The War on Drugs er et av samtidens få ordentlige rockeband. Indierock og americana-blandingen i kombinasjon med blant annet Bob Dylan-inspirasjonen gir et lite utfordrende men svært tilfredsstillende lydbilde. Det er mye likhet i låtene deres, der gitarsoloene kommer på samme plass og klimaksene etterhvert blir svært forutsigbare, men det er noe i det at man ikke skal endre på en god oppskrift. The War on Drugs har på tross av de mange trygge kvalitetene deres en slags sjel, eller en energi, som gjør at de skiller seg ut fra mye annen masseprodusert indierock. Problemet med å spille konsert i Oslo Spektrum er at lokalet er som skapt for å suge ut denne sjela og få konserten til å minne mer om et strengt regissert teaterstykke.
Avstanden mellom publikum og bandet er ikke bare metaforisk her, og det har åpenbart effekt. For et svært selvbevisst norsk publikum er det da ikke lett å slippe seg løs, uansett hvor mye musikken skulle trygle om det. Vokalist Adam Granduciel bidrar ikke til å rive ned dette skillet mellom band og publikum der han står på scenen og innimellom får ut noen litt sjenerte strofer som nesten høres innøvde ut. Musikken til The War on Drugs kan gjøre seg mye bedre live enn på plate, men den skal gjerne fylle hele lokalet, og det klarer den ikke i spektrum.
Musikken i seg selv er riktignok god, og setlisten er nesten en vekselvis blanding av roligere og mer energiske låter. Det er profesjonelt og sitter godt og det er ingen klare skuffelser i musikken. Alt går som et velsmurt maskineri, på godt og vondt. Noen høydepunkter er det så klart, som når de spiller An Ocean in Between the Waves eller nesten-balladen Strangest Thing. Setlisten er tilnærmet identisk med de tidligere konsertene de har spilt på denne turneen, og det er litt skuffende for de av oss som ikke klarer å la være å søke den opp på forhånd. Det hjelper ikke akkurat på følelsen av manglende sjel.
For alt som kunne vært bedre må man ikke glemme det som faktisk var bra. Musikken til The War on Drugs har en magisk kvalitet over seg og en evne til å få deg til å leve deg helt inn i den, selv om kanskje ikke lokalet eller fremføringen var optimal. Låter som tidligere nevnte An Ocean in Between the Waves, eller låter som Lost in the Dream og In Reverse er fantastiske å høre live uansett hva.
FLERE KONSERTER
Tidevann på Slipen scene
Og vi lot oss skylle med under slippkonserten.
L'Impératrice på Sentrum Scene
Pulserer gjennom Pulsar, og viser at de kan klare å leve videre.