For meg så har Seigmen nærmest vært hellig helt siden en vikarlærer tok med seg platen Total i en musikktime på ungdomsskolen for over 30 år siden. Jeg husker at jeg kjøpte platen selv senere samme dag, og siden da har Seigmen vært mine absolutte favoritter. Fikk raskt fylt opp med både Ameneon og Pluto før 30-års jubilanten Metropolis kom ut 23. oktober 1995 (merk deg datoen), og jeg har fulgt bandet tett siden den tiden. Jeg fikk med meg opptil flere avskjeder opp igjennom tiden (Rockefeller -99, Dødens Dal -05, Steinker -06, Operaen -08) og hadde på den tiden ikke tro på at ny musikk skulle komme fra heltene.

Fantastisk var det da Enola kom ut i 2015, og enda bedre nå, da først Resonans kom ut i fjor og Dissonans kom ut for 23. oktober, på dagen 30 år siden bandet store gjennombrudd (Metropolis) kom ut. To plater på to år, og ny plate – del tre av en triologi – er ventet allerede neste år.

Der fjorårets utgivelse var tidvis grandios og med låter som trakk ut, så er årets Dissonans mye mer rett på sak og litt mindre pompøs og den er 10-11 minutter kortere enn forrige plate, selv om det er like mange låter på begge to. I forkant av utgivelsen ble det sagt at Seigmen på denne platen har gått litt tilbake til starten av karrieren og det er litt sannhet i det. For bandet har her et mer punket/rocket uttrykk på flere av låtene sine her enn dem har hatt på lenge og har nærmest satt inn et ekstra gir. Ikke hele tiden, men ofte nok til å føle energien komme ut.

Platen starter med fjorårets fantastiske singel, (Dyret) 23 Bud, en seig låt som bygger seg oppover i kjent Seigmen-stil og som er naturlig start for Dissonans med tanke på at låten kom ut allerede i fjor. Deretter settes tempo og energi opp, med andrelåten Schizopen, før den skrus opp enda ett hakk med Disiplin. Låten kom ut som singel i vår og har alle muligheter for å bli en like stor live-favoritt som blant annet Berlin fra fjorårets Resonans. Her er det nemlig fullt trøkk låten gjennom og med et allsangvennlig refreng som bør glede enhver som er glad i de virkelig gode, tradisjonelle låtene.

På Rosemalt roer Seigmen ned tempoet igjen. Med en repeterende tromme-sound og vakker melodi leverer vokalist Alex skjørhet i stemmen som gjør denne låten til en liten perle på platen. Deretter fortsetter det over i tittellåten Dissonans, som er mer punkete og har nærmest et litt skittent uttrykk, i en positiv måte. Det er deilig, rett-frem rock og som ved låtens slutt glir over i balladen Så Nært.



Påfugl & Psykopat er nok en energibombe fra Seigmen av den typen man knapt har hørt fra bandet sitt deres første utgivelser, og det er godt å høre at dem tør å trøkke til igjen. Med både UVF og For Min Skyld går Seigmen tilbake til en mer dempet fremtoning, der det går litt sakte fremover og som gir litt vibber til låter som Sort Tulipan og Nephilia fra Total. Avslutningslåten Ave er det nærmeste bandet viser pompøsitet på denne platen, selv om den er like mye en rocka sak hvor trommeslager Noralf får skinne låten gjennom.

Dissonans viser at Seigmen er like vitale og viktige nå i dag, som dem var for 30 år siden da det kommersielle gjennombruddet kom med Metropolis, og det fantes ingen bedre måte å gjøre det på enn å gi ut denne platen på 30-års dagen for dette. Seigmen leverer igjen, og fortsatt har vi mer i vente. Avslutningen Substans er planlagt for utgivelse neste år!