Wow.

Det er faktisk første tanke som slår meg her man nærmest blir slått i bakken av måten dette albumet smeller avgårde med åpningslåta Death Wish. En låt selveste Jack White allerede har rukket å covre. Jason Isbell og hans faste backingband The 400 Unit er på jobb, ikke la det være noen tvil om det. Hakesleppet slipper litt taket på låt nummer to, men ikke følelsen av at dette virkelig er saker. Skikkelige saker.

Før kalte man det gjerne heartland-rock, jeg synes betegnelsen widescreen-rock kanskje treffer enda bedre. At Isbell er en låtskriver av rang har det aldri vært noen tvil om. Han har noen av de beste låtene jeg vet om på samvittigheten, men det var sammen med Drive-By Truckers eller helt på egenhånd på Southeastern. Sammen med sitt 400 Unit synes jeg aldri han har truffet helt. Til nå riktig nok.



Isbell er en mann av de amerikanske sørstatene. Born and raised, som de sier. Det høres i dialekten, det høres i de musikalske inspirasjonene – men han er en sørstatsmann som ønsker å lære fra fortiden og skape et nytt amerikansk sør. Det høres i tekstene. For oss her i Norge føles det kanskje naturlig, men i det amerikanske sør kan det være radikalt å synge om saker som abort og at alle er like mye verdt. Isbell synger like naturlig om personlige saker som depresjon og avhengighet som masseskytinger. Som hans gamle bandkamerat Patterson Hood i Drive-By Truckers sa, det personlige er politisk og politikk er personlig.

The 400 Unit må være et av de tighteste bandene der ute, og tanken slo meg at Jason Isbell er for dagens generasjon av 40-åringer det Mark Knopfler og Dire Straits var for åttitallets 40-åringer. Det mener jeg for all del i positiv forstand. Det er helt klart noen Mark Knopfler-vibber ute og går her. For å lure inn noen under 40 så kan vi gjerne kalle det War on Drugs-vibber altså. Det meste gjøres riktig og fy fasan som gutten kan å spille gitar. Jeg kan ikke annet enn å glise bredt når Allman Brothers gitarparafraseringene kommer på løpende bånd i This Ain’t It.

Riktignok er vi for det meste i et mid-tempo kjør, men så er det der og på balladene Isbell er på sitt beste. Jeg for min del er veldig glad for at ”tøffe-seg”-rocken han til tider har tydd til med 400 Unit her er helt radert vekk. Kanskje er det selvtilliten som fullt ut er på plass igjen. Isbell har produsert selv for første gang på lenge, og produksjonen låter som en million dollars.

Weathervanes er Isbells beste siden Southeastern. Kanskje til og med totalt sett et enda bedre album, selv om det mangler en klassiker av en låt som Cover Me Up, Danko and Manuel eller Outfit.