Men kommersiell popmusikk fra 80-tallet var sett ned på. Men siden 2010 har det endret seg totalt Unge musikere omfavner totalt fokuset 80-tallets låtskrivere hadde på kommersielle melodier, og har gjort sitt ytterste for å gjenskape det selv.
Da er det kanskje ikke så rart at Espen Kraft for litt under ti år siden fant sitt kall: Han skulle lage åttitallsmusikk på åttitals-utstyr, og han skulle lage YouTube-videoer om dette. I dag lever han av det, og viser at dette er friskt og spennende for dagens publikum, og ikke minst for oss nostalgiskere er det herlig gjensyn med en tid av livet vi egentlig alltid likte. Selv om noen ikke turte å innrømme det høyt.
Ingen influenser
Espen Kraft har gitt ut to album med musikk og en hel rekke singler. Nå er han ute med konsertvideo, spilt inn i Halden, og vi tok en prat med ham om både den og hans drivkraft på å lage musikk fra et tiår fylt med neon, pastell, hårspray og synth. Og om butikktyveri!
– Det første jeg vil spørre om i dag Espen Kraft er: Hva skal vi introdusere deg som? Låtskriver? Produsent? Eller kanskje influenser?
– Influenser er ikke det litt belastende, egentlig? Nei, det er vel som hvis man treffer Phil Collins på gata og spør hva han driver med, så har han uttalt at han alltid sier at han er trommis. Så jeg vil absolutt kalle meg låtskriver, først og fremst. Det er det som er min person, og så har ting bare blitt litt annerledes enn det jeg egentlig hadde planlagt. Da tenker jeg på YouTube-kanalen min. Men låtskriver og produsent er det jeg føler meg som. Men folk har alltid sine egne oppfatninger om deg. Ofte anser du deg selv som noe helt annet enn de de oppfatter deg som.
– Så hvem er Espen Kraft da? Hvor kom han fra? Hvordan begynte han med musikk?
– Ja, det er mer interessant. Jeg kommer ikke fra noen musikerfamilie. Vi var glade i å høre på musikk, men ingen spilte noe selv. Da jeg var 11 år, ble foreldrene mine skilt og av en eller annen uforklarlig grunn ble det til at min mor, som var hun jeg bodde fast hos, kjøpte et sånt stueorgel. Disse var veldig populære på slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet i Norge. Vårt var et Yamaha B-205 som plutselig sto i stua en dag. Det var ingen som spilte på det, men jeg gikk bort og trykte på det, og fant ut at dette var gøy. Og så viste det seg at jeg hadde faktisk talent for å spille på det orgelet. Det var slik det begynte.
Når begynner du da å tenke at «jøss det her skal jeg prøve å leve av»?
– Det er et stykke lenger fram i tid. Kortversjonen er at jeg følte at jeg hadde talent for å mekke til ting på det orgelet. Ikke bare begynte jeg å lage egne låter, jeg gikk på biblioteket og leste bøker om komposisjon, akkorder og melodier. I tillegg hørte jeg på radio og forsøkte å spille med til musikken. Jeg prøvde å finne ut av hvorfor den og den låten var hits og etter hvert bygde jeg opp en viss kompetanse både innenfor musikkteori og utøvelse. På skolen traff jeg likesinnede og på videregående dannet vi ulike band. Etter hvert fikk jeg jobber som lydmann på nærradio og begynte som lydtekniker på konserter. Så ble jeg spurt om å spille med folk, og det bare ballet mer og mer på seg. Etter endt militærtjeneste hadde jeg så mange tilbud om å gjøre forskjellige ting innenfor musikken, at jeg bare fortsatte. Det var først og fremst rundt i Halden-området, i nedre del av Østfold
Gjorde som A-ha
Siden han var så opptatt med dette fant Espen seg aldri noe fast jobb.
– Det ble til at jeg ble freelance-musiker, og så ble det til at jeg måtte ta strøjobber ved siden av, slik alle musikere i Norge har måttet gjøre opp gjennom årene. Det er ikke nok til å kunne leve av musikken, med mindre man er veldig kjent og høyt der oppe blant de store. Så da ble det til at man måtte ta strøjobber ala 14 dagers jobb på en skole og kanskje 15 dager som nattevakt. Og sånn holdt man det gående.
Hvilket årstall snakker vi om nå?
– Da snakker vi om fra 1991 fram til i dag, for det er slik jeg mer eller mindre har levd i alle disse årene. Det har vært avbrudd hvor jeg har måttet bruke mer tid på vanlig jobbing. Men nå er det dette og YouTube jeg lever av.
– Jeg mener å huske at du i et intervju i en podcast sa du hadde bodd i England for å prøve lykken der?
– Sterkt inspirert av A-ha så ble det til at jeg også måtte dra til England for å prøve lykken, som du sier. Nå fant jeg vel ikke lykken i den forstand at jeg ble verdenskjent, hverken som det ene eller det andre. Men jeg gjorde meg mange erfaringer fikk en del kontakter i London. Men det ble vel mer som en del av bransjen enn som musiker. Det var en lærerik opplevelse, og jeg har vært i England og i London i mange omganger. Jeg har aldri sittet igjen med noen platekontrakt i ettertid, men jeg har fått en del kontrakter på andre ting.
Gir aldri opp 80-tallet
– Denne fascinasjonen du har av åttitallet, hvor kommer den fra? Er du veldig nostalgisk?
– Jeg er ekstremt nostalgisk og liker å si at jeg lever av nostalgi. Fordi uten nostalgien som drivkraft så har jeg ikke hatt noe grunn til å holde på med det jeg holder på med nå. Så det er klart jeg elsker alt som har med åttitallet å gjøre. Alt fra kulturen til… eller kultur er jo et begrep som favner alt. Hele oppveksten på åttitallet som barn og ungdom gir meg bare gode minner. Jeg vet at mange har dårlige minner fra barne- og ungdomstiden, men jeg har bare gode minner. Så åttitallet har brent seg fast som mitt lykkelige tiår. Jeg var enda ikke voksen, ikke sant? Ingen forpliktelser og alt som kommer med det å være voksen. Alt var bare fryd og gammen, og derfor så sitter de sikkert sterkt i meg. Alt det jeg har opplevd på åttitallet har jeg dratt med meg og det har skapt meg til den her i dag, som utøvende artist og kunstner. Og nå har det blitt et slags levebrød da i form av YouTube-kanalene og de tingene det har ført med seg.
Han sier det er helt uaktuelt for ham å gi opp åttitallet.
– Innimellom kan jeg også lefle med andre tiår, men åttitallet er på en måte så sterkt forankret i meg at jeg ser ikke for meg at jeg kan bryte ut av det. Og jeg ønsker ikke det heller da.
– Det ser ut som at du har truffet en nerve, for du har jo tusenvis av abonnenter på YouTube. Hvor mange har du nå?
– Jeg bikket 88 000 i forgårs, så det er ikke supermange. Men til å være en nisje som synthmusikk fra åttitallet er, så er det ikke så gærent. Jeg har holdt på med kanalen i 5-6 år, og det er åpenbart et eller annet med åttitallet som fascinerer mange. Spesielt i USA. Det er også mange mennesker som ikke en gang var født den gang da som elsker 80-tallet. For mange av mine jevnaldrende framstår fortsatt 80-tallet som ganske cheezy, og noen har det som guilty pleasure. Men det er mange som meg rundt i verden som fortsatt dyrker åttitallet. Og mange av de har jeg fått litt tak på da. Jeg regner meg selv som hardcore åttitalls fantast, og når jeg lager musikk, så er det om å gjøre for meg å få det til å låte så autentisk åttitallet som mulig. 99% av den såkalte åttitallsmusikken som er på listene i dag er egentlig ikke åttitallsmusikk. Det er EDM, med litt 80-talls krydder. Det har veldig lite med 80-talls musikk å gjøre verken kompositorisk, teknisk eller lydmessig. Det er ikke noe gærent i det, men det er ikke sånn åttitallsmusikk jeg vil lage. Jeg vil lage autentisk musikk fra den perioden, Det er min musikalske visjon da, så når noen beskylder musikken min for å være datert, så er det et kompliment til deg. Det er sånn jeg vil at den skal oppfattes.
– Men det er interessant det du sier der, for jeg har intervjuet veldig mange unge yngre artister de siste årene som er i starten av 20 årene. Og de er skamløse blodfans av åttitallet.
– Ja, det er mange og det er veldig hyggelig. Jeg har jo selv unger som naturligvis hører mye på moderne musikk, men de får jammen en bra dose av åttitallet, og de elsker masse av den musikken. Så det er veldig hyggelig å kunne bringe det videre til kommende generasjoner da.
Live for første gang på nesten ti år
– Nå har du plutselig gått tilbake til scenen igjen, etter kun ha vært i studio og på YouTube. Og det har det til og med blitt konsertfilm av. Hvordan kom dette i stand?
– Jeg ga ut et album i fjor høst som heter Dreams. Det ble gitt ut i et begrenset antall på kassett også. I den forbindelse ble jeg kontaktet av en arrangør i min gamle hjemby Halden. Jeg bor ikke i Halden i dag, men det er der jeg vokste opp. Han spurte da om jeg ønsket å ha releasekonsert på det albumet på kulturhuset i Halden. Jeg avfeide det med en gang, for jeg har ikke spilt live på over ti år. Men som nevnt spilte jeg mye live før, så forslaget fødte en spire i meg: Det kunne vært gøy å ha spilt live en siste gang. I studio kan du prøve 100 ganger til det sitter. På scenen må det må det sitte med en gang. Det blir noe helt annet. Jeg er jo teknisk sett flink nok på tangenter til å gjøre det også. Så jeg ringte ham tilbake etter noen dager og sa jeg hadde ombestemt meg. Riktignok skulle det gå nesten et år, men konserten ble holdt 23. september.
Likevel gikk han ikke helt alene på scenen.
– Jeg ringte Ole-Petter Ellingsen, en venn av meg som er gitarist og som også har spilt for meg i studio, og spurte om han ville være med. Vi har øvd siden i vinter og gjennom hele sommeren for å bli klare. Konserten var virkelig gøy, og det ga mersmak. Det er en egen energi du får av stå på scenen foran et publikum. Når jeg strømmer på YouTube eller gir ut låter får jeg tilbakemeldinger, men på en konsert får du respons der og da, så det blir noe helt annet.
– Kom det mye folk?
– Det var rundt 50 personer, noe jeg var veldig fornøyd med. Det var på den lille scenen, i et rom med mange søyler som satte en fin Tron-lignende stemning på det. Synth-musikk står ikke veldig sterkt i Halden, det er jo en gitarbasert rockeby. Det var uansett veldig greit å teste ut disse tingene i en liten setting. Det som var mest gledelig var at det helt uventet kom følgere og fans fra YouTube-kanalen som jeg aldri har møtt før. Det kom en gjeng fra Oslo, og det hadde jeg ikke forventet. Så totalt sett så var det egentlig en perfekt første gig etter så mange år vekke fra scenen. Jeg fikk prøvd ut og testet ting, gjort meg noen erfaringer som jeg kan dra med meg videre nå til eventuelt nye konserter. For vi har absolutt lyst til å gjøre mer ut av dette konseptet fremover.
Flere tusen har sett konserten
– Har du vært i kontakt med agent eller byrå for å sondere markedet?
– Nei, ikke i forbindelse med denne konserten. Jeg har opp gjennom årene blitt kontaktet av mange agenter eller managere som har ønsket å representere meg i utlandet for å få musikken min i filmer og lignende. Jeg har en sterk vilje til å ta kontroll over egen karriere her og styre slikt selv. I første omgang så tenkte jeg litt på å spørre festivaler og lignende om dette kunne vært interessant for dem.
Og nå har han en hel konsertfilm å vise fram, for det ble spilt inn en 50 minutter lang video fra konserten.
– Den kan fungere som en fin promosjonsvideo. For sannheten er jo at verken Espen Kraft eller et slikt konsept er særlig kjent i Norge. En annen grunn til å spille den inn var å dokumentere det man gjør og få mer innhold på YouTube-kanalen. Jeg har mange følgere på kanalen som har ønsket å se meg live, og nå har de mulighet til å gjøre det. Videoen har vært ute et par uker og har allerede nesten 9000 visninger, noe jeg er godt fornøyd med. Og ikke minst har tilbakemeldingene fra de som har sett videoen vært utrolig bra. Det er veldig hyggelig med tanke på at vi kjører ikke akkurat noe sirkusshow på scenen, det er musikken som står i fokus.
– Men du har jo krydret med animasjoner og litt show?
– Det stemmer, men jeg kunne egentlig tenke meg å gjøre mer ut av akkurat det, og jeg har allerede kommet opp med konsepter rundt ting som kan vises på på storskjerm under en konsert for å for å live opp litt. Og for meg så er det viktig å sy sammen låter med tema. På konsertvideoen hører du derfor sitater fra kjente 80-tallsfilmer, og vi viser animasjoner fra spill og litt japansk anime. Det er en visuell stil jeg er veldig inspirert av og det skaper litt mer liv. Og på en konsertvideo som dette synes jeg det passet veldig bra.
Gitarhelt
– Med kun to på scenen måtte jo deler av musikken gjøres med sequencere. Hvordan løste du dette arrangementsmessig?
– Det er et interessant spørsmål. Da jeg var med i reality-showet Stream på TV2 for 6-7 år siden sto jeg på scenen og spilte live i fire minutter, så da må jeg korrigere min tidligere påstand om at det er over ti år siden jeg opptrådte live, men det var jo ikke en hel konsert. Uansett, da jeg opptrådte på Stream så gjorde jeg alt live ved hjelp av MIDI. Det fungerte helt fint for én låt, men det å gjøre en entimes konsert fant vi ut ble rett og slett for komplisert. Så jeg bestemte meg for at jeg skulle ha trommer og bass, og litt bakgrunnssynth ferdig innspilt i musikkprogrammet jeg bruker. Og så spilte jeg så mye jeg kunne oppå dette med to hender. En annen grunn til at jeg ikke ville gjøre for mye på én gang er at jeg i tillegg synger på noen av låtene. Så det ble en avveining å finne hvilke melodilinjer det ville kult for folk å se at jeg framførte kontra det som var gjennomførbart når jeg også sang. I tillegg overtok gitaristen noen melodier som ble framført på synth i studioversjonene. Flere av synthsoloene var gitarsoloer i stedet, noe jeg var veldig ivrig på å få til.
Han sier det er viktig å huske på at selv åttitalls synthpop hadde veldig mye gitar.
– Det er noe ikke mange tenker over. Så for meg er det viktig å ha med gitar på en del låter. I tillegg til at det gjorde seg rent visuelt, så kunne han avlaste meg litt på det musikalske. Alt i alt synes jeg det fungerte veldig bra.
– Du lager mye instrumentalt, men du har også mange sanger med tekster. Hvor får du tekstideene fra?
– Jeg er jeg veldig old school, så jeg sitter alltid og komponerer på piano og mens jeg synger. Da skisserer jeg fram strukturen av låtene og da kommer også ofte tekstene. Den er stort sett alltid basert på mitt eget liv i en eller annen forstand. Jeg kan ofte dramatisere det litt for å gjøre det mer interessant og sette ting litt på spissen og sånn. Men det er ofte fra eget liv. Og teksten bare kommer mens jeg jobber. Alle komponister er ulike, men for meg så er det som om at låtene og tekstene har alltid vært der. Jeg bare henter de fram på en eller annen måte. Det er ikke så lett å forklare egentlig.
– Så sangen Shoplifting om hvordan du begår butikktyveri er sann?
– Den er nesten ett hundre prosent selvbiografisk. Det var akkurat sånn det var en kort periode på barne- og ungdomsskolen. Da ble det til at man nasket typiske ting som Hubba Bubba og sånn på butikken. Den perioden varte ikke lenge og jeg har ikke superdårlig samvittighet. Her snakker vi om mindre enn 100 kroner totalt. Men som teksten beskriver, presset, ble så stort når jeg tenkte på hva mamma ville ha sagt dersom hun fant ut om dette, så det tok kjapt slutt.
Commodore 64
– Hvis jeg traff Espen Kraft på åttitallet, hvem ville jeg truffet da?
– En ganske annerledes Espen Kraft enn den du ser på YouTube i dag. Selvtillit og alt det har vokst med årene, for å si det sånn. På åttitallet ville du truffet en som var veldig glad i å høre på musikk, en som frontet veldig lite meninger utad og som ellers var en stille rolig fotballspiller. Etter hvert ble jeg musiker og mest opptatt av å dyrke kaktus. Det ble min store hobby og jeg var mye hjemme. Jeg var nok en lonely wolf. Selv om jeg har hatt venner opp gjennom årene er jeg nok ikke en person det er lett å komme innpå.
– Jeg så for meg at du satt på en Commodore 64 eller Amiga og programmerte musikk og spilte.
– Absolutt, og Commodore 64-en min har jeg fortsatt. Fram til 1985 programmerte og spilte jeg mye på den, da var jeg skikkelig hardcore C64-mann. Amiga begynte jeg aldri med, for den kom jo i 1985. Det året ble musikken på en måte nesten altoppslukende, så jeg kvittet meg med nesten alt datautstyr da og gikk over til musikkting. Og noen år senere så var det da Atari som var det store på musikkfronten for den hadde innebygd midi. Amiga var aldri en maskin som ble brukt i profesjonelt lydmiljø, og jeg var heldig som kom meg inn i et profesjonelt miljø. Amiga var veldig bra for å lage musikk ved hjelp av såkalte MODS og til tracking, men ST var best som sequencer.
– Du har jo en stor samling av 80-talls-effekter. Du har jo til og med en egen kanal på YouTube for dette. Hvor lang tid har du brukt på å samle åttitalls elektronikk og den type ting, og hvor mye har du?
– I det siste har jeg solgt mye av musikkutstyret, fordi det har blitt for mye å ha i hus. Men jeg har fortsatt mye datautstyr. Jeg har også mye musikk, altså vinyl og kassetter. I tillegg samler jeg LaserDisc, altså video, og ser mye filmer fra åttitallet på dem. Jeg har så mye at jeg har et eget rom til alt, og det er alt dette jeg viser fram på den andre YouTube-kanalen.
Han får også tilsendt mye fra folk rundt omkring i verden.
– Det har blitt så mye at jeg til slutt måtte finne ut hva jeg brukte og ikke, og så kvitte meg med det jeg aldri brukte lenger. Dette gjelder spesielt instrumentparken med gamle synther. Jeg har ikke bruk for 50-60 synther fra 80-tallet synter for å gjøre min sound. Jeg trenger kanskje bare 20.
– I dag kan du jo strengt tatt bare gjøre alt på en PC.
– Ja, i dag finnes det kjempebra plugins, altså programvare som emulerer synther, for det. Jeg blir ofte spurt om å mikse, arrangere og produsere for andre, og da gjør jeg nesten alt utelukkende på en laptop og ved hjelp av den type programvare. Og det er rett og slett fordi at når man jobber for andre, så kan man plutselig måtte endre ting raskt. Og da er det greit å gjøre det på en på laptop. På min egen musikk liker jeg helst å jobbe old school. Da spiller jeg spor for spor og legger det på lagvis. Så det er to ulike måter å tenke på. Men jeg er ingen purist. Jeg bruker det verktøyet som er det beste å bruke på hvert prosjekt til enhver tid. Så om jeg jobber på mitt eget prosjekt og finner ut at det er å best å bare bruke laptopen, så gjør jeg det. Men innenfor vår nisje eksisterer det en verden hvor dette ikke går upåaktet hen. Blant de som ser på videoene mine kan det komme sterke og klare meldinger som kan framstå polariserende. Når man for eksempel kvitter seg med en hardware-synth og erstatter det med en software-emulering blir ikke det tatt lett på blant enkelte.
At ting bryter sammen skjer, men det er ingen krise for Espen.
– Jeg har 3 år elektronikk-utdannelse på videregående skole, så jeg har i alle år fikset mye gammelt utstyr som fungerer ganske bra fortsatt. Selv min 1581-diskettstasjon til C64-en har jeg fikset selv, og den fungerer ett hundre prosent.
Spiser samme frokost 365
– Du nevnte det at du også jobber en del for andre artister. Hva slags type artister jobber du for og hva slags jobber du gjør for dem?
– Det kan være alt fra at noen holder på med en låt, og trenger en synthlinje med en synth de vet jeg har, til noen som trenger hjelp med miksen, og så sender de over alle sporene til meg. Det er også mange som liker lydbildet mitt og ønsker hjelp til mastering, og noen kontakter meg for at jeg skal synge på musikken deres. Det er også de som ønsker å kjøpe lyder fra meg. Så det er alt mulig rart du kan tenke deg innenfor det å jobbe med musikk jeg blir spurt om å gjøre. Fra total pakke til bare en liten ting. Dette er stort sett musikere og artister som er på min størrelse i popularitet, men de er det mange av.
– Vi snakket om det i sted: Dette er levebrødet ditt nå?
– Jeg hadde en fast jobb som jeg sluttet i rett før pandemien. Og da satset jeg alt på å sitte på YouTube og lage videoer og å jobbe med musikk. Det er en livsstil og en måte å nyte livet på som jeg unner andre å oppleve. Det er deilig å kunne gjøre noe for seg selv uten at man må stå til ansvar for andre. Man har selvsagt et stort ansvar for familien da, men jeg har mulighet til å gjøre det jeg selv vil, og det er ikke alle forunt.
– Du la ut en video om hvordan en dag i Espen Krafts liv arter seg. Spiser du virkelig den samme frokosten hver eneste morgen?
– Den frokosten som du ser den videoen spiste jeg i dag. Den spiser jeg hver eneste dag 365 dager i året. Selv på ferie. Om de ikke har ingrediensene dit jeg skal reise tar jeg dem med. Jeg er ekstremt vanemenneske og liker ikke avvik fra normalen.
– Hvilke artister har du vært inspirert av?
– Det er mange, men skal vi velge ut noen er Howard Jones, som var stor innenfor 80-tallets synthpop en jeg fortsatt hører mye på, og som fortsatt inspirerer meg, av mange grunner. Ellers er det bare å gå inn på hvilken som helst topp-10 liste fra åttitallet, så finner du mine helter: Alphaville, Depeche Mode, Pet Shop Boys, New Order og Dire Straits bare for å nevne noen grupper og artister. Det er for det meste mye engelske artister og ikke så veldig mange amerikanske. Det er litt ironisk siden 80% av mitt publikum er amerikanere. Men min største inspirasjonskilde er åttitallssynth og åttitallspop, selv om det er en sjanger som opp gjennom årene har blitt latterliggjort av mange. Men de tenker ofte ikke på at mange av disse synthene var lydsporet på noen av de største filmene på 80-tallet, for eksempel med Tangerine Dream.
Espen hører mest på CD, vinyl og kassett. Og innrømmer at han ikke setter på så mye ny musikk selv.
– Men jeg får inn mye ny musikk gjennom ungene mine da som hører på den slags, så jeg er godt oppdatert på hva som er på listene. Så om noen sender meg musikk og gir en beskrivelse av lydbildet til en moderne artist, så vet jeg med en gang hva de er ute etter, og kan levere det.
– Hun hatet det
– Når tok du avgjørelsen om at det var 80-tallsmusikk du skulle lage?
– Fram til ca 2015 – 2016 gjorde jeg stort sett bare moderne musikk, eller det som var moderne musikk i det tiåret. En artist fra Bergen som jeg jobbet mye med ringte og sa «Espen, jeg har en låt her nå, den vil jeg du skal gjøre kul og catchy, for den skal jeg bruke». Og så ble det av en eller annen grunn bare til at jeg gjorde den låta i 80-tallsstil. Jeg sendte den tilbake tenkte at den var full av kule retro-vibber som hun kom til å like.
Det gjorde hun derimot ikke.
– Jeg fikk skikkelig dårlig tilbakemelding fra henne om det var overhodet ikke cheezy 80-tallspop-lyd sound hun var ute etter. Men det å ha laget låten for henne på den måten bare brente seg rett inn i sjelen på meg. Jeg bestemte meg derfor for å slippe alt det jeg holdt på med på hennes prosjekt. Deretter sa jeg nei til alle andre prosjekter jeg ble spurt om. Jeg tenkte at nå ville jeg ikke jobbe mer med moderne musikk. Nå ønsket jeg å gå tilbake til røttene og lage åttitallsmusikk selv. Så jeg begynte å bare lage noen låter med det soundet og lastet dem opp på YouTube-kanalen min. Og sakte men sikker begynt snøballen å rulle. Og i 2017 ga jeg ut platen Those Days som fikk en kjempebra mottakelse. Etter det har det vært 80-tallet på meg.
Noe 80 000 abonnenter på YouTube-kanalen til Espen Kraft er kjempeglade for. Konsertfilmen «Espen Kraft – Live in Norway» kan nå strømmes på YouTube.
