Post Mortem Potraits of Loneliness er ifølge bandets presseskriv det beste hittil. Bassist Roar Nilsen har blitt byttet ut med Tommy Reite fra El Cuero, og produsent Anders Norengen (tidligere produsert bla The Good The Bad and The Zugly) har blitt satt bak spakene i øvingslokalet som måtte duge som provisorisk innspillingsstudio denne gangen.

Det er flere høydepunkter på denne skiva som garantert kommer til å havne på setlista den dagen vi får lov til å se en rockekonsert umontert og stående igjen. Åpningssporet Who’s Not Doing Great er en glimrende låt i klassisk Dogs-stil hvor både orgel og Schau er sintere enn noen gang. Det samme med Do You Wanna Die, ispedd velfungerende koring. The Storm er et publikumsfrieri av dimensjoner der refrenget sitter som limt til hjernebarken på første forsøk. Dette er nydelige greier. Føkk naboene og skru volumet på max, det er fest!

Av en eller annen grunn jeg aldri har klart å finne ut av, kan ikke The Dogs ha fest uten å invitere den sutrende gjesten som alltid drikker seg ape full på andres øl, låser seg inn på badet og sovner halvnaken og siklende med hodet i doskåla etter å ha spydd i dusjen.
Someone? er den gjesten. En svært lite velkommen ballade som har trykket seg inn i en katalog der den ikke hører hjemme. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; skal du lage en ballade av den karakteren og få det til å funke, så må det I DET MINSTE høres ut som du prøver å mene det. Hvis teksten hadde blitt oversatt til norsk kunne dette vært en gammel Gartnerlosjen-låt, laget og sunget i ren ironi liksom. Den mangler bare at Schau synger gjennom et kneippbrød. Slutt med det der!

Vi har vært her før, The Dogs og jeg. Helt i hver vår ende av skalaen på det vi mener er innafor. Jeg tror ingen av oss kommer til å bli enige. Men får de til en skikkelig bra, rolig låt en gang, skal jeg være den første til å sette kryss i taket.

Everything Will Be Worse In The Morning og Hope This Is a Coma er hakket bedre, men også disse får lide under en vokal som rett og slett ikke får det til å sitte helt. Det blir litt for slapt og umotivert sammenlignet med de beste låtene og havner i kategorien katalogfyll.

Heldigvis redder de det inn igjen med Meat Vulgarity.

Totalt sett er dette en variabel skive som ikke kan måle seg med de beste bandet har laget til nå, men den er likevel såpass bra at fortjener en plass over Crossmaker som kom ut i fjor. Hvis man hadde tatt halvparten av låtene fra den skiva, smelt den sammen med de beste fra denne skiva hadde bandet hatt en klinkende klar innertier. Og der vil jeg påstå oppskriften for neste album ligger. Bare 365 dager til neste slipp, get crackin’!