Sju tiår har Alice Cooper vært på turné, verden over. Som for flere andre rockestjerner var Detroit blant de første som omfavnet ham og løftet ham fram til suksess, og 2021s Detroit Stories var derfor et album som hyllet byen. Denne gangen, på hans tjueandre langspiller, er det bandet og det å være på turné som står i fokus. Det hele presentert med et skikkelig strålende albumomslag, i typisk Alice Cooper-stil (selv en Black Widow er inkludert).

- Når du har et så bra band, synes jeg det skal vises fram, erklærer Alice.

Så i 2022 ba han gitaristene Ryan Roxie, Tommy Henrikson og Nita Strauss, bassisten Chuck Garric og trommeslageren Glen Sobel om å ta meg seg låtideer til øvingene. Deretter ble dette spilt inn live i studio, under påsyn av Alice og hans mangeårige produsent, Bob Ezrin. Sammen satte de sammen albumet, som har et sammenhengende tema spekket med gitarer i flere lag, allsang-refreng og kraft-riff. Lydbildet bare framhever at dette er musikk som er laget for konsertscena.

Roxies I’m Alice setter tonen med en glød som minner om Elected. Alice nyter fortsatt å dra fram rollefiguren som ble til på debuten Pretties For You fra 1969. Den gjorde han til rockens ultimate monster. Det er som om han bare vil understreke sin udødelighet som galskapens mester og overraskelsens sultan, før han manøvrerer seg gjennom det det litt komplekse arrangementet.

På Welcome To The Show er vi over i et landskap som Motörhead ville følte seg hjemme i. Det er energi som slår gnister i The Big Goodbye, mens vi på All Over The World er mer over i soul og blues-boogie (slapp av, det er ikke Status Quo). Alice kan nok alt om reglene på veien, noe som underbygges av rådene du får i Rules Of The Road ('Always get the money'). Under alt det bombasdtiske Ezrin hiver på lydbildet klarer han likevel ikke å skjule New York Dolls-følelsen i Big Boots og den bitende Go Away.

Blant musikalske gjester på albumet finner vi Tom Morello, som ikke bare dukker opp som medkomponist på White Line Frankenstein. Han brøler og drar en gitarsolo på dette monsteret av en låt, som er mer som et skriftemål å regne, enn en komposisjon. Alice sin gitarist Kane Roberts fra Constrictor-eraen, hvor Alice sakte begynte å bygge seg opp til et comeback, er også med. Kane drar en helt strålende solo på Dead Don't Dance som antagelig er albumets beste låt.

Keith Nelson fra Buckcherry og Wayne Kramer fra MC5 er med på Road Rats Forever, som egentlig er Alice sin versjon at (We Are) The Road Crew av tidligere nevnte Motörhead. Til slutt tar turneen vi har vært med på gjennom albumet en sakte stopp med akustiske Baby Please Don't Go, hvor vi får Alice i et sjeldent sårbart øyeblikk. Dette kunne vært en fin slutt, men en konsert-lignende opplevelse må avsluttes med noe stort, så derfor drar de like gjerne en cover av The Who sin Magic Bus.

I en tid hvor gamle helter stort sett bare gir ut nye re-lanseringer med "ultimate" 5.1-surround og binaural-remikser av gammelt materiale på nytt og på nytt, er det en glede å konstatere at Alice leder an i klubben blant de gamle rockerne som hele tiden gir ut noe nytt. Spesielt når det er så rått og rett fram som her, hvor selv skjønnhetsfeilene er beholdt. Go, Alice!