“All the world needs is art and passion… I see the future in yesterday,”synger Andy McCluskey på Bauhaus Staircase, åpnings- og tittellåten på Orchestral Maneuvers In The Darks 14. album, deres fjerde platen siden co-grunnlegger Paul Humphreys ble med igjen i OMD i 2007. Akkompagnert av en knallsterk synth-linje, er det en tekst som oppsummerer denne gruppens knallsterke bidrag til elektronisk popmusikk gjennom mer enn fire tiår. Og siden McCluskey har sagt at dette er siste album med nytt materiale er det en passende måte å gi stafettpinnen videre til neste generasjon på.

Skjønt, pop og pop. OMD kunne til tider være svært abstrakte, og den omtalte tittellåten er intet unntak, i så måte. Da er neste låt, Anthropocene noe helt annet, for der er vi over i et landskap av fengende danse- og popmusikk.

Dens nære slektning, Evolution Of Species, tar opp den musikalske tråden. Men med teksten "Death / Mutation / Birth/ Generation after generation" – har den også en mer illevarslende stil over seg.

Og slik går det slag i slag. For med Bauhaus Staircase viser duoen frem det de kan best: Klassiske pophooks med til tider abstrakte og dystre tekster.

Albumet ble til i McCluskey og Humphreys' hjemmestudioer mens de var i isolasjon under pandemien. Musikken er en fin miks av moderne datateknologi og analoge drømmer om gamle synther. De beste eksmplene på dette er Where We Started og den popmøse og symfoniske Veruschka. I begge disse låtene er den slags nostalgisk søken etter en lykkeligere tid, samtidig som du hører at de skjønner hva som rører seg innenfor elektronika i dag.

Og jo mer spisset teksten er, jo mer catchy er låten. I Kleptocracy roper McCluskey ut mot korrupsjon og overgrep. Men ropingen skjer oppå et absolutt herlig klubb-spor, den fengende og dansbare Don't Go – opprinnelig utgitt i 2019 som ny låt på singelsamlingen Souvenir.

Men de gjør også nye ting. Slow Train er en instrumental industrial-låt av den type jeg ikke kan huske fra disse karene før. Samtidig får vi høre en en langt mørkere side fra duoen med den pulserende G.E.M.

Det hadde vært lett å markere jubileet med enda en ny samleskive. I stedet får vi Bauhaus Staircase. Et album som kan fungere som en katalog over det beste av OMD, men med bare nye sanger.

Platen er et overflødighetshorn av alt som er OMD: Drømmende ballader (Look At You Now som kunne kommet i 1983 og Where We Started), vital, og energisk pop fylt med nydelige melodier (Don't Go), poetiske tekster (Aphrodite's Favorite Child) og politikk og historie (tittelkuttet, Anthropocene og Kleptocracy). Og selvsagt er kor-synthen de har brukt siden Souvenir, som kom i 1981, på plass.

Hvis dette virkelig er det siste de skal gi ut av nytt materiale er det en strålende måte å avslutte på, med flagget til topps!