Wild Nothing, soloprosjektet til amerikanske Jack Tatum, sine to første plater fikk mye oppmerksomhet på verdens musikkblogger og fikk gode kritikker for sin versjon av indie-pop. Gemini fra 2010 inneholdt svevende melodier over lo-fi gitarer, og traff tidsånden perfekt. I 2012 trådde han ut av soverommet og inn i studio, med en mer eterisk atmosfære og rikt lydbilde som resultat. Nocturne var ingen perfekt plate, men høydepunkter som tittellåten og Only Heather viste hvor dyktig Tatum er på melodier og arrangementer.

Wild Nothing lener seg også denne gange kraftig mot 80-tallet, men Life of Pause har også sett til 70-tallet for inspirasjon. Det er selvsagt en oppdatert versjon vi får servert, ikke helt ulikt hva Daft Punk brukte på de mest poppa låtene på Random Access Memories, men elementer av grupper som Steve Miller Band og Supertramp dukker jevnlig opp her. Dette føles som en naturlig retning for prosjektet å gå i, og kombinert med en stadig mer luksuriøs produksjon skulle man tro at dette ble en meget vellykket plate. Dessverre svarer den bare delvis til forventningene da platen av og til føles nærmest planlagt og kalkulert.

Åpningssporet Reichpop er et godt eksempel på dette; ment som en storslagen start på platen, spekket med marimba og en kunstnerrefererende tittel, gjør den veldig lite ut av seg fra den kommer skikkelig i gang til den stopper brått rundt fem-minuttersmerket. To Know You markerer seg først og fremst fordi det er en direkte omskriving av Talk Talks It’s My Life, uten at den føles like tidløs av den grunn, men sporet reddes likevel av et fengende riff som dras ut til en forlenget avslutning som funker overraskende bra. Mot slutten av Life of Pause blir det derimot langtekkelig til det uutholdelige med burde-vært-b-side-sporet Whenever I.

Nå fantes det svake spor på forrige skive også, særlig mot slutten av platen, som gjorde at den føltes litt baktung. Denne gangen virker det som om Wild Nothing har bestemt seg for å fordele høydepunktene jevnt over, noe som også gjør lytteropplevelsen mer variert. Tittelsporet er uten tvil et av disse, en vaskekte perle som kanskje er den beste, rene poplåten Tatum har lagt, kanskje med andresporet Lady Blue like bak. Inspirasjonskildene fanges godt på A Woman’s Wisdom hvor Electric Light Orchestra kunne stått for refrenget, mens TV Queen trolig vil bli spilt på Wild Nothings konserter i mange år framover. Når Tatum treffer som han gjør på disse sporene, føles Life of Pause full av overskudd og at den oppnår akkurat hva den ønsker.

Det er tydeligvis blitt lagt mye tid og krefter i dette albumet, både i produksjon og låtskriving, men dessverre mister den personlighet og karisma, kanskje nettopp fordi den føles så planlagt. Dermed er det tvilsomt at Life of Pause er en plate vi kommer til å snakke om særlig lenge. Det betyr derimot ikke at den er dårlig, og Tatum viser at han er en svært kapabel låtskriver. De beste låtene her er blant hans aller beste, og det er grunn nok i seg selv til å gi den en lytt.