Kevin Morby og et par fra Grizzly Bear på plata som er delvis innspilt i karantenetiden.
Albumet lander fint med tittellåten. Det starter pianobasert og utvikler seg med jazztromming og blåsere utover låten. Robin Pecknold anser stranden eller kystlinjen for å være en god metafor for det trygge og hjemlige. Det er sånn det nye albumet til Fleet Foxes fremstår også: Det er kjent, det er trygt, og Robert Pecknold og medhjelperne hans har landet albumet på en stødig og god måte. Anmeldelse av Ådne Evjen.
Listen er stem frem av Musikknyheter.no sine skribenter. Disse har stemt i år:
Ragnhild Severeide
Ådne Evjen
Gjermund Stensrud
Alyssa Nilsen
Øystein Bagle-Tennebø
Simen Røste
Jon Vidar Bergan
Robin Olsen
Olivar Grandø
Per Arne Larsen
Lars-Ove Håhjem
Henrik Årby
Therese Wangberg
Hogne Bø Pettersen
Charlotte Sissener
Tidligere vinnere:
2006: Bob Dylan - Modern Times
2007: Arcade Fire - Neon Bible
2008: Fleet Foxes - Fleet Foxes
2009: Girls - Album
2010: Arcade Fire - The Suburbs
2011: PJ Harvey - Let England Shake
2012: Tame Impala - Lonerism
2013: Arctic Monkeys - AM
2014: The War on Drugs - Lost in the Dream
2015: Father John Misty - I Love You, Honeybear
2016: Nick Cave & The Bad Seeds - Skeleton Tree
2017: The War On Drugs - A Deeper Understanding
2018: Ghost - Prequelle
2019: Nick Cave & The Bad Seeds - Ghosteen