Det er nok mange som vil rynke på nesa over et nytt Pearl Jam-album. Som vil tenke at bandet ikke har gjort noe interessant siden de regjerte grønsjscenen for cirka tretti år siden. Mens andre igjen, som aldri har hatt noe forhold til verken Pearl Jam eller grønsjen, vil være likegyldige til at Seattle-bandet nå slipper ny musikk. Det er helt fair, det. Men uavhengig av om Pearl Jam engasjerer eller ikke, så er det verdt å ta en lytt på Gigaton. Det er rett og slett kruttsterkt det bandet leverer på sitt ellevte studioalbum og det første siden Lightning Bolt i 2013.

Pearl Jam lager ikke de samme platene i voksen alder som de gjorde som unge musikere på første halvdel av 90-tallet. Og det er heller ikke nødvendig for at de skal ha noe å melde. Tiden går, vi blir eldre, vi tilegner oss livserfaringer, vi er i bevegelse og i forandring. For musikere er det naturlig at det gjenspeiler seg i musikken de utvikler. I takt med alderen mister man sikkert noe på veien, kanskje en råskap og naivitet, men man skaffer seg også et bedre empirisk grunnlag som man kan utnytte som låtskriver. Pearl Jam har en litt ujevn diskografi - fra klassikere til helt ordinære utgivelser - men på Gigaton utvider bandet horisonten og presenterer en tydeligere bredde i låtmaterialet enn de har gjort før. Albumet har en kraft og en energi i seg som i større grad preger hele utgivelsen enn tilfellet har vært på mange andre av bandets album.

Gigaton er produsert av bandet selv og Josh Evans, som ble hentet inn til fordel for mangeårige samarbeidspartner, Brendan O´Brian. Evans har jobba med Soundgarden og avdøde Chris Cornell og lenge vært en del av kretsen rundt Pearl Jam. Han produserte blant annet Can´t Deny Me som i 2018 ble sluppet som singel via strømming, men utelatt fra Gigaton, og han har vært med på soloprosjekter til bassist Jeff Ament og gitarist Mike McCready. Evans bidrar til å forene det gjenkjennelige Pearl Jam med en frisk og overraskende side.

Her finnes de resolutte og gitardrevne rockelåtene, som for eksempel Who Ever Said og Never Destination, og i akustiske Comes Then Goes og Retrograde viser Pearl Jam at de fortsatt har det i seg å lage ballader. Samtidig er det befriende å høre den melodiøse teften i Superblood Wolfmoon og det postpunk/disco-aktige i førstesingelen, Dance Of The Clairvoyants, hvor bandet virkelig utfordrer både seg selv og lytterne.

Albumtittelen anlegger en antydning om at verden er i ferd med å rakne, at vi sitter på en tikkende bombe. Omslagsbildet av smeltevann fra Nordaustlandet på Svalbard, fotografert av canadieren Paul Nicklen, illustrerer faresignalene. På den annen side ligger det en formaning om samhold og fremtidstro her, og et håp om at vi ikke må la motløsheten få overtaket. Pearl Jam har gjennom hele karrieren vært et politisk aktivt band, men på Gigaton er de mer direkte og presise i sine kommentarer av samtida. Det handler i stor grad om kritikk av politisk lederskap, eller mangelen på sådan, om undertrykkelse, flyktningkrise og global oppvarming. Noe står på spill og bandet skjuler ikke sin aversjon mot Trump, som for eksempel i Quick Escape:

Crossed the border to Morocco
Kashmir then Marrakech
The lengths we had to go to then
To find a place Trump hadn't fucked up yet

Og de timer skremmende godt, sett i lys av koronasituasjonen, med den solidariske oppfordringa i Seven O´Clock:

Moved on from my despondency and left it in the bed
Do I leave it there still sleeping or maybe kill it better yet?
For this is no time for depression or self-indulgent hesitance
This fucked up situation calls for all hands, hands on deck

Pearl Jam hadde neppe sett for seg at albumet, som ble lansert i slutten av mars, skulle passe så treffende inn i et narrativ som angår hele verden samtidig. Det gir en ekstra dimensjon å lytte til de tolv sporene på Gigaton nå. Det er tidvis mørkt og foruroligende, men også oppløftende og opplysende. Holdningen som vokalist Eddie Vedder og de øvrige medlemmene la til grunn for musikken og livsstilen som unge, sitter fortsatt i som voksne på vei mot 60. Opprøret er ikke over, men perspektivet er kanskje videre. Vedders uttrykksform og tekstlinjer har ikke blitt mildere med åra - han er ennå hissig og langt fra fornøyd med tingenes tilstand - men han er også visere og på mange måter modigere.

Gigaton er et av Pearl Jams beste album så langt i karrieren, med en politisk slagside som, til tross for dårlige utsikter, tror at en bedre og mer rettferdig verden er mulig. Albumet kan være en situasjonsbeskrivelse, men det kan også formidle at kampen mot det som infiserer, om det er ubrukelige politikere, et korrupt system eller et dødelig virus, må holde stand. I dette terrenget står Vedder og co fram som tillitsfulle ledsagere.