Intervju med Adam Granduciel fra The War on Drugs

Foto: Shawn Brackbill

The War on Drugs har bygget seg opp til å bli et av det siste tiårets aller største band. I fjor kom deres nyeste album I Don’t Live Here Anymore ut til svært positive omtaler, både her til lands og i utlandet. Her hos Musikknyheter stakk de av med kåringen for årets beste internasjonale album og låt. Nå er de aktuelle med tre utsolgte konserter på Sentrum Scene om en uke. I den anledning tok vi en prat med vokalist Adam Granduciel om deres nyeste album, turnélivet, forholdet til Norge, og kaffe.

Les vår anmeldelse I Don’t Live Here Anymore

Hvordan har du det om dagen?

Bra! Vi var akkurat på en stor USA-turné, som var den første på fire år. Sist vi var på turné var i desember 2018, og så kom pandemien. Derfor så alle så veldig fram til dette. Vi har en ny plate, vi fikk øvd mye og dratt på en stor turné som ble en stor suksess. Bandet høres fantastisk ut, alle er glade i hverandre, så det har vært herlig. Vi føler oss veldig heldige. Bortsett fra det har jeg bodd med familien min, oppdratt et barn, øvd til turnéen, prøvd å holde meg opptatt og gjøre det som gjør oss glade.

Platen skulle opprinnelig bli sluppet mye tidligere, men pandemien satte dette på vent. Da fikk dere mer tid til å utvikle og forme den ytterligere. Hvilke endringer gjorde dere?

På tross av hvor forferdelig pandemien har vært, har jeg fått tid til to viktige ting. Jeg fikk brukt mye tid med sønnen min. Ingen får egentlig brukt så mye tid sammen i to år i strekk, og så fikk jeg den ekstra tiden med musikken min der jeg kunne gå dypere inn i sangene og eksperimentere mer. Det førte til at jeg hadde flere sanger å velge mellom. Jeg hadde kanskje 19 sanger og endte til slutt opp med ti som jeg ville ha med på plata.

Vi var nesten ferdige før pandemien og brukte enda et år på å raffinere plata med forskjellige arrangementer, ideer, nye tekster og forskjellige versjoner. Mesteparten var allerede innspilt. Vi gjorde noen opptak andre steder, og jeg gjorde en del vokal og gitar, så det var 1.5 år ekstra med mye moro med innspillingen, skrivingen og å raffinere ideene.

Årets beste internasjonale album

Dere skal spille tre utsolgte konserter i Oslo om bare noen dager. Det er tydelig at Norge elsker musikken deres. Hvilket forhold har dere til Norge?

Si det. Vi har dratt på turné så lenge folk vil se oss, og så tror jeg at uansett hvor vi drar er målet å gi det beste showet vi kan gi, enten om det er å spille i to timer, ta sangforespørseler eller ha et kult lysshow. Vi har et rykte for å lage et bra rock’n’roll-show.

I tror at vi bruker en del tid på å lage musikk vi har lyst til å høre på, og jeg liker å tro at folk liker å se sangene og se et band som elsker å være på scenen. Det er et spesielt kameratskap mellom bandet og meg som er veldig ekte. Kanskje det smitter over på folk.



Vi er også besatt av Oslo-kultur. Vi elsker kaffe, og pleier alltid å dra til Tim Wendelboe (På Grünerløkka) når vi er i byen. Vi har også mange venner her, og så er det på andre siden av verden. Det er et hjem som er langt vekk fra hjemmet.

Bandet har vokst og vokst for hvert album de har utgitt. Selv om lydbildet har endret seg noe, finner man fortsatt kjernen tilstede i musikken.

Jeg tror at det ligger i at når jeg jobber, venter jeg på at en gnist skal treffe meg. Den er filmatisk – nesten som et stort lerret. Jeg tror en del av det kommer fra å like repeterende tysk 70-talls-musikk der du føler at det er hjerte og sjel lagt inn i det. Det har en spesiell farge.

Noen ganger tror jeg at kjernen består av en slags repeterende natur – noe hypnotisk ved det som er filtrert gjennom all musikken jeg elsker, enten om det er Tears for Fears, Dylan, Neu! eller Springsteen.

Jeg tror denne hypnotiske kvaliteten er nødvendig før jeg lager sangen. Noen ganger, som med tittelsporet I Don’t Live Here Anymore høres den ut som en stor låt, men den er egentlig bare en låt med to akkorder med fire forskjellige melodier over dem. Å finne måter å trekke ut melodier og refreng ut av kun to akkorder er del av den essensen.

Musikknyheter stemte fram tittelsporet som «Årets beste internasjonale låt 2021». Den er også blitt en av deres største hits. Fortell litt om hvordan den ble til.

Det første jeg hadde var akkorden og refrenget, så sendte jeg det til Robbie Bennett (pianist) i Philadelphia som fant på hovedmelodien. Jeg tenkte at: «Okay, dette kommer til å bli noe kult!». Jentene i Lucius spilte inn vokalen før jeg gjorde det, og jeg visste med én gang at dette kom til å bli bra. Vi hadde aldri hørtes ut som det før. Jeg tok den fra hverandre og jobbet på den i kjellerstudiet mitt og fant ut av melodien og midtpartiet.

Årets beste internasjonale låter 2021

En måned senere spilte jeg inn min vokal, og da de sto bak meg under innspillingen følte jeg at de var som et helt nytt instrument jeg aldri hadde brukt før. Jeg tror jeg aldri har brukt stemmen på en slik måte før. Jeg har måtte bruke keyboard og gitar for å uttrykke meg, men denne gangen var jeg veldig spent på å slippe låten.

Jeg skjønte at dette kom til å bli noe unikt som vi aldri hadde gjort før. Det ble så mye mer harmoni på denne plata med mer bakgrunnsvokal og teksturer – de er rett og slett veldig dyktige sangere, og åpnet øyene mine for en helt ny lyd og hvordan man virkelig kan forbedre en sang. Du vet du har noe du liker når du jobber med noe, lager demoer, og det er like bra hver gang du kommer tilbake til det.



Hva kan vi vente oss i fremtiden? Er dere allerede i gang med å lage nytt materiale?

Jeg håper det! Jeg skulle gjerne ha laget en ny liveplate før eller siden fordi vi er ute og spiller og tar opp mye av det. Vi ønsker et minne som fanger hvordan bandet høres ut der og da med det nye materialet. Det er også ting jeg ikke puttet på den første Live Drugs, så jeg skulle gjerne ha laget en oppfølger til den under samme tittel.

Jeg ønsker å holde meg kreativ og fortsette og skrive. Jeg vet ikke når det kommer en ny plate, men jeg savner muligheten til å ha en god studiogroove, så jeg gleder meg til når jeg kan bruke en uke på å avdekke nye lyder og få ballen til å rulle igjen.

Det er virkelig to liv det å leve det kreative livet der jeg øver med bandet, til jeg drar på turné, før jeg kommer hjem igjen og kan gå tilbake til det kreative. Det er viktig å balansere det.

The War on Drugs spiller tre utsolgte konserter på Sentrum Scene 27-29 mars. De er også ute med sesong to av Super High Quality Podcast, som tar for seg albumsprosessen til I Don’t Live Here Anymore.