Er Jason Isbell i det hele tatt i stand til å lage et dårlig album? Ser man på hva den prisbelønte amerikanske artisten har levert så langt i karrieren, er det mye som tyder på at han ikke er det. Utgivelsene Isbell har gitt ut under eget navn siden han forlot Drive-By Truckers innehar jevnt over et særdeles høyt nivå.

The stage belongs to you
And you feel like a star
And you can bark and snap like a dog at the man who just tuned your guitar

Tekstlinjene ovenfor er fra den ypperlige førstesingelen Be Afraid. Her er det rockestjerna som løfter på sløret. Ved første øyekast kan det virke som enkle setninger som beskriver en nokså banal hendelse, men bak ordene og mellom linjene er det kanskje noe mer. En som ser seg i bakspeilet og skimter en artist og person han ikke ønsker å være. Erkjennelsen av en utfordrende fortid, blant anna med store rusproblemer, og en hovedperson som bjeffer til omgivelsene, som finner feil hos andre, ikke hos seg selv.

For de som har fulgt Isbells solokarriere er det ikke vanskelig å registrere at han har endra seg i takt med fremgangen. Ikke bare har han hatt blitt en stødigere og ærligere musiker, men han fremstår også som en rausere, åpnere og mer empatisk type. Han utstråler en avslappa holdning til suksessen han har oppnådd, men er samtidig opptatt av å ikke miste det som har gitt ham suksess. På hans syvende album, Reunions, med The 400 Unit som backing band og Dave Cobb som produsent, skuer Isbell bakover mens han holder blikket i ro her og nå, og myser framover mot det som måtte ligge foran.

Tematisk dreier de ti sporene på denne utgivelsen seg om relasjoner. Ikke bare om tosomheten med partneren, men også om nærheten til sfæren rundt, til barn, foreldre, venner osv. Og dessuten: Jeg-et, selve utgangspunktet for Isbells observasjoner av folk og samfunn han er en del av. Med dybde og relevans synger Isbell personlig om tilbakeblikk, statusrapport og fremtidsvisjoner. Alt mesterlig backet opp av sine bandkolleger. Isbell har en stor og vakker stemme, han synger med timing og sammen med Uniten lager han stemningsfull musikk som utfyller vokalen og det tekstlige innholdet.

Sangene på Reunions overrasker ikke i nevneverdig grad, men de gir likevel en god lytteropplevelse. Isbell har mye på hjertet og en egen evne til å virke troverdig i sine fremførelser. En trøblete fortid blir synlig allerede i åpningssporet:

What’ve I done to help?
What’ve I done to help?
Somebody save me
What’ve I done to help?
What’ve I done to help but not myself?

See I’ve made mistakes that I can’t erase
Some of the love I’ve lost will not come back to me
I broke my word, I lied on a Bible just to feel a little free

Fra starten av hører vi altså en angrende synder. Kortene er lagt på bordet, la oss nå fortsette. Og Isbell og co opprettholder følelsen fra den gode starten utover albumet. Vi får en fin blanding av akustiske og elektriske låter, der noen er mer nedpå, mens andre er mer pågående. Det er nydelig i Dreamsicle og Only Children, og tøft i Running With Our Eyes Closed og It Gets Easier. Isbell behersker begger varianter og veksler utmerket mellom å være sår og tapper.

Selv sier han i presseskrivet: A lot of these songs and the overall concept of this album is how do I progress as an artist and a human being and still keep that same hunger that I had when I wasn't quite so far along in either respect. Reunion har ikke i like stor grad de rocka gitardrevne sporene som forgjengeren The Nashville Sound (2017) hadde, deriblant Cumberland Gap og Anxiety, men det er et album som nok engang bekrefter Isbells ferdigheter som sanger og låtskriver. Han klarer å holde kvaliteten oppe, og det er ingenting som tyder på at musikeren ikke har mer inne. Igjen har han maktet å gi oss solide saker.



Jason Isbells hjemmeside her