Det er et og et halvt år siden jeg satt og snakket med Luke Elliot backstage etter en ren solokonsert i Bodø og han sa at hans tredje langspiller var like rundt hjørnet. Men som det ofte er i musikkbransjen tok ting lenger tid enn beregnet.

Noe av årsaken har Luke vært veldig åpen om i et stort intervju i Magasinet i vår: Skilsmisse, familiebrudd, narkotika, fyll og tunge stunder i studio, hvor han ifølge seg selv har diktatoriske tendenser.

Akkurat det siste kan han godt bare fortsette med når resultatet blir så bra som på Let’em All Talk. Tittelsporet drar deg rett inn i Lukes mørke verden.
    Nothing seems to matter the more that I consider
    I watch daytime TV with my dog in bed
Det bare oser Madrugada av dette sporet, og Sivert Høyem gjestet jo på forrige album, i tillegg til at Luke har vært oppvarmer på Høyems soloturneer. Men i stedet for Høyems dype bassrungende stemme får vi Lukes skjelvlende og såre synging. Og når det hele bygger seg opp på slutten med koring og en aldeles nydelig melodi ser det ståpels!

What it is er mye mer lystig, og var et naturlig singlevalg, i hvert fall om man vil invitere til radiospilling. Det er den mest kommersielle låten, og er en aldeles nydelig kjærlighetsballade. Men samtidig bryter det litt med demonene som Elliot ellers skal ha ut av systemet sitt på dette albumet.



Og da passer det at han kommer med sin versjon av klassikeren I Who Have Nothing, som en rekke artister har hatt en hit med. Både Ben E. King, Joe Sentieri, Shirley Bassey og Tom Jones. Det var selskapet som publiserer Lukes musikk som sa de syntes han burde gjøre sin versjon, og noen AR-folk der må ha peiling. For dette er som Luke skulle ha skrevet den selv. Han gjorde vokalen i én tagning, og hele låten ble spilt inn på en dag, med strykere og all tingen.

It Won’t Hurt Soon (But it sure Hurts Now) hopper lekende lett mellom pop og country, med deilig steelgitar i som bakteppe.
    The baby finally fell asleep, and then came the shot
    Sobered me up like good cocaine, an explosion of the heart
    Bill is in the living room, a smoking gun in his hand
    Joan with blood running down her face, her eyes popped open, but she’s still breathing, man
    The cops swarm the room, and it´s hands where we can see them
Dette er fra tredje single fra albumet, Wilhelm Tell, hvor ingenting legges imellom når Luke går totalt Tom Waits på oss, både i instrumentering og synging. Det er et herlig driv med blåsere og en basslinje som er skikkelig heftig. Og mot slutten skriker Luke ut ordene, mens kordamene forsøker å holde tritt i bakgrunnen. Hoi, som det går!



Når Close With You starter med en repeterende synth-linje som loopes og skaper en tilnærmet ambient stemning slår det meg hvor variert albumet er. Luke har utviklet seg enormt og selv om det på det personlige plan har vært en nedtur for ham er det liten tvil om at han aldri har vært bedre, kunstnerisk.

Det daler litt på de to siste låtene som er fine nok, men jeg synes det blir litt stillestående, nydelige strykere til tross. Men det fungerer likevel, og det klarer ikke å dra ned helhetsinntrykket altfor mye.

Jeg gleder meg for eksempel å gå på konsert for å få høre Bad Weather, som er som The War On Drugs (bandet) på sitt beste, med en rytme som bare befaler deg om å løfte hendene i været og brøle med når Luke skriker ut refrenget: God has a plan! Selv en hedning som meg kan begynne å tro på det etter denne platen, Luke!