Foto: Jørn Veberg

The Dogs er ute med bandets niende album «Post Mortem Portraits of Loneliness». Det nye albumet ble som vanlig gitt ut den første mandagen i det nye året. Pandemien gjorde Kristopher Schau og resten av bandet måtte spille inn skiva i øvingslokalet.

Les vår anmeldelse: En festinvitasjon med suspekte gjester.



I forbindelse med albumslippet ba vi Kristopher om å sette opp en valgfri topp 5-liste. Og FOR en nydelig liste The Dogs-sjefen byr på! Vi takker og bukker for årets beste musikktips så langt!

Topp fem tekstlinjer fra skiva «Brave Faces Everyone» av Spanish Love Songs


- Den beste skiva jeg har hørt på mange, mange år. Takk til Odin som tipsa meg om den. Dritbra låter, dritbra produksjon, men først og fremst den aller, aller beste klaginga jeg har hørt på sikkert et tiår. Fy faen, de er gode på sutring. Det er lett å sutre i musikk altså, men å gjøre det med klasse er en kunstform og disse er best i klassen.

5. - Tittelen. Altså, «Brave faces everyone» er så nydelig formulert det at jeg nesten ikke orker å forholde meg til det. Å late som man har det bra når man har det rævva er jo det verste man kan føle på og her får de formulert det på lekreste vis. Terningkast 6.

4. “And I'll die here in the Midwest. Why can't I live with that?”

- En linje som går rett over i det beste refrenget NÅNNSINN! "It won't be this bleak forever» der koret svarer «Yeah right». Hoho, det er så fint løst. Terningkast 6.



3. - Når en hel plate KUN er klaging, så er det viktig at ikke alt er ulla inn i smarthet også. Noen pakker kan komme ferdig åpna. Som denne:

“The memorial wasn't bad. Some people tried to understand. Thought you were complaining. But we weren't listening.”

- Er jo ordet “we” i siste setninga der som er hele cluet. Viktig å ta på seg all skyld sjøl når man skal klage. Terrningkast 6.

2. “It gets harder, doesn't it?”

- Haha, hør på det a’! Det er hele refrenget på den ene låta. De vil bare ha en bekreftelse på at ting blir verre og verre for oss alle. Skrek av glede da jeg hørte den linja for første gang. Bare 5 ord, og det er mer enn nok. Terningkast 6.



1. Når låta heter «Optimism (as a radical life choice)» har man jo høye forventninger, men så klarer de faktisk å toppe det med den linja her, som til og med starter hele låta:

«The pain is back in my chest again. Holding me down like a high school friend».

- Hold opp! Jeg orker ikke mer! Åssen kan dere forvente at noen av oss skal overgå den der?! Det der er fucking VERDENSKLASSE innen sutring og selvhat. Stående applaus. Terningkast 6.

Hør hele albumet her: