Det har gått noen år siden bandet fra Brooklyn, New York, kom ut med deres første album. Ting har forandret seg siden Time Capsules II fra 2012, både på godt og vondt, men Oberhofer klarer fortsatt å levere deilig indierock.

De siste årene har bandet jobbet i studio med diverse produsenter, blant annet Phil Ek (Band of Horses, Fleet Foxes) hvor de til slutt endte opp med å måtte velge 12 låter blant deres 106 demoer. Gutta har reist Amerika rundt og besøkt alt fra store byer som Los Angeles og New York, til Brad's egen hjemby, Tacoma.

Albumet åpner så fint med et intenst, men samtidig behagelig, spor på 1:08. Chronovision er kort, men det er absolutt lang nok, for lite vet vi da at det bare en roligere versjon av spor nummer 2, Nevena. Måten de to sporene glir inn i hverandre gir meg wow-faktoren og jeg føler at standarden for plata er satt.

Og den gode følelsen fortsetter når man hører videre på de sterkeste låtene som Together/Never, Memory Remains, Someone Take Me Home og White Horse, Black River. Det kan noen ganger bli for lett å falle ut av det når man hører plata fra start til slutt da de svakeste sporene av plata havner på siste halvdel. Sea Of Air, Me 4 Me og Sun Halo er gode sanger, men det blir litt for mye kjedelig på kort tid. Hvert enkelt spor er bra i seg selv, men man savner noe av den friskheten og variasjonen som debutplata hadde. Man kan jo lure på hvordan plata hadde blitt om de hadde valgt 12 andre låter, men likevel, sånn Oberhofer leverte plata nå idag kan man ikke klage. Fansen ble nok ikke så skuffa.

Oberhofer er et band det blir spennende å følge med på i fremtiden, og det hadde absolutt ikke gjort noe om flere nordmenn fikk øynene opp for disse gutta.