Vi har ofte ligget litt etter i Norge når det gjelder å sette pris på grupper og band som i dag anses som ikoniske. Spesielt innenfor synthpop-verdenen. Depeche Mode, for eksempel, begynte ikke å komme på listene i Norge før 1990, da deres musikalsk beste periode allerede lå bak dem.
Et annet eksempel er en av de tidligste synthpopgruppene, Orchestral Manoeuvres in the Dark. De solgte millioner i hjemlandet Storbritannia, så vel som i Europa. Men suksess i Skandinavia uteble. På midten av 80-tallet fikk de til og med fotfeste i USA etter å ha bidratt med en sang til hitfilmen Pretty in Pink.
Starter i Norge
Det siste tiåret har imidlertid flere og flere i Norge oppdaget musikken deres, som stort sett har bestått av Andy McCluskey og Paul Humphreys bortsett fra en periode på 90-tallet hvor McCluskey tok bandnavnet alene. Men de har hatt ulike besetninger hvor bandet fungerte som en kvartett, med McCluskey og Humphrey som hovedlåtskriverne.
Etter å ha solgt 40 millioner plater, hatt 14 topp 20-hits i Storbritannia og fire topp 40 hits i USA, har en generasjon yngre band oppdaget musikken deres og nevner dem som inspirasjonskilder. Jeg har til og med intervjuet flere norske artister som sier de elsker klassiske låter som Enola Gay, Joan of Arc, Sailing on the Seven Seas og Forever Live and Die. Og i dag hylles OMD (som de forkortes til) også for sine mer eksperimentelle utgivelser.
I oktober i fjor kom de ut med det knallsterke albumet Bauahus Staircase. Nå er de klare for turné, som allerede er utsolgt flere plasser. Turneen starter i Norge, på Rockefeller i Oslo. Noen dager før turnestart gjorde jeg et intervju med Andy McCluskey via Microsoft Teams. Han satt i England, foran en peis som fortsatt var dekket av julepynt. Han holdt på å komme til hektene etter en luftveissykdom som hadde gjort ham sengeliggende i noen uker. Men han så ut til å være i god form under samtalen vår, og han snakke som en foss.
– Det er flott å kunne gjøre dette intervjuet. Du hører sikkert dette ofte, men jeg har vært fan siden jeg var så stor.
– Å, det er veldig snilt. Tusen takk.
– Får d høre du det ofte?
– Vet du hva som er morsomt når du blir så gammel som meg? For en stund siden sa folk: "Mamma elsker bandet ditt". Nå får vi, "bestefaren min elsker bandet ditt"! Men du vet, så lenge folk elsker bandet så er jeg glad. Det som er merkelig er at vi egentlig aldri var spesielt store i noen av de skandinaviske landene før vi fikk et par hits der på 90-tallet. Så vi sliter fortsatt med å fylle store spillesteder der, men vi elsker å komme dit for å opptre.
– Hva er ditt forhold til Norge?
– Jeg kom meg ikke til Norge før i 1993. Jeg husker jeg skulle fly dit for å gjøre promotering og første gang jeg kom til Oslo sa jeg at jeg ønsket komme en dag før og at de måtte ta meg med til Vikingskipmuseet og alle slike steder. Jeg er en stor fan av historie, og er en kunst- og historiestudent. Det er min bakgrunn. Og et av våre crew-medlemmer giftet seg med en norsk jente og han bor i Norge. Men min sterkeste tilknytning til Norge er nok at i området her jeg bor, var det mange vikinger som slo seg ned. Hvert stedsnavn ender med ordet "by": Arby, Pensby, Kirby og så videre. Alt dette er vikingnavn. Vi har en norsk arv som er 1000 år gammel, så det er vel en oppsummering av mitt forhold til Norge.
– Mandag starter dere den nye turnéen, og aller første konsert er her i Norge. Er dere klare?
– Du er aldri så klar som du ønsker å være, men jeg tror vi kommer til å gjøre det bra. Vi har øvd, men saken er at vi har sekken full av hits som vi kan spille i søvne. Vi har spilt dem tusenvis av ganger. Denne gangen spiller vi imidlertid fem sanger fra det nye albumet. For første gang på seks år har vi måttet lære nye sanger! Og det tar litt tid å arrangere dem til slik at de høres ut akkurat slik du vil at de skal låte. I studio kan du få de til å låte som du vil. Så på øving står vi og klør oss i hodet og sier: "Ok, nå er vi fire i bandet. Hvordan skal vi klare å spille disse låtene, egentlig? " Så det er mye logistikk involvert, men vi låter bra. Vi er veldig glade for å kunne komme over til dere og det er et flott sted å starte denne turneen.
ZZ Topp
– Får vi å se dine berømte dansebevegelser?
– Det vil dere helt sikkert. Jeg vil muligens være litt tregere fordi jeg har blitt noen år eldre. Og som jeg sa før intervjustart har jeg vært syk det meste av de siste tre ukene. Så i stedet for å gå på treningssenteret, har jeg vært i senga. Så jeg har ikke fått alle bevegelsene klare ennå. Men dere vil få se dem. De blir kanskje ikke så voldsomme som de pleier. Forhåpentligvis blir de litt mer
verdige og passende for en mann på min alder. Vi får se.
Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
– Jeg leste nylig at ZZ Top ble inspirert av dansebevegelsene dine. Er det sant?
– Det er helt sant! Jeg kunne ikke tro det da jeg fikk vite det. Vi gjorde et TV-program tidlig på 1980-tallet kalt The Old Grey Whistle Test på BBC. Og de hadde alltid to band som opptrådte i hvert program. Vi hadde vårt første album ute da. Det andre bandet var ZZ Top. Alle vi i OMD var da en gjeng med veldig pretensiøse 20 år gamle elektropop-artister. Og vi så på dem som en gjeng med skjeggete gamle has beens. Jeg synes ikke vi var særlig omgjengelige eller hyggelige mot dem, men vi hadde pretensiøse holdninger på den tiden. Flere år senere sier noen til meg: "Jeg leste en bok om ZZ Top. Dere er med i den." Og jeg bare: "Å, virkelig?" Og da svarte han: "Ja, de sa at de møtte deg i 1980 på et TV-program og de krediterte dere for to ting. En, at dere er grunnen til at de brukte så mye elektronikk Eliminator-albumet. Og to, at måten de svingte på gitarene i videoene til Eliminator-albumet var stjålet fra måten du bevegde deg med bassgitaren din på. " Noen år senere var jeg tilfeldigvis på et hotell i Paris. Jeg skulle være med i et TV-program. Da jeg gikk inn i heisen traff jeg Billy Gibbons fra ZZ Top. Så jeg sa: "Billy. Andy McCluskey fra bandet Orchestral Manoeuvres in the Dark. Du husker nok ikke... " Han lyste opp: "Herregud! Ja, fyren som gjorde de movsa! " Så han sa at vi måtte gå og hilse på Dusty, og da dro han meg med. "Dusty! Dette er fyren som ga oss movsa! " Så da fikk jeg det rett fra kilden. De fortalte at vi hadde påvirket dem. Du ville aldri kunne ha sett for deg noe sånn, ikke sant? Ingen på planeten kunne vel ha forestilt seg at vi påvirket ZZ Top!
Taylor Swift
– Så utrolig artig. Du nevnte at dere skal spille sanger fra det nye albumet, The Bauhaus Staircase. Det er jeg glad for å høre, fordi jeg elsker det albumet. Og mottakelsen etter utgivelsen i oktober har vært vel vært gledelig?
– Jeg synes den har vært kjempebra. Jeg er henrykt, for når du lager noe, er du så nærme det at du ikke klarer å se objektivt på det lenger. Når du er ferdig har du en viss følelse av at det er bra, fordi du har likt det hele veien. Men når du jobber med den endelige versjonen, og gjør all miksingen og alt annet, så er det vanskelig å et overblikk. Så nå, noen måneder senere, kan jeg lytte til albumet uten å tenke: "Jeg vil remikse det og det, og endre på ditt og datt. " Nå klarer jeg høre på den og føle meg veldig stolt av den. Jeg synes det er en veldig, veldig sterk samling med låter. Den fikk også veldig gode anmeldelser. Og den solgte utrolig. Vi hadde den høyeste plasseringen på den britiske listen som vi noen gang har hatt med noen våre studioalbum. Og hvis det ikke var for den pokkers Taylor Swift, hadde vi vært nummer én. Men ingen slår Taylor Swift.
– Hva slags verktøy bruker dere i dag når dere lager musikk? Når vi ser bilder av dere fra hine hårde dager, hadde dere masse synthesizere med ledninger og plugger. Bruker dere bare en bærbar PC i disse dager?
– Jeg bruker en stor gammel Mac G5 Tower. Den er gammel, men stabil og fungerer fortsatt. Faktisk bruker jeg to av dem fordi jeg har oppgradert systemet mitt og da måtte jeg ha to fordi grafikkortene er ulike på dem. Så da må jeg bytte mellom skjermene når jeg skal gå tilbake til gamle spor for å grave dem fram. Men ja, alt er nå i datamaskinen. Det eneste som blir plugget inn er enten bassgitaren min eller en av de mange mikrofonene mine. Alle synthesizerne er virtuelle, noe jeg elsker. Puristene spør: "Hvorfor bruker dere ikke de ekte synthene?!?!? " Fordi de tar for mye plass, de er jævla tunge og de blir ustemt av den minste ting som skjer i rommet! I tillegg får du MIDI-forsinkelse når du kobler alt opp. Og så må du notere ned hva innstillingene på synthene var, slik at du kan gjenskape lyden senere. Når du har alt i datamaskinen, kan du bare si: "Lagre versjon 3.7". Da kan du komme tilbake til den om en time eller om 10 år, og alt er der, akkurat slik du forlot det. Du trenger ingen notater. Så jeg foretrekker å jobbe med datamaskinen. Det betyr også at Paul og jeg har identiske Pro Tools-systemer slik at jeg kan sende ham hele låta. Når han laster den inn kommer den opp med alle instrumentene, alle plugins og alle effektene. Det er kjapt og greit og gjør livet mye enklere. Spesielt nå som Paul bor 1600 km unna meg. Da kan vi ikke jobbe sammen så ofte som vi ønsker.
– Har du fortsatt det gamle utstyret ditt, eller har du kvittet deg med det?
– Jeg har fortsatt min originale bassgitar, og jeg har også den originale Korg Micro Preset-synthen. Det var vår første synthesizer som vi kjøpte via min mors postordrekatalog. Vi nedbetalte den med 7,76 pund i uken i 36 uker. Den er helt elendig! Den har en masse forhåndsinnstillinger, og du har bare lyder som stryker 1, stryker 2, messing 1, messing 2, stemme 1 og så videre. Det spiller ingen rolle hvilken tangent du trykker på når du spiller, den bare lager en eller annen lyd og det høres bare fryktelig ut. Det var den eneste vi hadde råd til på den tiden. Jeg vet at noen elsker de gamle instrumentene, men ikke jeg. Likevel skulle jeg ønske jeg fortsatt hadde dem, for vet du hvor mye en Jupiter og slike ting går for på eBay nå hvis du selger dem? Men jeg foretrekker virtuelle synther, for det gjør alt så mye enklere. Du kan uansett ikke høre forskjell på dem og de originale!
Covid-babyer
– Når dere skriver musikk i dag, tenker dere fortsatt album, eller tenker dere sanger?
– Når vi komponerer, skriver vi bare og prøver ut ideer og ser hvor hver låt ender opp. Hver sang har sin egen individuelle identitet. Når vi har fått en samling som vi tror vil lage et album av, begynner vi å tenke på ting som låtrekkefølge. Det siste er veldig viktig, og jeg skal være ærlig med deg: Vi tenker fortsatt A- og B-side, som om det er en LP. Vi jobber også hardt med rekkefølgen på låtene. På det forrige albumet, The Punishment of Luxury, brukte vi lang tid på å få til en bra rekkefølge. Vi klippet opp mange stykker papir med titlene påskrevet og flyttet dem rundt, bare for å prøve ut hva som fungerte. På det nye albumet gikk det mye lettere, kanskje fordi vi hadde en veldig stram tidsplan før vi måtte levere den. Jeg satt bare i Pauls studio og tenkte at jeg skulle prøve en rekkefølge som hørtes ok ut. Og da vi spilte låtene i den rekkefølgen skjønte vi at vi hadde den satt. Så etter å ha flyttet rundt på bare to sanger, fikk vi rekkefølgen rett på første forsøk. Men ja, vi tenker fortsatt A- og B-side, selv om låtene alle er individuelt laget. Jeg var bekymret for at vi kanskje ikke hadde nok variasjon mellom låtene på dette albumet. Men det fungerer fint, det er et veldig balansert album.
– Jeg leste i et intervju du gjorde i fjor at dette albumet sprang ut fra enorm kjedsomhet. Er det sant?
– Ja. Jeg går ut fra at Covid-situasjonen var den samme i Norge. Til å begynne med fikk du ikke gå ut her. Du kunne bare gå ut hvis du hadde en medisinsk nødsituasjon eller for å gå til butikken. Så jeg satt og følte det som om jeg hadde husarrest da jeg var tenåring og bodde hjemme på 70-tallet. Da hadde vi én TV som viste tre kanaler. Og hvis moren min så på noe jeg ikke likte, måtte jeg bare gå på soverommet mitt og skrive en sang eller male et bilde, for det var ikke noe annet å gjøre. Det var slik det føltes nå også. Jeg bare gikk til arbeidsrommet mitt og sa: "Ok, det er ingenting å gjøre. Jeg er lei av å sitte i huset. Jeg er lei av å gå rundt i hagen. Jeg har en datamaskin her som er full av ideer og halvferdige sanger. Så nå har jeg ingen unnskyldning for å være lat. Jeg skal sette meg ned og se hva jeg kan gjøre ut av disse sangene". Og det var heldig at jeg hadde disse låtene, fordi Paul flyttet en haug med ganger under Covid. Og så ble han far igjen i en alder av 61. Velsigne ham.
Jeg ser på McCluskey med vantro i øynene.
– Ja jeg vet! Heller ham enn meg. Men sånn går det. Han fikk en vakker liten jente som heter Lily. På grunn av alt dette fikk jeg bare to nye låter fra Paul under Covid. Jeg måtte deror bruke det jeg allerede hadde på datamaskinen min som han hadde gitt meg for mange år siden, eller ting jeg hadde laget selv fordi vi ikke kunne møtes. Vi foretrekker egentlig å være i samme rom sammen, fordi vi alltid føler at energien blir bedre av det. Men dette albumet ser ut til å ha blitt så vellykket at vi kanskje ikke burde være i samme rom lenger [ler]. Et annet problem med Paul er at han har et studio i huset sitt, men det er et ekte akustisk designet studio. Det er derfor vi mikser hos ham. Men hver gang han flyttet, tok det ham måneder å gjenoppbygge studioet sitt. Uansett: Dette albumet er absolutt en Covid-baby.
Jamal Kashoggi
– Det har vært skrevet en del om at dette albumet er veldig politisk. Er du enig i det?
– Sangen Kleptocracy er åpenbart politisk. Demokrati er kanskje ikke et perfekt system, men det er den beste muligheten vi har til å prøve å få alle komme til enighet. Men i disse dager ser ingen ut til å klare å bli enige om noe som helst. Politikk har blitt så polarisert av at folk bare lytter til ting som støtter opp om deres allerede eksisterende synspunkt, og det forsterkes bare av sosiale medier. Politikere har alltid vært lyssky, men det har nå begynt å dukke opp en rekke globale politikere som ikke er annet enn flagrante narsissister som vil fortelle deg hvilken som helst jævla løgn som skal til for å bli valgt. Og de er farlige. Jeg trenger ikke engang å navngi dem. Du vet hvem jeg snakker om, og du vet fra det jeg sier i sangen hvem det er snakk om.
Den eneste personen som er navngitt i sangen er noen McCluskey ikke er sint på.
– Det er Jamal Khashoggi som gikk inn i en ambassade og kom ut noen dager senere i forskjellige poser. Og det gjør meg veldig opprørt. Men jeg er enda mer opprørt over at i løpet av de seks månedene etter at det skjedde, gikk alle fra å si "wow, så sjokkerende og forferdelig", til: "Kan vi få litt av oljen dere har? Og hvor mange fly vil dere kjøpe fra oss? Og mens vi er i gang, vil dere kjøpe opp alle store internasjonale idrettsgrener fra oss? " Så jeg ble sint, og det kommer frem i sangen. Og selv om sangen er en veldig fengende glad liten sang, har den et dystert budskap. Og når da du skriver et album under en global pandemi, får du sanger som Anthropocene og Evolution of Species. Så spesielt de tre sangene ble veldig tydelige politiske og veldig relevante. Men vi har vært politiske før. En sang som Enola Gay og hele Dazzle Ships-albumet handlet om den kalde krigen. Men kanskje er dette det første albumet på lenge hvor vi har vært så tydelig politiske.
Teit bandnavn
– La oss gå tilbake til starten. Det hele begynte i 1978, tror jeg. Ut fra det jeg har lest, skulle dere bare gjøre én konsert, og så skulle det være det. Er dette tilfelle?
– Det er riktig, sir. Hvorfor tror du vi har et så teit navn på bandet vårt[Ler]? Paul og jeg hadde skrevet sanger sammen på morens bakrom på lørdags ettermiddager mens hun var på jobb. Vi var påvirket av tysk musikk og folk som Brian Eno, David Bowie, Roxy Music og Velvet Underground. Alt av den typen alternativ musikk. Vi hadde ingen penger, så vi måtte klare oss med det vi hadde. Jeg hadde min opp-ned-bassgitar, som jeg kjøpte med pengene jeg fikk til 16-årsdagen min. Jeg er høyrehendt, men den eneste bassen jeg hadde råd til i bruktbutikken, var den billigste som var en bass for venstrehendte. Så jeg lærte å spille på den ved å holde den opp-ned, og jeg spiller fortsatt med strengene mine opp-ned. Det er veldig gøy når jeg gir bassen min til andre bassister. De blir helt perplekse. Paul studerte elektronikk og han laget derfor disse rare støymaskinene. Vi var veldig sære, ambiente og abstrakte til å begynne med. Og så fikk vi slutt et tak i lite kitch orgel og et elektrisk piano etter noen måneder. Da vi var 16 skrev vi Electricity på bass, orgel og piano. Men selv våre beste venner syntes musikken vår var drit. Vi tenkte egentlig ikke seriøst på og dra ut for å spille det. Så vi modifiserte sangene en del og dro dem inn i et slags progband vi var med i på kunstnerskolen.
I 1978, da alle andre dro på universitet, ble Paul og McCluskey igjen hjemme. En dag sa de til hverandre: "Hvorfor opptrer vi ikke med sangene våre på vår måte i hvert fall én gang. Det skal ikke være noe band. Vi skal bare ta med opptakeren vår som kan spille kompet og så holder vi én konsert. Da kan vi i hvert fall si at vi har gjort det. "
– Så da banket vi på døren til Eric’s Club. Bandet eksisterer egentlig i dag kun fordi Eric’s Club i Liverpool hadde en fantastisk ordning med at hver torsdag kveld var det bandkveld for lokale band. Hvem som helst kunne gå på scenen og gjøre hva de ville. Så da banket vi på kontordøra og spurte om vi kunne få opptre. Vi var fast inventar på klubben siden vi dro dit minst en gang i uken, om ikke tre ganger. Det skjedde alltid kule ting der. Og de sa bare: "Ja, visst, vi setter dere opp til torsdag. Hva er det dere heter?" Vi bli veldig overrasket: "Å, vi trodde dere skulle be oss drite og dra. Vi har ikke noe navn. Vi kommer tilbake til dere angående det. " Så vi bare så på de rareste navnene vi kunne fordi det var jo bare oss to med noen duppeditter, keyboards og en båndopptaker som spilte sanger vennene våre ikke likte. Vi trodde det ikke spilte noen rolle med et navn, fordi det bare var for én konsert. Og her er vi, 45 år senere, med samme teite navnet!
15 minutter forut for sin tid
– Legenden sier at det tredje albumet, Architecture and Morality var en kjempesuksess, og så gjorde dere Dazzle Ships, som folk sier var en flopp. Men det solgte jo til gull i England. Hva er ditt syn på dette i dag?
– Vi hadde laget tre album helt på våre egne premisser. Hvert av dem hørtes annerledes ut fra det forrige fordi vårt mål var å alltid gjøre noe annerledes og alltid fortsette å prøve nye ting. Og vi trodde aldri vi skulle få platekontrakt da vi lagde den første plata. Vi bygde derfor vårt eget studio ved hjelp av forskuddet vi fikk, fordi vi antok at vi ville bare få lage ett album siden ingen ville kjøpe det, og at da ville vi bli droppet av plateselskapet. Da hadde vi i det minste et studio etterpå, ikke sant? Så vi bygde vårt eget studio og utrolig nok solgte det første albumet til gull i Storbritannia. Vi hadde en hit, men det på andre albumet hadde vi jo Enola Gay, så det ble stor suksess. Og det tredje albumet solgte i overkant av fire millioner eksemplarer og vi hadde tre topp fem-singler fra det i England. Det var helt fantastisk.
Så var det tid for oppfølgeren.
– Vi ønsket å endre retning igjen, og jeg skal fortelle deg hva som da skjedde. Vi byttet plateselskap. Vi var egentlig på et datterselskap av Virgin, et lite selskap kalt Dindisc. Når de ble lagt ned endte vi opp med å gå til moderselskapet. Og vi hadde ikke hatt noe forhold til dem. De visste ingenting og sa bare: "Hvordan fungerer dette?" Og vi svarte: "Vi jobber i studioet vårt og skriver sangene. Når vi er ferdige, sier vi til dere hvilket studio vi ønsker å spille inn plata i, og hvem vi vil ha som produsent. Dere gir oss pengene og vi drar for å lage et album". Siden den formelen hadde gjort at vi solgte flere millioner, sa de: "Ja, ok, det høres bra ut for oss." Så vi laget plata, uten at noen kom en eneste gang for å høre sangene i studioet hvor vi jobbet. Vi leverte Dazzle Ships og Virgin må ha tenkt: "Hva i helvete er dette? Men ok, la oss stole på dem. Det siste albumet solgte millioner. De har hatt mange hits. De vet nok hva de gjør. "
Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Dessverre så det ut til at albumet var en litt for radikal endring av musikalsk retning for fansen.– Det var litt for utfordrende og eksperimentelt. Og siden vi hadde hatt tre hitsingler på Architecture and Morality, hvor den siste var blitt den største av dem, bestemte de seg også for å gi ut tre singler fra dette albumet. Og de trodde at også denne gangen ville den siste være den største hit-en. Så vi begynte med Genetic Engineering, og det var feil valg. Deretter slapp vi Telegraph men da hadde vi allerede mistet dampen. Så vi fikk aldri gitt ut den tredje singelen. Jeg tror også vi mistet 90 % av publikummet vårt. I England kjøpte folk albumet for det solgte hundretusenvis. Virgin Records hadde en vits om at de sendte det ut til gull men at det kom tilbake som platina. Det var en forferdelig opplevelse, og en kommersiell katastrofe. Den fikk også mange dårlige anmeldelser på den tiden, fordi folk ikke skjønte den. De forsto ikke hvorfor vi hadde laget denne Musiqure Concrete-platen. Men vi vokste opp med Kraftwerk og albumet deres Radioactivity, og det albumet var en blanding av sanger, Musique Concrete, samplede lyder og radiosnutter. Og det var akkurat slik vi ønsket å være. Vi ville eksperimentere og gjøre ulike ting, og inne imellom dette skulle vi få par hitsingler slik at alle ble fornøyde. Paul pleier å si at vi ikke sukret dette albumet med nok melodier.
I dag blir albumet vurdert på en helt annen måte.
– Nå sier selvfølgelig alle at det er vårt mesterverk, gjør de ikke? Og hvis du hører på det nå, er det ikke et så rart album som det folk mente den gang da. Det er bare det at i 1983 var det litt mer enn 15 minutter forut for sin tid. Som Andy Warhol sa det: "Vær aldri mer enn 15 minutter foran moten." Så vi var mer enn 15 minutter foran.
– Vi ble til det vi ikke ønsket å bli
– Etter det albumet mener flere at musikken til OMD ble veldig mainstream. Var det en retning Virgin presset dere ta?
– På en måte. De så at gåsen som legger gullegget hadde plutselig lagt en murstein i stedet. De tenkte da at de måtte få bandet i gang med å lage hits igjen. Vi hadde også nå blitt gamle etablerte menn på 24 og 25 år, og dette var jo jobben vår. Vi hadde alle kjøpt hus, og dette var slik vi tjente pengene til å ha råd til sånn. Og Paul var blitt gift. Helt ærlig holdt vi på å gjøre i buksa av skrekk. Vi tenkte derfor: "Ok, vi må lage hit-singler igjen!" Så både bevisst og ubevisst dempet vi den eksperimentelle musikken og prøvde å bare skrive sanger og så håpte vi at noen av dem ble hits. Det neste albumet som kom var Junk Culture og ut av det fikk vi tre hitsingler. Så da var alt bra igjen.
Men han innrømmer at bandet nå kom inn i et mønster.
– Hvis jeg er ærlig nå og ser tilbake, ser jeg at vi på mange måter ble til den typen band som vi aldri ønsket å være. Et band som jaktet hits og ikke minst jagde etter et gjennombrudd i Amerika. Og det prøvde vi på igjen og igjen. Paul sier alltid at vi prøvde å knekke nøtten som var Amerika, men Amerika knekte oss. Vi tapte så mye penger på å turnere der borte at da vi til slutt fikk suksess i USA, var vi bare slitne og lei. Etter en stor USA-turné sammen med Depeche Mode i 1988, en turné de tjente nok på til å kunne pensjonere seg, kom vi hjem til beskjed fra manageren vår om at vi skyldte plateselskapet vårt en million pund. Og vi bare: "Men vi har solgt millioner av plater!" Han svarte: "For det første så signerte dere en elendig avtale da dere var 19. For det andre, har dere brukt mer penger på å prøve å slå gjennom i Amerika enn det dere har tjent på det. Så hvis dere ikke gir ut et Best of-album nå, er dere konkurs."
The Best of OMD ble derfor utgitt samme år.
– Og det solgte millioner og slettet gjelden vår. Men generelt var våre royalties forferdelig dårlige. Vi hadde en grusom kontrakt som vi signerte da vi var 19. Så la aldri folk fortelle deg at Richard Branson er en hyggelig, sjenerøs fyr. Han er en hensynsløs gründerjævel. Etter dette gikk bandet hvert til sitt, for vi hadde ingen penger mer. Vi var bare drittlei av hele greia.
– Det er morsomt at du sa det om Richard Branson. For et par år siden intervjuet jeg Mike Oldfield, og han sa mye om Virgins forretningspraksis.
– Virgin Records ble bygget på Mike Oldfield. Uten ham ville det ikke vært noe Virgin Records. Og det er bare trist at noen kommer til deg som tenåring og sier: "Vi skal gi deg en platekontrakt". Da blir du selvsagt glad og sier: "Hvor skal jeg signere?" Og vår advokat gjorde en elendig jobb siden han lot oss signere en slik kontrakt. Han ba meg om unnskyldning senere og da spurte jeg om jeg kunne få den skriftlig. Da svarte han at det kunne jeg ikke, for da ville vi bare saksøke ham. Og det hadde han helt rett i.
McCluskey setter opp regnestykket til meg.
– Jeg skal gi deg et eksempel: Enola Gay solgte 5 millioner eksemplarer La oss si at det kostet ett pund å kjøpe den singelen. Vi fikk 6 % royalties på våre plater, så vi fikk dermed 6 pence. Men det var bare i England. Det meste av salget vårt var utenfor Storbritannia. Og der fikk vi bare 2/3 av royalties fordi de hevdet det kostet dem penger å hente royalties fra utlandet. Så da er vi nede på 4 pence. Produsenten hadde forhandlet frem en avtale om 3 % royalties. Dermed fikk han 3 pence og vi fikk 1 pence pr solgte single. Ut fra dette måtte vi betale tilbake alle innspillingskostnadene, alle forskuddene, eventuell turnéstøtte, alt utstyr vi kjøpte og kostnadene for å lage videoer. Så da skjønner du hvorfor vi ikke hadde så mye igjen.
Et enmannsorkester
– Etter at dere ble oppløst i 89, kom du plutselig tilbake alene som OMD i 1991 ved å gi ut albumet Sugar Tax. Hva gjorde at du bestemte deg for å fortsette som OMD alene?
– Det er en litt lang historie. Jeg trodde helt ærlig at bandet var ferdig. Men så kom Paul og de to andre medlemmene, Malcolm og Martin, til meg og sa at det fortsatt var verdi i bandnavnet og at de ønsket å fortsette som OMD. Jeg gikk da til Virgin og spurte om de hadde lov til det. Virgin svarte at de som selskap hadde fortsatt kontraktsfestet rett til å gi ut sanger med bandet, men at de helst ville at jeg skulle gjøre det siden jeg hadde vært frontfiguren. Det hadde jeg ikke en gang tenkt på. Virgin ba meg derfor gå og skrive noen sanger og komme tilbake til dem med disse. Så tre måneder senere gikk jeg tilbake med noen sanger, og de sa da at de foretrakk sangene jeg kom med, framfor det de andre hadde levert. Så da måtte jeg forhandle med Paul om å kjøpe navnet fra ham, noe som var en veldig rar opplevelse.
Og da ble selvsagt advokater involvert.
– Når advokater først blir innblandet, blir det straks litt mer giftig. Det var derfor en periode hvor det var litt vanskelig mellom oss. Men jeg bestemte meg for å fortsette som OMD på egen hånd. Til å begynne med gjemte jeg meg bare bak merkenavnet. Hvis du ser på Sugar Tax-albumet, tror jeg ikke navnet mitt er nevnt noe sted på det.
– Etter tre album bestemte du deg for å slutte igjen i 1996. Hvorfor?
– Jeg hadde mistet retningssansen igjen. Det var ganske vanskelig å bli ansett som en som hadde passert Best Før-datoen mens britpop og grunge regjerte hitlistene. Dette var før vi alle erkjente at vi var i den postmoderne tidsalderen... Hvor gammel er du forresten?
– Jeg er 51.
– OK, du er bare en baby, men du er fortsatt gammel nok til å huske da tiden da holdningen var at vi bare likte det som var nytt, og det som var gammelt fnyste vi av. I dag er ingenting nytt og derfor er ingenting gammelt. All populærkultur spiser sin egen historie. Så nå i den postmoderne æra kan du bli ansett som ikonisk innenfor sjangeren din. Og velsigne folk, det er det de sier om oss. Takk skal du ha, sier jeg bare da! Vi har fortsatt mulighet til å holde på med dette. Så vi er blant de heldige hvor folk vil høre klassikerne dine. Samtidig, hvis du fortsatt kan skrive sanger, ønsker de også å høre de nye sangene dine. Vi blir ofte fortalt: "Det høres ut som nye OMD-låter, men de har alle de klassiske elementene i seg!" Så i dag har bandet en bra karriere. Men på midten av 90-tallet oppdaget jeg at elektronisk og eksperimentell musikk, som en gang hadde vært regnet som fremtiden, plutselig ble ansett som passé. På midten av 90-tallet hørtes fremtiden ut som Beatles, The Rolling Stones og Cream. Jeg var ikke klar over at vi var i den postmodernistiske æra, og at alt hadde gått i sirkel.
– Jeg skjønner hva du mener. Sønnen min er 23 og jeg ser det samme med ham og vennene hans. De er ikke bundet av sjangere, og det spiller ingen rolle hvilket tiår musikken er laget i. De bare liker det, eller så liker de det ikke. Det er ingen agenda.
– Nettopp. De har ikke musikalske stammer lenger der du bare holder deg til én sjanger. Du kan like alt. Da jeg var ung, var musikk en av måtene du definerte hvem du var på. "Jeg har denne frisyren, jeg bruker disse klærne og hører på denne musikken. Du har den frisyren, du bruker de klærne, og du hører på den musikken. Jeg er kul, det er ikke du." Du hadde din stamme. Slik er det ikke lenger.
Kraftwerk skapte et jenteband
– En venn av meg som er låtskriver studerte ved Liverpool Institute of Performing Arts (McCartney-skolen), og da jeg nevnte OMD for ham en gang sa han at han mente du hadde forelest om låtskriving for dem.
- Det stemmer! Jeg pleide å gi Master Classes. Men jeg tror jeg brant noen broer der, he he. Det var en elev som sa følgende til meg: "Jeg har spilt gitar siden jeg var seks år gammel. Jeg øver seks timer om dagen. Hvor god må jeg være for å få platekontrakt? " Og jeg svarte: "Du er sannsynligvis for god til å få platekontrakt." Han forsto ikke hva jeg mente, så jeg forklarte: "Ingen bryr seg om virtuose musikere bortsett fra innenfor klassisk musikk eller jazzmusikk. Ingen bryr seg om hvor fort du kan spille eller hvor mange noter du kan spille. Alt sånn driter folk i. Det de vil ha er en melodi som du kan spille med én finger. [Synger]: ‘Yesterday, all my troubles seemed so far away’. Det er det folk vil ha. Så slutt å øve og sett deg ned og skriv en veldig enkel melodi som bestemoren din kan synge i badekaret." Og jeg tror ikke det var det de ønsket å høre, he he.
– Du begynte også som bakmann og satte i stand jentebandet Atomic Kitten. Hvordan ble det til?
– I ettertid ser jeg på det som en bedriten periode. Helst ville jeg foretrukket å ha hatt mitt eget band. Men jeg tenkte at nå som jeg var i midten av 30-årene var min egen artistkarriere over, og at det var bare å pensjonere seg. Det er bare det at jeg var innbilsk nok til å tro at jeg fortsatt kunne skrive sanger. Men jeg trengte noen andre til å fronte dem, siden jeg var utdatert. Når jeg forteller folk følgende historie, tror de meg aldri, men det er helt sant: Kraftwerk oppfant Atomic Kitten!
Jeg ser skeptisk på McCluskey.
– Jeg skal forklare hvis du ikke har hørt historien: Jeg ble på 90-tallet venner med Karl Bartos fra Kraftwerk, og jeg snakket med ham etter at OMD var over og ut. Jeg hadde på det tidspunktet skrevet flere sanger sammen med ham som endte opp på Universal. Det var det siste albumet OMD ga ut på 90-tallet. Jeg sa til ham at jeg mente jeg fortsatt kunne skrive gode sanger. Men jeg trengte en annen måte å få dem ut i verden på.
Bartos hadde da et råd.
– Han sa: "Uansett hva du gjør, ikke gi dem til musikkforlaget ditt. Da vil du bare være en låtskrivende hore, og når noen kommer og vil ha en av sangene dine, vil de ønske å endre masse på dem. De vil be deg om å endre toneart, tekster, tempo og så videre".
Deretter foreslo han at McCluskey skulle lage sitt eget band.
– Jeg lurte da på hva slags band, og da spurte han meg hvem de beste prefabrikkerte popgruppene gjennom alle tider var. Da tenkte jeg umiddelbart på jenteband, nærmere bestemt jenteband som var trioer. Alt fra The Supremes til Shangri Las, helt opp til Bananarama. Jenteband må nemlig ha gode sanger. Boybands slipper unna med hva som helst siden fanskaren deres stort sett er jenter. Og så lenge de henger plakatene av dem på soveromsveggen kommer de til å høre all dritten disse bandene gir ut. Kjærligheten er ikke bare blind, den er også døv. Så jeg ville lage et jenteband, og da sa Karl Bartos: "Så lag en jentetrio." Kraftwerk oppfant derfor Atomic Kitten.
– Og det var en stor suksess, ikke sant?
– Ikke fra start. Det begynte tungt. Vi fikk dem signert og de første singlene var ikke den store suksessen vi hadde forventet, så plateselskapet droppet oss. Sjefen for Virgin sa til sjefen for plateselskapet: "Vi har brukt omtrent 2 millioner pund på dette. Albumet ligger bare som nummer 37 på listene. Du får ikke lov å bruke mer penger på dem. Dropp dem." Og da ble de droppet. Men vi bløffet dem ved et uhell til å holde bandet i gang. Vi gikk inn til sjefen for plateselskapet og sa: "Du skylder oss fortsatt 50 000 pund siden du ikke har gitt oss andre halvdel av forskuddet vi skulle få for å levere albumet. Bare behold de 50 000, så tar vi med oss låtkatalogen vår og går, for vi skal gi ut låten Whole Again som singel selv." Han gikk deretter til sjefen for Virgin og sa: "Du vil ikke tro meg, men de vil ikke ha pengene vi skylder dem. De skal gi ut låten på egenhånd. De må ha gjort avtale med et annet selskap. Vær så snill, ikke dropp dem. Vi har brukt masse penger og noen andre kan plutselig få en hit på bekostning av oss. Vær så snill, la meg bare gi ut en singel til. La meg slipp Whole Again. "
Sjefen var enig, men ga dem ikke noe budsjett.
– Alle videoene kostet på den tiden omtrent 250 000 pund. Han sa: "Du får et budsjett på 25 000. Ikke lag noen plakater eller promomateriale, bare ta det til radiostasjonene og se hva som skjer. Og når dette ikke blir en hit, så sier vi opp avtalen med dem." Så da ga de ut Whole Again på nytt og vi lagde en veldig billig video. Vi hadde ingen plakater, ingen reklame og ingen annonser. Den ble spilt på radio og gikk rett inn på førsteplass første uken den var ute. Plutselig ble det bestemt at vi skulle relansere albumet, med nytt omslag. Kerry [Katona] hadde på dette tidspunktet forlatt bandet, så vi måtte få inn en annen jente som het Jenny. Hun sang alle Kerrys vokalspor på nytt.
Atomic Kitten ble massive. Da arbeidet startet med neste album, begynte problemene igjen.
– Jeg hadde skrevet nye sanger til andreplata, men plateselskapet likte dem ikke. Husk at jeg skapte dette bandet. Det var min visjon. Jeg hadde skrevet Whole Again og flere andre hits. Men sjefen for selskapet sa at vi måtte følge formelen. Jeg skjønte ikke hva han mente. Beskjeden var klar: Han ville bare ha Whole Again, Whole Again og enda mer jævla Whole Again.
McCluskey var uenig.
– Jeg sa at vi måtte utvikle oss og vokse sammen med publikum. Men han fortsatte bare å kreve enda en Whole Again og gjorde det klart at hvis jeg ikke ga ham det ville han få noen andre som ville lage det. Og det var det som skjedde. De sa opp kontrakten min, og alt de ga ut etter at jeg dro var enten en coverversjon eller noe som hørtes ut som Whole Again. Og ikke overraskende var deres tredje album en katastrofe, og da ble de droppet. Plateselskapet ledet dem rett og slett utfor stupet. Plateselskapene har rett og slett ikke peiling. Hver plate måtte tas med til en fokusgruppe for å høre hva de hadde å si om den. Men vi gjorde bare det vi ville. Whole Again begynte egentlig bare som en sprø idé til en sang. Men plutselig ble den nummer én og da måtte alt høres ut som den. Så da ble jeg sparket ut og jeg fikk ikke lov å kontakte jentene på fire år. Det var en forferdelig opplevelse. Jeg hatet det.
Gjenforening
Etter at McCluskeys tid som bakmann var over hadde vi kommet inn på midten av 00-tallet. Nå begynte folk å si at de gjerne ville se OMD live igjen.
– Det fikk oss til å innse at vi det var et marked for oss igjen. Så i 2006 kom vi sammen, og det har gått helt strålende siden da. Og vet du hva som har vært fantastisk? Det var selvsagt gøy å spille konserter igjen. Men etter en kort tid ble Paul og jeg enige om at selv om dette var gøy, så ønsket vi ikke å bli et tributeband til oss selv. Vi spilte bare våre gamle hits om og om igjen. Så da tok vi steget og våget å gjøre noe så dumt som å lage ny musikk. Og det ble suksess! Vi var enige om at vi bare skulle gi ut ny musikk dersom vi virkelig mente det vi lagde var bra. Og hvis du gir deg selv nok tid og du er hensynsløs og ærlig nok med deg selv kan du bli ganske god på å bearbeide din egen musikk og si: "Ja, dette er bra, men det og det fungerer ikke". Eller: "Jeg syntes dette hørtes bra ut forrige uke, men det fungerer ikke nå. La oss skrote det det eller endre på det. " Det høres kanskje pretensiøst ut, men jeg er veldig, veldig fornøyd med det vi har gjort siden vi kom sammen igjen. Jeg synes vi har gitt ut utrolig fin musikk som jeg er veldig stolt. Og det blir ikke utgitt før vi mener det er klart. Folk sier: "Hvorfor tok det seks år for Bauhaus Staircase?" Og svaret er: "Fordi det tok seks år! " Ellers hadde det ikke vært så bra som det er. Paul pleier å si at vi ikke gir ut et album bare fordi vi vil ha en ny logo på merchen. [ler].
– Sist jeg så dere i Oslo var for fem år siden, tror jeg. Og da var det bare Paul og du som stod på scenen.
– Siden vi egentlig ikke hadde vært så store i Skandinavia, tilbød ikke promotører oss noen penger. De sa: "Jeg kommer ikke til å tilby dem mer enn €10 000." Du kan ikke turnere med et fullt band med trailer, buss og fullt mannskap for et slikt beløp. Så, Paul og jeg bestemte oss for å gjøre konsertene som duo, og dermed ha en liten produksjon, med et lite mannskap og se hvordan det gikk. Dette åpnet dørene for oss i Skandinavia. Manageren min og agenten min forstår fortsatt ikke hvorfor vi insisterer på å dra til Skandinavia. Vi taper penger på spillejobbene der. Men jeg sa: "Vi dro opprinnelig dit for å prøve å få et fotfeste i markedet der. Om vi stopper nå var innsatsen bortkastet. Vi skal tilbake!"
Han sier at denne gangen er det hele bandet som kommer.
– Og hvis Rockefeller hadde mer plass, ville du sett hele produksjonen med alle LED-skjermene. Jeg tror vi bare kan henge opp én der fordi det ikke er nok vekt på takstolene i lokalet. Men det kommer fortsatt til å være en god presentasjon produksjonen vår. Det blir fullt band og vi har også et flott supportband. Så kom tidlig!
– Du har nevnt Kraftwerk flere ganger i dag. Og det er ett spørsmål jeg bare må stille deg. Er det sant at Electricity bare er en raskere versjon av deres Radioactivity?
– Da jeg ble kjent med Karl Bartos, dro jeg til Düsseldorf og skrev sammen med ham i studioet hans. Vi ble invitert til Wolfgang Flürs leilighet, og der møtte jeg Emil Schultz som pleide å skrive noen av tekstene deres og lage albumomslagene deres. Wolfgang hadde en gullplate av sangen Radioactivity hengende på veggen i gangen. Den hadde nemlig vært en stor hit i Frankrike. De var på kjøkkenet og jeg var i gangen og da jeg så den, sa jeg: "Ooohhh, Radioactivity. Jeg elsker den sangen. Vet dere at Electricity egentlig bare en engelsk punkversjon av Radioactivity i dobbelt hastighet? Og da svarte alle i kor: ‘Det vet vi!’ ". Jeg hadde ikke skjønt at det var så åpenbart. Men du vet, ingen jobber i et vakuum. Vi står alle på skuldrene til kjempene som kom før oss!
