Pstereo kan i dag bekrefte at den eminente Nottingham-duoen Sleaford Mods kommer til neste år festival.

Les vår intervju med Jason Williamson fra Sleaford Mods

Forfatter Peder Samdal snakker om Sleaford Mods denne episoden av Fotnote

Pstereo har hyret inn selvutnevnt superfan Jonas Skybakmoen (Johndoe) som gjesteskribent for å forklare hvorfor dette ligger an til å bli årets konsert i Midt-Norge:

Sleaford Mods: Det aller beste drittbandet.

«Det er komedie, det er utilstrekkelig, det er uvitende, og fremfor alt, så er det dritt». Med denne setningen slapp duoen Sleaford Mods plata «English tapas» for noen år siden. Engelsk tapas? Jo, en pubeier hadde reklamert for dette: Et halvt scotch egg, en kopp med potetchips, en sylteagurk og en liten svinepai.

Den vassne blandingen av kjøtt og frityr, servert som om den var ekvivalenten til spanjolenes elegante småretter, ble et bilde på britenes mentale tilstand i perioden etter brexit-valget: Her får vi det til alene! Dette er like bra! England er stort! Men fremfor alt, innvendte Sleaford Mods, så er det dritt.

Hvem er Sleaford Mods? I motsetning til brexit, en usannsynlig suksess: To karer på rundt 50 år fra Nottingham, som i 2019 spilte for et utsolgt Hammersmith Apollo i hovedstaden London. Aldri har baren solgt så mye øl, aldri har ølmagene struttet med samme stolthet. Og aldri hadde noen trodd at dette kunne skje.

I årevis forsøkte vokalist Jason Williamson å gjøre karriere som gitarist og låtskriver i den gullforgylte, britiske musikkbransjen. Til slutt ga han opp og begynte med rasende tirader om å søke jobb (men ende opp som hjemmerunker), lukta av piss på puben og at alle er «a bunch of cunts» uansett.

Andrew Fearn hadde spilt i et punkband som aldri fikk det til – i et anfall av kreativitet begynt han å klippe demoinnspillingene i småbiter og lime dem sammen igjen. Og når Sleaford Mods i dag kan skrive «utsolgt» på konsertplakatene i hjem- og utland, er det alltid Fearn som tasser inn på scenen først.



Der balanserer han PC-en sin på toppen av to tomme ølkasser, nipper til en Stella og trykker «play». Så kommer Willamson, som prater mer enn han synger, roper mer enn han rapper.

De intense bevegelsene hans, den tidvis latterfremkallende dansen og de tvangsaktige ticsene – i en periode klødde han seg så ofte bak øret at det lignet en scene fra «Gjøkeredet» – går sammen med den monotone musikken opp i en høyere enhet som bare kan beskrives som stor kunst.

Eller den absolutte dritt.

Men det er dette du skjønner når de halvgamle karene går på scenen, der de gjenoppfinner punken med sin simple og nesten dumme fremtoning: Det er alt annet som er dritt. Det er den elendige regjeringas kutt i hjelpa til dem som trenger det mest. Det er de langhårede rockerne som drømmer om 70-tallet og spiller blues på fuzzgitar. Det er det forbanna været, for det regner da hele tida?

Jeg tror Sleaford Mods vil passe ganske bra i Trondheim.

(Pressemelding skrevet av Jonas Skybakmoen