Gutta møttes på folkehøyskole og har jammet sammen siden. Inspirert av DIY-stil har de miksa, triksa og fiksa en fin EP. Om det er erkjennelsesmessig uoverensstemmelse, som tittelen betyr ifølge wikipedia, veit jeg ikke. Men ordet i sitt kompleksitet beskriver musikken ganske bra. Tror jeg. Åpningssporet, Veda, er høydepunktet; en mystisk stemningsfull lys piano med et forvrengt lydbildevri, mot en mørk om lumsk bass. Vokalen er echobasert og svevende; veldig shoegaze low-fi indiepoprock greier. When You're Asleep drar opp stemninga litt, særlig med det jazzete trommedrivet. Pictures Of The Moon følger samme oppskrift, en dynamisk melodisk piano som setter stemningen for det ellers svevende og grumsete lydbildet. Sistelåte Acropolis halter dessverre litt, og når aldri opp på nivå med sine tre forgjengere.
Angelica’s har tydeligvis funnet en stabil sound med denne EPen, og det funker veldig bra til tider. De leker med musikken sin; tempoet stopper opp for å så draes opp igjen, lange instrumentalpartier og en filtrert allsidig vokal. Dette er nytenkende og spennende greier for et norsk band. Og jeg vil påstå at samtidig som de matcher indieheltene i Deerhunter/Atlas Sound, har de allikevel en sjarm, originalitet og ikke minst, talent, til å naile et lite fenomen av en debutplate på nyåret.
Ved flere anledninger har jeg sett Angelica’s Elegy på scenen; jeg er redd de ikke har imponert ved noen anledning hittil. Det er platemusikk. Chill platemusikk. Releaseturnèen svinger innom Oslo, Bergen, Kristiansand, Haugesund og til slutt Trondheim, hvor jeg håper deres nye materiale innfrir like mye på scenen som på plata.
