Foto: E. Stokke



Navnet Einar Stokke Fadnes kjenner mange fra bandet Jim Stärk som gjorde stor suksess på begynnelsen av 2000-tallet. For tre år siden gikk han solo med albumet Fadnes til gode kritikker. Nå er oppfølgeren The Waiting Game klar. Resultatet har blitt et sjelfullt album med åtte låter der den klassiske Fadnes-melodien står i sentrum. Klassekampen har allerede trillet en femmer og kaller det distingvert, norskbygd yacht rock.

På dette albumet ville han fortsette prosessen fra den første plata og utfordre sitt vante singer-songwriter-uttrykk.

- Jeg ville legge fra meg den akustiske gitaren, teste ut nye instrumenter og, sammen med en produsent, gå en litt annen vei i innspillinga, forteller Einar Stokke Fadnes til Musikknyheter.no.


Fire døgn rundt kjøkkenbordet



Med seg som produsent har han hatt Kenneth Ishak, som er kjent for sine samarbeid med artister som Signe Marie Rustad og Kaja Gunnufsen.

- Jeg kjente Kenneth Ishak litt fra tidligere og likte godt energien i både det han ga ut under eget navn og det han produserte for andre artister. Etter fire døgn rundt kjøkkenbordet mitt, en haug med instrumenter og notatblokk, fant vi kjernen i det vi ville lage sammen. Vi jobba så videre i hans studio i Oslo i bolker på to til fire dager de neste åtte månedene.

- Det har egentlig vært et duo-prosjekt der vi seint i innspillinga henta inn andre strålende musikere der vi ønsket det. Thea Glenton Raknes på vokal, Lars Horntveth på diverse blås og litt synth og min gamle band-kompis Tom Rudi Torjussen på perkusjon.




Ærlig, leken og uredd



På The Waiting Game har Fadnes turt å ta større sjanser. Istedenfor å tenke at «dette blir for pompøst» har han heller kjørt på og gjort det enda større.

- Under innspillinga har både Kenneth og jeg kommet med kommentarer som «det blir litt mye» eller «det blir litt vel pompøst». Der jeg tidligere har vært litt redd for å gå i klisjéfella eller blitt for svulstig har jeg denne gangen latt det utvikle seg, blitt større, mer følsomt og dramatisk. For en som stort sett alltid har sentrert alt rundt kassegitaren har det vært befriende og legge den fra seg og heller erstatte den med et piano, en Moog eller en rhodes. Det har skapt et luftig og litt mindre tettpakka lydbilde der det er større rom for detaljer og finesser i produksjonen.

- Det er også noen tekstlinjer jeg mest sannsynlig hadde strøket for ti år siden, men jeg er ikke så redd for store ord lengre. Det er jo følelser og stemninger jeg formidler, så da kan jeg like gjerne by på meg selv og ikke pakke det altfor godt inn. Tror det har blitt en ærlig, leken og uredd plate. Håper det høres.


En vitamininnsprøytning



Samarbeidet med Ishak og Thea Glenton Raknes beskriver han slik:

- Vanvittig inspirerende!

- Det å jobbe med Kenneth i studio har vært en fest. Å kunne ta seg tid til å teste ut ideer som egentlig høres litt dårlige ut, men funker allikevel. Snu opp ned på arrangementer, jobbe med karakterbygging rundt vokal og få en tillit og trygghet rundt det man driver med, har vært en skikkelig vitamininnsprøytning. Det er jo sånn jeg skal ha det i studio, har jeg ofte tenkt underveis. Det har blitt så mye alvor og business i musikken, men plutselig lekte jeg igjen.

- Vi hadde Thea på besøk i studio et par dager og hun tilførte låtene så mye bredde og karakter. Vi snakka tidlig om å få med en kvinnestemme og jeg er så glad for at vi fikk med oss nettopp Thea. Hun har en stemme som er så full av personlighet. En stemme som ikke gjemmer seg bort, men heller blir en del av uttrykket og historiefortellingen.




Jim Stärk en sovende bjørn



Det var i 2002 Jim Stärk kom ut med det kritikerroste debutalbumet Ten Songs and Hey Hey, og årene etter fulgte de opp med flere EP’er og album som ble like godt mottatt. Låten Morning Song toppet singlelisten og var årets store sommerhit i 2004. I 2011 kom de ut med sitt foreløpig siste album, Rainy Love Sounds.

I 2020 valgte Fadnes å gå solo og ga ut sitt selvtitulerte debutalbum. Han forteller at han ikke følte et større press før solodebuten enn det han alltid ville gjort før en ny utgivelse. Men kontrasten fra å være i band til å ha et soloprosjekt er selvfølgelig stor.

- Den største forskjellen har vært å være alene om prosjektet. Etter så mange år i et såpass aktivt og kollektivt band som Jim Stärk var, skulle jeg plutselig ta alle avgjørelsene alene. På godt og vondt. Friheten til å kunne ta musikken i andre retninger, utforske nye lydbilder og ideer. Men, det er også en ganske ensom prosess. Valgene som tas, eller ikke tas, er kun dine egne. I det ligger det en styrke, men også en svakhet og sårbarhet.

Nå er det tolv år siden forrige album med Jim Stärk, men han utelukker ikke at det kommer ny musikk fra dem en gang i fremtiden.

- Aldri si aldri. Vi har jo ikke lagt ned bandet. Det er mer som en sovende bjørn. Vi får se om vi vekker den etter hvert.


Gitaren står klar i gangen



Denne helgen er alt klart for slippkonsert på Kampen Bistro i Oslo.

- Gleder meg til det! Har med meg en fantastisk fin gjeng på scena. Kenneth Ishak på keys, kor og gitarer, Magnus Tveten på bass, Ryan McPhun på trommer og kor og Thea Glenton Raknes på kor. Kampen Bistro har alltid hatt en viktig plass i livet mitt, så det er også veldig fint og naturlig å ha slippfesten der. Vi skal gjøre en bandkonsert til på Munkehaugen i Arendal 5.mai. I tillegg blir det noen duokonserter med Kenneth i mai og juni og så jobbes det med flere konserter til høsten. Jeg vil spille så mye live som mulig og gitaren står klar i gangen. Jeg tok lappen i vinter, så håper på mange timer i bil i dette vakre landet framover.

- Vi synes alltid det er gøy å lese musikktips fra artister vi liker. Hvilke favoritter har du akkurat nå?

- To artister som har snurra mye på spilleren siste åra er Eddie Chacon og Nicolas Godin (Air). De to har vel også vært ganske inspirerende for min nye plate. I innspillingsperioder har jeg en tendens til å høre mye på musikk uten vokal. Klassisk musikk og jazz f.eks. Det er noe fint med å lage sine egne bilder og historier, samtidig som jeg gir meg selv en tekstpause. Blir mye grubling rundt tekster. Jeg fikk en stor bunke med diverse plater med «Polish Jazz» av min svigerfar for en stund siden, så jeg har blitt bedre kjent med, for meg, helt ukjente, men herregud så bra, polske jazzmusikere fra 70-tallet. Befriende og fritt på alle tenkelige måter.

- Og det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske artister mener du man bør følge med på?

- Synes den nye plata til Tuvaband, New Orders, er veldig bra. Fjorårets plate fra Charlotte dos Santos synes jeg også var et deilig friskt pust. Har også hørt mye på Motorpsycho´s Ancient Astronauts fra i høst. Plata 9 av evig gode Prins Thomas har også fått mye tid på spilleren. Og selvfølgelig Thea And The Wild. Alle må høre på henne!