Foto: Alex Hoel

Sjokkrockens gudfar er kjent for sine teatralske liveshow fylt av skrekk og gru. Denne gangen ble publikum invitert inn i Coopers mørke borg, hvor det ble annonsert at det var ingen utvei. Takk og pris, for hvem ville vel gått glipp av dette fryktinngytende spetaklet!

Sceneteppet falt og avslørte oppsetningen; en borg med tente fakler, høye tårn og andre skumle rekvisitter. Det kunne ikke vært en bedre måte å sette i gang denne forestillingen enn med Feed My Frankenstein som ikke lot seg vente med å spare på overraskelsene. En flere meter høy Franksteins monster vaglet over scenen mens Cooper viftet rundt med stokken sin. Han er 74 år gammel, med en stemme som satt som et skudd, og har fortsatt karisma til tusen!

Allsangen fortsatte på No More Mr. Nice Guy og Hey Stoopid, og vekket Spektrum til live. Cooper er en morbid gudfar som har vært ansvarlig for å presse grensene for hva rocken kunne bli på 70-tallet. Å skue over alt som foregikk – alle detaljene – var svært velgjort og gjennomført. Her må alle unge ta notater over hvorfor de eldre rockerne ofte gjør det aller best.



Ikke bare er han en fremragende frontmann, men han har også musikktekke, som vist under munnspill-mot gitarduellen mellom Cooper og gitarist Tommy Henriksen. Selv om sceneoppsettet og opptredenen skal være sjokkrock verdig, klarte Cooper å finne en god balanse mellom humor og det absurde, fra kontraster mellom for eksempel den letthjertet Fallen In Love og den makabre He’s Back (The Man Behind the Mask).

Under sistnevnte kom det to jenter ut på scenen som begynte å ta selfier, før Jason Voorhees fra Fredag den 13. slashet seg inn på scenen og kvittet seg med en av dem. Om ikke dette var nok, hoppet en gigantisk (stygg) baby ut på scenen på Billion Dollar babies mens pengekanonen ble fyrt av. Øyeblikk som dette gjorde at selv de mindre rocka låtene ble beriket med sjarm og enorm underholdningsverdi som gjorde at synet var låst på scenen til enhver tid.

Cooper byttet jevnlig kostymer og brukte flere rekvisitter. Kona Sheryl Goddard hoppet også inn i flere roller som den sadistiske djevelaktige karakteren som slang pisken sin i hytt og pine, før det endte med en konfrontasjon med Cooper. Senere var hun en sorgfull brud på Roses on White Lace, med tøft gitarspill fra bandet til å skildre scenestykket. Etter slagene var det passende å gå med krykker på I’m Eighteen, men det forhindret ikke Cooper fra å løfte hånda i været på refrenget som så ut til å bli tatt mer enn godt imot av gårsdagens "fangede".



For å rekke å komme seg gjennom en 50- år lang karriere, ble flere låter knyttet sammen. Be My Lover gikk rett inn i Go Man Og, mens senere i settet ble det dedikert flere nummere til gitarsoloer fra Nita Strauss, en kavalkade av My Stars, Devil’s Food og Black Widow kun ledet av bandet, før trommis Glen Sobel stjal showet med en dundrende trommesolo etterfulgt av litt hjelp av bassist Chuck Garric på Black Juju.

Bandet holdt seg godt alene selv uten Coopers blendende tilstedeværelse, men denne delen av settet ble kanskje dratt litt langt ut. Selv med svært dyktige musikere som skapte leven, føltes det mest ut som et avbrekk. Selvfølgelig var det verdig å anerkjenne de utrolige talentene som fikk sin fortjente tid i rampelyset. Særlig gitarist Nita Strauss’ tok oss tilbake til 70-tallets klassiske rockealder med fengslende teknikk og skrikende gitarsoloer. Sobel spiller kanskje i et sjokkrockband, men denne mannen kunne likså godt spilt i et deathmetalband, med en slik brutal dommedagslyd.

Uansett så kunne denne delen bli sett på som en oppvarming til det som var i vente. Det var så latterlig underholdene å se Cooper som skulle til å henrette en babydokke, før han blir holdt igjen av på voksne mennesker med babymasker. Denne absurditeten er til å gyse av på den aller beste måten.


Etter å ha blitt satt på plass av en tvangstrøye, ble Spektrum forvandlet til en rockeoperas konserthus på Steven som kulminerte i Coopers egne «henrettelse» ved hjelp av en giljotin. Når folk snakker om hvor ekstremt bra Coopers sceneshow er, var dette et glimrende eksempel på hvordan teater og musikk føres sammen på den aller mest fengslende måte.

Lite kunne slå Poison i ren hitmateriale enn avslutningen School’s Out der friminuttsbjella ringet inn til allsang. Store baller fylt av konfetti danset rundt i salen til å bli kuttet i stykker av Cooper bevæpnet med sverd og en råtøff dedikasjon til rollen sin. Den gikk så over i Pink Floyds Another Brick In The Wall, Pt. 2 før den returnerte til sitt legendariske refreng som ikke kunne blitt sunget én gang for mye.

Det har sikkert blitt sagt før, men Alice Cooper har mestret konseptet av 2 for 1. Du drar på konsert og får et teater i samme slengen. De som har skrytt av Cooper før har derfor på ingen måte overdrevet påstanden om av sjokkrockens gudfar fortsatt har det og gir ingen tegn til å synke i jorden med det første.