Foto: Johannes Andersen

Amund Maarud er for tiden høyaktuell med sin nye plate ”Perfect Stranger” hvor han samarbeider med country & roots inspirerte Lucky Lips. Dette alene gjør jo kveldens konsert med Maarud på Parkteateret i Oslo til noe ekstra - når han backes og omgir seg med nettopp - Lucky Lips. Vi snakker Maarud i ny innpakning, fortsatt bluesy undertoner og mye lidenskap, men samtidig mer twang, mer country og en ganske annen tilnærming til musikken.

Amund begynner showet solo med en massiv 12-strenger som vibrerer gjennom rommet som om det skulle være det siste mannen gjorde. Grovt, rått og kompromissløst. Deretter inviterer han resten av bandet inn og de slår inn i en deilig og overbevisende ”Change of Heart”, bandet gynger vidunderlig og Stian Jørgen Sveen speller enn heidundrades steelgitarsolo og understreker raskt at det er flere meget dugandes gitarister på scena i kveld. Så går de over til ”Don´t Tell Me How to Spend My Time” nok en ny klassiker fra den ferske plata. Her ledes vi ut i et veldig sommerlig lydbilde og atmosfære og det smått geniale tostemte gitartemaet kan få en til å drømme seg til afro-cubanske breddegrader. Jeg kan bare smile av velbehag.


Foto: Johannes Andersen

Men vi presenteres ikke bare materiale fra den nye skiva. Tidløse ”Wildchild” løfter taket og Maarud tar mer og mer av med sitt frilynte gitarspill. Han gjør det så lekendes lett. Malin Pettersen har en viktig rolle for aftenen med sine vakre koringer og hun duetterer på en overbevisende måte sammen med Maarud i tittel-låta ”Perfect Stranger”. Når du i tillegg har den lette, luftige og rytmiske klimpringen til Even Reinsfelt Krogh på banjo, dønn solide Erlend Skullestad Hølland på bass og kontrabass og et stødig tog av en trommis i Pål Emil Storm Berg kan jo ikke dette gå galt. Standarden er satt for kvelden og Amund tar oss med på sin magiske musikalske reise med Indianske sommerfugler, boblende afrikanske toner, Nashvillske vokalharmonier, drømmende psykedeliske gitarsoloer, Buick-biler, en sterk hyllest til John Lee Hooker, ringende kirkeklokker, en tur innom Buona Vista igjen, for så en svipptur innom tørreste Texas sammen med Jace Everett. Som Amund selv sier etter en av sine endeløse soloer: ”Jeg bare må!” Og både jeg og vi både tror og forstår han – denne mannen bare må ut der og utforske, leke og tøye musikken så bredt og langt og høyt og lavt det bare kan gå. Også gjerne enda litt til.


Foto: Johannes Andersen

Og vi blir mer enn gjerne med. Denne mannen kan og burde gjøre så mye mer enn bare blues – det er hele væla her inne på Parkteateret i kveld og det er veldig musikalsk befriende å kunne bare vandre ut av det ene og inn i det andre. Til slutt avsluttes kalaset med låta ”Carry Me” og en feelgood allsang som summer over hele rommet. En vibb som får meg til å minnes 18-mann sterke Seeger Sessions og Springsteen i Spektrum for nærmere 10 år sida. Så bra var det tidvis i kveld. Helt der oppe. Vi gleder oss masse videre til denne musikalske reisen Amund!